Den skeive filmens professor

«Kritikernes rolle er viktigere enn noensinne,» sier den amerikanske filmakademikeren og kritikeren B. Ruby Rich. Hun har selv vært sentral i å løfte LGBT-filmer ut til et bredt publikum.
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Den amerikanske filmprofessoren, kritikeren og redaktøren B. Ruby Rich er opphavskvinnen til begrepet «New Queer Cinema», som betegner fremveksten av uavhengige filmer med LGBT-tematikk på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Ny Tid møtte Rich på Filmens Hus i Oslo da hun nylig gjestet et seminar i regi av Norsk filmklubbforbund, der temaet var nettopp skeiv film.

«Det var en sterk vilje til nyskaping på den tiden,» sier hun om filmbølgen, som blant andre inkluderer Todd Haynes’ Poison, Laurie Lynds RSVP, Derek Jarmans Edward II og Gregg Arakis The Living End. Retningen oppsto i en tid preget av utfordringer – med politikere som Reagan, Bush og Thatcher ved roret, og utbruddet av aids – men også behjelpelige tekniske nyvinninger, ikke minst videoformatet. Selv om filmene tilhørte det smalere arthouse-segmentet, ble de startskuddet for at filmer med skeiv tematikk etter hvert fant veien inn i det mer kommersielle landskapet.

«Jeg tror disse filmene åpnet et marked som fortsatt eksisterer. Se på suksessen til Call Me By Your Name – en film som på ingen måte unnskylder at den er en homsefilm,» sier Rich til Ny Tid. Hun peker også på Ang Lees Brokeback Mountain (2005) og tv-serien The L Word (2004–2009) som sentrale bidragsytere til denne overgangen.

Kritikeren som kurator

Merkelappen New Queer Cinema var i seg selv viktig for å gi skeive filmer en plass på filmkartet, og følgelig skal ikke Richs rolle underkjennes i denne sammenhengen. Hva mener hun selv om filmkritikernes betydning? «Vi er ment å tenke at kritikernes tid er over, i og med at absolutt alle har fått en stemme på nettet. Jeg mener imidlertid at kritikere er viktigere enn noensinne, på grunn av den massive mengden av såkalt innhold som er tilgjengelig. Dette burde være kritikernes gullalder! Vi har en nødvendig jobb å gjøre, utover bare å gi terningkast. Vi må veilede folk i hva som er verdt å vie oppmerksomhet – og peke på hvilke verdier som står på spill,» sier hun. «Med den økte mengden produksjoner å vurdere har arbeidsmengden blitt mangedoblet. Samtidig har det – muligens – blitt vanskeligere å få folk til å høre på oss. Men uten kritikere er man fullstendig overlatt til salgsavdelinger og markedsføringskampanjer.»

Å være kritiker er på et vis også en kuratorrolle? «Absolutt! Og jeg tror heller ikke på objektivitet,» svarer Rich. Hun benytter gjerne kritikerrollen til å løfte frem og kjempe for utvalgte filmer. «Det er vanskelig for meg å skrive om noe jeg ikke elsker eller hater – jeg kjeder meg for mye med det som faller imellom disse ytterpunktene. Dessuten synes jeg det er viktig å minne folk om at alle disse vurderingene er formet av oppfatninger som ikke nødvendigvis er synlige. Smak skjuler ideologi – og utøvelsen av smak har reelle konsekvenser. Inkludert hvem som får muligheten til å reise på festivaler og se filmer før andre, og til å skrive om dem.»

Kollektive opplevelser har noe magisk ved seg, ikke ulikt det man kan erfare i kirken.

Dermed har hun allerede antydet et svar på mitt oppfølgingsspørsmål om hvorvidt nisjefilmfestivaler – eksempelvis LGBT-festivaler – fortsatt har en betydning. «Ingen type festivaler må forsvare sin egen eksistens så ofte og så ettertrykkelig som LGBT-festivaler,» sier hun. Beklager, spørsmålet var kanskje frekt? «Ikke i det hele tatt, det er et vanlig spørsmål: Hvorfor trenger man fortsatt festivalene, nå som slike filmer har ‘slått igjennom’? Jeg vil si at innen LGBT-miljøet fødes en ny generasjon hvert fjerde år. Folk er såpass farget av nylige hendelser og sine egne oppveksterfaringer at det stadig dukker opp nye problemstillinger, nye behov og nye sårbarheter. Da er det nødvendig å ha arenaer hvor man kan komme sammen i et fellesskap,» sier Rich. «Jeg kom til Oslo rett fra en homse- og lesbefilmfestival i St. Petersburg. Der var det svært tydelig at de skeive trenger et slikt årlig møtested, hvor de kan føle tilhørighet til tross for all motstanden og undertrykkelsen. Det er ingen tvil om at den festivalen behøver å eksistere.»

Underrepresenterte fortellinger

Hun forteller at hun selv er formet av egne kinoopplevelser og følgelig har stor tro på filmmediets kraft – samt, i mindre grad, tv-mediet. «Det er stadig noe magisk som oppstår i kollektive kinoopplevelser, som vel ikke er så annerledes enn det man kan oppleve i kirken? Man kan be eller høre en preken i stuen sin, men noe skjer når folk samles i et rom. Vi utdanner jo også barn i skoler, fremfor å la dem sitte hjemme med hver sin skjerm. Det er i grupper at både subjektivering og samhold skapes.»

Hun legger til at LGBT-filmfestivaler skaper trygge arenaer for å utfordre medlemmenes holdninger og oppfatninger. I tråd med dette ble ikke de skeive rollefigurene i New Queer Cinema-filmene utelukkende fremstilt som sympatiske – men isteden mer sammensatte. «Om en hvit mann ser en film om en hvit mann som dreper en kvinne, vil han i utgangspunktet ikke føle seg assosiert med handlingen. Han tilhører majoriteten, som har det som kalles ‘narrativt mangfold’: Man er representert i en rekke historier, og oppfatningen av ens egen gruppe vil ikke skades av én fortelling. Har man derimot ‘narrativ knapphet’, vil én historie plutselig representere alle. Det gjør at mer står på spill.»

Rich er opptatt av at filmkritikk har en politisk funksjon.

Filmer blir gjerne kritisert dersom minoritetsrepresentanter fremstilles som usympatiske. Men er ikke utelukkende positive beskrivelser også nedverdigende, siden det heller ikke innebærer at disse gruppene skildres med kompleksitet? «Det er et spørsmål om hvem som får lage filmene. Får minoritetene laget sine egne filmer, eller er de avhengige av en regissør og manusforfatters sjenerøse vilje til å representere dem i deres filmer? Dersom man lager film om andre enn grupperingen man selv tilhører, har man muligens behov for et ‘autentifiserende publikum’. Det finnes alltid et publikum med personlig kjennskap til gruppen – uten at disse nødvendigvis blir konsultert,» sier Rich. «Filmskaperen Isaac Julian pleide å si at han snakket ‘fra’, ikke ‘på vegne av’, som en reaksjon på såkalt behalfism. Med det mente han at han bare kunne uttale seg fra sin egen posisjon og sine egne erfaringer.»

Rich er opptatt av at filmkritikk har en politisk funksjon, men er ikke spesielt imponert over hvordan denne praktiseres i dag. «Aviser plasserer vanligvis kulturstoffet langt unna det politiske. Men jeg mener at kultur er dypt politisk.» Likeledes synes hun ikke at amerikanske filmskapere i tilstrekkelig grad er seg sitt samfunnsansvar bevisst – ei heller innen dokumentarsjangeren. «Jeg er mer bekymret enn noensinne på dokumentarfilmens vegne. I likhet med det demokratiske partiet i USA er dokumentarfilmskaperne dyktige til å komme med kritikk og historiske analyser. Men ingen vet hva man faktisk burde gjøre fremover. Jeg føler at jeg har slått alarm i tre år nå. Vi ser en global fremvekst av fascisme – for eksempel i USA, Tyskland, Italia, Ungarn og Brasil. Dette blir åpenbart ikke stoppet av filmskapere, filmkritikere eller media generelt. Vi trenger nye redskaper, for dem man hittil har benyttet, synes ikke lenger å nå ut til folk. Dette er min drivkraft for tiden. Men jeg har ikke selv svaret på hva disse redskapene skal være.»

Gratis prøve
Kommentarer