Den skjulte verdens geografi

BILLEDKUNST: Gjennom de siste tiårene har den amerikanske kunstneren og geografen Trevor Paglen rettet kameralinsen mot den hemmelige delen av forsvarsindustrien – dette enorme apparatet som ser alt, men som selv forsøker å unngå å bli sett.

National Reconnaissance Office
Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

Resultatene har Paglen stilt ut i kunstgallerier. Han har kartlagt spionsatellitter, hemmelige fengsler i Afghanistan og CIAs uregistrerte flyvninger med fangetransporter. Arbeidene hans kan like gjerne karakteriseres som undersøkende journalistikk som kunst. Dette kunne man kanskje kalle et paradoks, og innvende at disse to områdene er gjensidig utelukkende. Om estetiske spørsmål ikke er bannlyst i den undersøkende journalistikken – også den har en tradisjon med et særegent formspråk – bør de i hvert fall være underordnet etikken. Dette gjelder i særlig grad når temaet er så presserende som myndighetenes systematiske overvåking, slik den er blitt avslørt gjennom Edward Snowdens lekkasjer.
Trevor Paglen er viet en større retrospektiv presentasjon på kunstmuseet Frankfurter Kunstverein i Frankfurt i sommer. Her vises flere av prosjektene hvor han kaster lys over det som militæret, med sin sedvanlige sans for treffende metaforer, selv kaller «den svarte verden». Paglen kom først på sporet av denne skyggeverdenen da han som geografistudent på 1990-tallet oppdaget at det fortsatt finnes blanke landområder på kartene – ikke fordi de er uoppdagede som i den klassiske kartografiens terra incognita, men fordi de holdes hemmelige for allmennheten. Paglen har utgitt flere bøker og skrevet mange artikler om den svarte verdens geografi (han var også en av filmfotografene for Laura Poitras Snowden-dokumentar Citizenfour), men det er gjennom kunstutstillinger og kunstbøker at arbeidet hans har hatt størst gjennomslagskraft.

Paglen: They Watch
Paglen: They Watch

Overvåkingens topografi. Forsvars-industriens innhenting av data har vist seg å være av et så uoverskuelig omfang, og er for de fleste så uangripelig, at den alminnelige reaksjonen er en følelse av avmakt. Denne avmakten går ofte over i en kynisk likegyldighet. Det synes kanskje i overkant optimistisk å tro at et kunstverk kan bøte på denne resignasjonen. For hva er egentlig et kunstverk i stand til?
Mens journalistikken kan formidle fakta, kan bilder som Paglens fotografier anskueliggjøre det teknologiske apparatet som gjør overvåkingen mulig. Ta for eksempel et av fotografiene som vises i utstillingen i Frankfurt: Her hviler et disig, magentafarget ettermiddagslys over en utstrakt strandlinje og de rundt 30 menneskene som nyter den siste timen av en varm sommerdag. Selve fotografiet gjør for så vidt lite for å underbygge påstanden om overvåking som dets tittel NSA-Tapped Fiber Optic Cable Landing Site, Mastic Beach, New York, United States mer enn antyder. Fotografiet fungerer snarere som en stedliggjøring og konkretisering av internettets infrastrukturelle topografi: Her, under stranden på sørkysten av Long Island i New York, anløper en av de transatlantiske fiberoptiske kablene som strekker seg mellom det amerikanske og det europeiske kontinentet, og det er blant annet ved dette punktet at det amerikanske National Security Agency angivelig har drevet massiv datainnsamling. Da Edward Snowdens lekkasjer ble offentliggjort, var det særlig PRISM-programmets tilgang til serverne til selskaper som Facebook og Apple som fikk oppmerksomhet. Men Snowden-filene viste at NSA også har et annet program, det såkalte Upstream, som filtrerer kommunikasjonen som løper
gjennom de undersjøiske kablene. Som den digitale tidsalderens Ellis Island, stasjonen der attenhundretallets immigranter ble kontrollert, blir samtlige data tappet av NSA ved adkomstporten. Navnet Upstream er passende: Informasjonen sildrer som i en bekk gjennom kablene før de spres i vide strømmer ut over kontinentet. Her er Paglen like mye geograf som kunstner – nettverket forankres et bestemt sted, det usynlige gis et bilde, det abstrakte gjøres konkret.

KEYHOLE IMPROVED CRYSTAL from Glacier Point(Optical Reconnaissance Satellite; USA 186)", 2008
KEYHOLE IMPROVED CRYSTAL from Glacier Point(Optical Reconnaissance Satellite; USA 186)», 2008
Trevor Paglen und/and Jacob Appelbaum"Autonomy Cube", 2014
Trevor Paglen und/and Jacob Appelbaum»Autonomy Cube», 2014

Det teknologisk sublime. Utstillingen i Frankfurt viser flere slike eksempler på Paglens arbeid med å visualisere det usynlige. Mange av de blanke feltene på kartene han har undersøkt, er hemmelige militære øvingsbaser som er plassert i fjerntliggende, avsperrede ørkenområder. I serien Limit Telephotography fotograferte Paglen disse basene med svært kraftige teleskoplinser fra avstander på opptil fem mil. Resultatet er forflatede, uskarpe bilder hvor man såvidt kan tyde vagt skisserte flyhangarer. Dermed fungerer fotografiene heller som indikatorer enn som bevismateriale. Samtidig som de søker å avsløre synes bildene å understreke nettopp det utilgjengelige, hemmelige og diffuse ved den svarte verdens geografi.
Et annet slående fotografi er The Fence (Lake Kickapoo, Texas), der Paglen ved hjelp av en amatørastronom og et spesialkonstruert kamera har fanget opp elektromagnetisk stråling. Omkring USA går det en «elektromagnetisk grense» som strekker seg ut i verdensrommet og fanger opp fartøy som svever over kontinentet. Å beskrive dette fenomenet er én ting – å avbilde det er noe ganske annet.

Arbeidene hans kan like gjerne karakteriseres som undersøkende journalistikk som kunst.

Som alle Paglens fotografier er The Fence like vakkert som det er uhyggelig. Ved hjelp av omhyggelige fargejusteringer og nøye planlagte komposisjoner som ofte har kunsthistoriske forelegg, opprettholder bildene noe av det mystikkens slør som de hemmelige tjenestene er innhyllet i. Paglens bilder bygger på fascinasjonen for det usynlige, det grenseløse og urepresenterbare, og det er dette som gjør bildene til kunst. Paglen bruker selv betegnelsen «det teknologisk sublime» om det han forsøker å fange. Begrepet det sublime benyttes gjerne om storslagne landskap og voldsomme naturfenomener, men for 1700-tallets filosofer som Immanuel Kant dreide det seg om en subjektiv følelse av et lystbetont ubehag som oppstår når man overrumples av noe som er så mektig at tankene løper løpsk. Og det er nettopp et slikt ambiguøst ubehag som preger forholdet til nye teknologier for de fleste av oss, enten det gjelder mulighetene for kunstig intelligens eller den konstante utleveringen av data.

En annen nattehimmel. Paglens arbeider fungerer så godt fordi de provoserer frem disse tvetydige følelsene hos betrakteren, uten at det dermed går på bekostning av behandlingen av kjensgjerninger. I serien The Other Night Sky, der Paglen har fotografert hemmeligstemplede spionsatellitters bane over nattehimmelen ved hjelp av et kamera som er tilkoblet et roterende teleskop. Dette er et eksempel på et prosjekt som er effektivt både ved å avdekke satellittene, men også fordi det gir et svimlende tidsperspektiv. De fleste kommunikasjonssatellitter går i det som kalles geostasjonær bane, det vil si at de følger jordas rotasjon fra et stabilt punkt 35 786 kilometer over ekvator. Det ufattelige er at dette beltet av satellitter vil holde seg i konstant bane i en milliard år. På ganske få år har vi blitt så fortrolig med den umiddelbare utvekslingen av informasjon som satellittene gjør mulig, at vi ikke tenker over at de utgjør en form for arkeologiske artefakter – tidløse monumenter – som bærer to tidsformer i seg, det øyeblikkelige og det uendelige. Det er ikke slik at Paglen mister de umiddelbare politiske spørsmålene av syne når han dveler ved teknologiens sublime og tidløse aspekter; snarere insisterer han på at nåtidens kortsiktige teknologiske løsninger har uoverskuelige konsekvenser, og at det dermed ligger en etisk fordring om å knytte nåtiden til fremtiden i disse verkene.
Paglens bilder bygger på fascinasjonen for det usynlige, det grenseløse og urepresenterbare, og det er dette som gjør bildene til kunst.
Bildene i The Other Night Sky er mulige på grunn av et nettverk av amatørastronomer som utveksler observasjoner av satellitter. Ved å sammenligne koordinatene til kjente satellitter med observasjoner av uidentifiserte objekter, er Paglen i stand til å forutse hvor de mistenkelige, uregistrerte satellittene vil dukke opp på himmelen og avbilde dem som striper av reflektert lys.
Dette amatørnettverket utgjør en slags grasrotas motsats til myndighetenes dataovervåking, men det er først i Paglens fotografier at deres virksomhet blir aktivistisk.
Et kollektivt arbeid med å observere den observerende, å overvåke overvåkeren, utkrystalliserer seg i Paglens fotografier, og det er dette som gjør dem til noen av vår tids viktigste bilder. Deres største fortjeneste vil være om de også er i stand til å få oss til å rette blikket mot oss selv – å vekke oss fra den slumrende avmakten.


Helsvig er ny fast kunstskribent i Ny Tid.

---
DEL