#Nadir Bouhmouch#s Movement er en vakkert filmet poetisk vandring gjennom tilværelsen til fattige marokkanske landsbyboere som skildrer deres trassige motstand mot en sølvgruve som både stjeler landet fra dem og forgifter jorden med cyanid. Det hele framstår som et skoleeksempel på de mange underrapporterte sakene hvor småsamfunn protesterer mot den rike elitens miljøødeleggelser – og her byr Movement på håp og oppmuntring samt en vrimmel av fargerike personligheter. Men i likhet med flere andre som både skriver manus til og regisserer en og samme film, er Bouhmouch for tett på sitt eget materiale.

Movement on the Road ’96

Filmen begynner i den tørre, støvete og forblåste aktivistleiren på toppen av Alebban-fjellet – en steinete knaus med panoramautsikt over en okerfarget dal og mot fjerne fjell der «Afrikas sjuende største sølvgruve» skjuler seg. I hytter av stein har landsbyboerne holdt vakt her siden 2011: Da stengte de kranen på den nå rustne rørledningen som i mange år hadde ledet det nødvendige vannet fram til sølvgruvedriften.

I 2011 ble jorden i Imider forgiftet av  cyanidlekkasjer.

Vannkilden – som er bygget inn i en betongtank – ligger innenfor grensene til Imider, en liten landsby nede i dalen, der innbyggerne har karet til seg et liv. Imider er en fruktbar liten lapp av mandeltrær og byggåkre i et beskyttet hjørne ved ruinene av et fransk kolonifort. Landsbyen opplevde at brønnene gikk tomme for vann etter at man i midten av 80-årene gikk i gang med intens pumpeaktivitet til sølvgruvene.

Den første runden med protester startet i 1996, og det er derfra landsbyaktivistene har hentet navnet til bevegelsen: Movement on the Road ‘96. Martyrer fra den tiden – menn som ble fengslet eller drept i kamper med politiet – nyter fremdeles respekt og beundring. Bouhmouch byr ikke på detaljer rundt hva som skjedde under disse protestene, men tar oss med tilbake til 2011 – da jorden ble forgiftet av cyanidlekkasjer og mandeltrærne visnet, og motstanden blusset opp igjen. Denne gangen tok landsbyboerne saken i egne hender – de stengte kranen som var knyttet til rørledningen, og okkuperte Alebban-høyden.

Historien deres blir fortalt gjennom lokalbefolkningens egne ord, sanger, dikt og lokale tilstelninger, inkludert en herlig vårfest under åpen himmel, der foreldre og barna deres framfører små skuespill innimellom alle talene og visningene av inspirerende filmer om andre miljøaktivister.

Uvurderlig verdi

Den barske skjønnheten i de karrige knausene og steinete dalene (malt ut i scener med sauer og geiter som samler seg ved en stadig mer rusten vannrørledning), under en strålende og knallblå himmel, kontrasteres med grønne, friske farger fra den lille frodige dalen, der mandelblomstene springer ut «store som kuhover». Bortsett fra disse vakre stemningsbildene velger Bouhmouch å fortelle historien via landsbyboerne, som snakker seg imellom om det som skjer. Med denne tilnærmingen unngår regissøren nødvendigheten av en fortellerstemme, som uansett kan kjennes påtrengende til tider.

«Vi har lidd under tørke og forurensning på grunn av denne gruven», sier en kvinne mens hun og vennene slår høy under et mandeltre. «Etter at vi stengte kranen til gruven, har vannet kommet tilbake. I fjor kunne vi ikke engang høste.» En annen kvinne legger til: «Men det betyr ingenting, for så lenge cyaniden finnes i jordsmonnet, er det ikke mye vi kan håpe på. Og når du forsvarer rettighetene dine, blir du bare undertrykt.»

Bouhmouch gjør ingen forsøk på å vise den andre siden av historien – det finnes ingen bilder av selve gruven eller intervjuer med noen knyttet til driften av den. Publikum blir bare enkelt informert om at gruven er en av de største og mest lukrative på hele det afrikanske kontinentet. Arresterte og fengslede landsbybeboere hevder de er utsatt for falske anklager. Filmen inneholder derimot ingen bilder fra rettssalen eller av sammenstøt med politiet. Men disse manglene er kanskje ikke viktige.

Movement synliggjør den samlende kraften et felles mål har for en gruppe mennesker. Innbyggerne i Imider insisterer på at de ikke er maktesløse: De viser at de ved å skaffe seg kunnskap og nekte å la seg skremme kan gjøre en forskjell i en av de mange frontlinjene for den , kologiske bevegelsen# – en bevegelse som fortjener støtte fra alle som er opptatt av å kjempe for en mer rettferdig og likeverdig verden. Beskyttelsen av miljøet er uvurderlig sammenliknet med den globale kapitalismens tarvelige forherligelse av penger.