Den som kontrollerer nettet

DATALOVGIVNING: Verdens autokratier innfører nye internettlover for å hindre framveksten av «opprørske» grupper, som demokratibevegelser og menneskerettighetsorganisasjoner.
ILL.: MARILENA NARDI. SEE WWW.LIBEX.EU
Janjira Sombatpoonsiri
Sombatpoonsiri er universitetslektor i stats- vitenskap ved Thammasat University og tilknyttet German Institute of Global and Area Studies (GIGA). Hun er også forfatter av Humor and Nonviolent Struggle in Serbia. (c) Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org
Email: janjira@nytid.com
Publisert: 01.08.2019

Selv om det fremdeles er grunn til bekymring for sivile overgrep fra sikkerhetsstyrkene i autokratiske regimer, har disse regimene de senere årene i økende grad benyttet seg av juridiske og byråkratiske verktøy for å lamme motstanderne. For eksempel har Kambodsja, Kina, Egypt, Etiopia, Jordan, Russland, Tanzania, Thailand, Usbekistan og Venezuela innført stadig strengere krav til registrering av organisasjoner, utenlandsk finansiering og offentlig forsamling. Autokratiene har dessuten tatt seg store friheter i sin tolkning og bruk av allerede eksisterende lover som forbyr vagt definerte lovbrudd, som ærekrenkelser og oppfordring til opprør, samt antiterror-lovgivningen. Det siste tilfanget til deres arsenal av undertrykkelsesmetoder er de nye internettlovene.

De fleste land har vedtatt internettlover som skal sikre personvernet, bekjempe kriminalitet og sørge for økonomisk transparens – og det med god grunn. Men autokratiske regimer utvikler ofte slike lover i den hensikt å holde sine motstandere i sjakk, noe de lykkes med ved å benytte et tvetydig språk i utformingen av lovene. For eksempel når det gjelder kartleggingen av hvem som utgjør en samfunnstrussel på nett, kan slike lover peke på grupper eller individer som har «en ondsinnet vilje», som søker å «motarbeide staten», «sette rikets sikkerhet eller ideologi i fare», «forvrenge fakta for å skape offentlig panikk», «fremme homofili» eller «skape antistatlige folkebevegelser». Slike uspesifiserte definisjoner gjør det mulig for autokratene å framstille enhver motstander som en sikkerhetsrisiko – og dermed skaffe seg et påskudd til å feie motstanderen av banen samtidig som innbyggerne skremmes til å stille seg bak regimet.

Lovfestet undertrykkelse

Det finnes mange eksempler på dette i Sørøst-Asia: Sju av de ti medlemslandene i Association of Southeast Asian Nation (ASEAN) har fremdeles en eller annen form for autokrati: autoritært skinndemokrati (Kambodsja, Singapore og Myanmar), ettpartistyre (Laos, Vietnam), eneveldig monarki (Brunei) og militærstyre (Thailand). Fram til 2018 var Malaysia et autoritært skinndemokrati. I løpet av det siste tiåret har disse landene utvidet sin dissident-fiendtlige lovgivning med flere data- og nettsikkerhetslover – som alle følger samme oppskrift. Kambodsjas internettlov, håndhevet av en ny internettspesialenhet, benytter et tvetydig språk i den hensikt å begrense ytringsfriheten. I Singapore fyller Internet Code of Practice samme funksjon med den nye Protection from Online Falsehood and Manipulation-loven i ryggen, mens regimet i Myanmar utnytter internettreguleringene (vedtatt i 2000) som begrenser hva som kan deles og spres på internett: Telecommunications Law fra 2013 kriminaliserer ærekrenkelser, mens loven om elektroniske transaksjoner (vedtatt i 2004, revidert i 2013) tillater strenge straffer for en lang liste med uklare overtredelser. Autokratiene anvender dessuten lovene som var ment for å hindre spredning av falske nyheter – som paragraf 65 i Laos’ straffelov – mot opposisjonen: Under 2018-valgkampen i Malaysia vedtok regjeringspartiet en lov mot falske nyheter i et forsøk på å lamme opposisjonen – som allikevel vant.

I hele SørøstAsia – og i autokratier verden over – merker
aktivistene de nye tiltakene på kroppen.

En avgjørende komponent i disse repressive internettstrategiene er omfattende overvåkning. Thailands nye nettsikkerhetslov – som utfyller Computer Crime Act (vedtatt i 2007, revidert i 2016) – gir staten utvidede overvåkningsmuligheter og styrker dens posisjon mot «uspesifiserte nettangrep». Den thailandske regjering-
en – i likhet med regjeringene i Aser-bajdsjan, Malaysia, Marokko og Qatar – har kjøpt spionprogrammer (fra blant annet det italienskbaserte selskapet Hacking Team) som gir dem muligheten til å hacke seg inn på innbyggernes datamaskiner, mobiltelefoner og GPS-systemer.

Kravene om datalokalisering, som pålegger teknologibedriftene å lagre innbyggernes data på lokale servere, legger til rette for dette. Vietnam – i likhet med Kina, Nigeria, Pakistan og Russland – innførte nylig slike krav under påskudd av å forhindre datatyveri. Men å holde data innenfor landegrensene gir også regjeringen muligheten til å ta kontroll over dem. Vietnams nettsikkerhetslov, som trådte i kraft i januar, gir regjeringen tilgang til lokalt lagrede sosiale-medier-data, og de kan dermed fjerne «statsfiendtlig» innhold. Kina tar det hele enda et hakk lenger: Med sine enorme ressurser kan de ta i bruk avansert kunstig intelligens for å analysere den inngående datastrømmen, og dermed overvåke innbyggerne sine. I tillegg til lovfestede undertrykkende tiltak benytter regjeringene falske videoer («deepfakes») og nettroll til å fremme sin agenda – og diskreditere aktivistene. Nettrollene i Thailand, på Filippinene og i Vietnam bedriver systematisk mobbing av dissidenter på nett.

Motstand

I hele Sørøst-Asia – og i autokratier verden over – merker aktivistene de nye tiltakene på kroppen: I 2017 ble Malaysias kommunikasjons- og multimedialov lagt til grunn i minst 38 saker der de tiltalte var personer som angivelig hadde kritisert myndighetene eller monarkiet. I Myanmar har håndhevingen av telekommunikasjonsloven ført til over hundre anklagesaker, bare i 2016 ble 54 mennesker tiltalt og 8 fengslet for sine ytringer på sosiale medier, og i 2017/18 ble hundrevis av dissidenter anklaget av det vietnamesiske regimet for antistatlig aktivisme. Den thailandske juntaen har fengslet flere for «å ha delt sensitiv informasjon» på sosiale medier, og i opptakten til valget bruker juntaen nettkriminalitet-loven til å spre ubegrunnede anklager mot opposisjonspartiene mens de samtidig lukker øynene for nettrollenes falske nyheter.

Det er nødvendig med en omfattende global respons for å beskytte vårt felles samfunnsrom.

For aktivistene er det krevende å skulle navigere rundt de aggressive nettsikkerhetslovene og andre former for digital undertrykkelse, særlig siden dette stadig er upløyd mark. Men det har ikke forhindret noen fra å prøve (som de i Sør-Korea) og faktisk til en viss grad lykkes med å fremme offentlighetens kontroll av myndighetene. Flere utdanningsorganisasjoner jobber dessuten for å skape en plattform for digital opplæring, slik at innbyggerne selv kan bidra til å stanse myndighetenes misbruk av datalovgivningen.

Aktivistenes driver aktiv lobbyvirksomhet overfor demokratiske regjeringer og internasjonale organisasjoner, og oppfordrer til å legge press på de autokratiske regimene. Men det er nødvendig med en mer omfattende og koordinert global respons for å beskytte det felles samfunnsrommet internett utgjør. Bare gjennom vedvarende offentlig press kan vi overtale autokratiske regimer til å revidere – eller reversere – sin internettpolitikk.


Oversatt av Vibeke Harper

Gratis prøve
Kommentarer