Noen tror at filosofi gjør ting mer komplisert enn de egentlig er. Andre hevder at vi ikke kjenner tingenes natur, og at filosofien rett og slett viser at ting er mer komplisert enn de ser ut til. Det finnes imidlertid visse sammenhenger hvor klarhet er ønskelig, og av den grunn vil jeg begynne med noen definisjoner.
Når vi snakker om ‘den russiske verden’, mener vi en konkret ideologisk doktrine og den russiske statens tilsvarende handlinger. Disse ble fullt synlige i 2014–2015, selv om de har forekommet mye lenger på det politiske og kulturelle feltet – i latent form. Normalt plasserer vi denne nye ‘russiske verden’ mellom anførselstegn, for å skille den fra dens tidligere betydninger som ‘kulturell og økonomisk støtte fra russere som bor utenfor Russland’, og den mer generelle som også kan inkludere den vakre utopien om en russisk kultur uten barrierer, grenser og stater.
Postimperialistisk harme
Dagens ‘russiske verden’ er en brutal og aggressiv form for nyimperialisme, som først og fremst er rettet mot Russlands nærmeste naboer. Men den bærer også i seg en generell, ‘geopolitisk’ visjon om verden som antyder en fremtid for menneskeheten der mektige ledere effektivt deler ressurser og territorier ustraffet mellom seg.
Den grunnleggende konseptuelle følelsen i kjernen av ‘den russiske verden’ er postimperialistisk harme. Når den kommer til overflaten, er det en offerfølelse: «Hvorfor elsker ingen Russland?»; «Hvorfor tar ingen hensyn til Russlands interesser?»; eller «Hvorfor har Russland blitt glemt?». Forsøk på å destabilisere verdensordenen er i hovedsak en måte å føre Russland inn i en moderne tid på, en tid der landet også vil «ha rettigheter»: retten til å føre krig. Retten til å lyve. Retten til å drepe og fengsle meningsmotstandere. Retten til kynisk å ignorere opinionen. En ny verden der Russland «må regnes med».
Dagens ‘russiske verden’ er en brutal og aggressiv form for nyimperialisme.
Harmen har ulmet i lang tid. Symptomene har vært synlige siden siste halvdel av 1990-tallet. Den brutale og aggressive fasen inntraff imidlertid så plutselig at det kom som et sjokk for observatører, både i Russland og i Europa. Ikke engang nå, nesten ti år siden Russlands annektering av Krim, kan jeg huske en eneste analyse på et vesteuropeisk språk som, i stedet for bare å redegjøre for hva som skjedde, og fordele skyld, har forsøkt å nyansere tankegangen som ligger bak konseptet ‘den russiske verden’ – og å stille spørsmål ved hva den nye tidsalderen med sin lystige postmodernisme og betydelig mindre lystig postkommunisme har ført til. En tekst med kritisk refleksjon over – og til og med en dekonstruksjon av – den imperialistiske tenkningen, og ikke bare risiko- og konsekvensanalyser.
Et russisk ‘imperium’
Ideen om et ‘imperium’ oppstår først i tankene og skriftlig. Dernest begynner det å spre seg til politikk og økonomi. Et imperium består ikke bare av en hær, hemmelige tjenester og administrasjon av kolonien. Det omfatter også verdier, følelser og kulturelle koder. Det er et syn på verden som tvinger seg frem som noe universelt.
Nymarxismen eller postmodernismen kan åpenbart ikke beskrive den nye virkeligheten.
Men i Europas kulturelle rom er det i dag ikke bare et fravær av reflekterende tekster om russisk imperialisme – det finnes ingen steder eller kanaler der slik refleksjon kan finne sted. Heller ikke noe språk slike kritiske tanker kan uttrykkes på. Dette kan virke rart: Tross alt så vi en overproduksjon av kritisk teori i det tjuende århundre. Det er imidlertid åpenbart at nymarxismen, postmodernismen – til og med det kyniske resonnementet til Sloterdijk eller Žižeks ‘lacanisme’ – ikke kan beskrive den nye virkeligheten som har vist seg i krigen mellom Russland og Ukraina og i den belarusiske revolusjonen.
Først nå er vi i stand til å være ærlige: å innrømme at vi ikke forstår hva som skjer med oss, eller hva slags epoke vi nettopp har gått inn i.
Et perspektiv å se fremtiden fra, kan være de østeuropeiske grenselandenes. Og språket vi kan beskrive den nye epoken med, kan være språket til belarusisk og ukrainsk postkolonialistisk teori. Det er dette språket som kan forme og tolke opplevelsen av å kollidere med imperiet. Samt opplevelsen av å overleve en slik kollisjon, å forsvare vår handlefrihet og vår ulikhet.
For det er dette som er overraskende: Selv om imperiet ustanselig har vært i aksjon de siste to århundrene, har ikke det østeuropeiske grenselandet forsvunnet. Det har ikke forsvunnet i imperiets og den sovjetiske nasjonens smeltedigel. Tvert imot har det vokst seg sterkere i sin annerledeshet. I dag er det østeuropeiske grenselandet ikke bare en regional identitet, men et reelt konseptuelt alternativ til den ‘russiske verden’.
I sitt klassiske essay om Sentral-Europas tragedie sammenlignet Milan Kundera det sentraleuropeiske paradigmet om «maksimal variasjon innenfor minimumsrommet» med det sovjetiske paradigmet om «minimumsvariasjon innenfor grensene til maksimalrommet». Ved å ta opp denne forskjellen kan vi si at det østeuropeiske grenselandet ikke bare er der for å forsvare Ukraina. Eller for å støtte den belarusiske revolusjonen. Det er der først og fremst for å forsvare mangfoldet.
Dette er en krig for mangfoldet: en krig mellom Sentral-Europa og Øst-Europa.
Belarus
I Belarus er det en lang intellektuell tradisjon for å dekonstruere naboen i øst. Denne tradisjonen er kodet inn i nasjonens underliggende identitetsmyter og kan sies å ha sin begynnelse samtidig med selve ‘Hviterussland-prosjektet’. Dette var mer enn bare et nasjonsbyggingsprosjekt kombinert med et betydelig sosialt element (frigjøring av den belarusiske landsbygda). Det var også et antikolonialistisk prosjekt (sosial frigjøring er ikke mulig uten å dekosntruere strukturene for imperialistisk undertrykkelse).
Polske Adam Mickiewicz (1809–1855) var den første – i den østeuropeiske grenselandstradisjonen – som skrev kritisk om imperiet, først og fremst i dramaet Forefathers’ Eve, men også i The Books of The Polish Nation og i sin journalistikk fra 1830-årene. Så kom skuespillet The Locals av Janka Kupala (pseudonym), et typisk eksempel på litterær behandling av kolonialistiske traumer. Kupala ble fulgt av Ihnat Abdziralovič og Uladzimir Samojla, som utdypet metafysikken til det belarusiske anti- og postkoloniale tidsbildet. Til slutt kan vi nevne Zianon Paźniaks klassiske essay On Russian Imperialism and Its Dangers – i stedet for hele spekteret av analytiske verk om postkolonialismen som ble produsert på slutten av 1990-tallet. Østeuropeiske grenselandintellektuelle fortsetter å stille relevante spørsmål og tilbyr stadig nye versjoner av svar på dem.
Av og til ser det ut til at det rett og slett blir for mye av dette i kulturen: at den primære oppgaven burde være å «glemme imperiet» og til slutt skifte til et normalitetsregime – å minne oss selv på at vi alle er i samme båt. Men ikke før har intellektuelle forsøkt å takle denne oppgaven, før historien tar en ny vending, og nok en gang våkner vi opp i sengen med imperiet ved vår side. I smerte prøver vi å huske hva som skjedde, og strever etter å forstå hvordan det kommer til å ende denne gangen.
Østeuropeiske grenselandintellektuelle fortsetter å stille relevante spørsmål.
Anvendelsen av vestlig postkolonialistisk teori i det østeuropeiske grenselandet ble bannerført av den ukrainske diasporaen. På begynnelsen av 1990–tallet viste den australske litteraturteoretikeren Marko Pavlyshyn og den amerikanske antropologen Oksana Grabowicz at det Frantz Fanon, Edward Said og til og med Homi Bhabha sa, også handlet om oss. Men det er to Kyiv-intellektuelle, romanforfatteren Oksana Zabuzhko og den politiske essayisten Mykola Riabchuk, vi har å takke for utviklingen av en østeuropeisk grenselandsteori. De brakte teorien ut av den akademiske gettoen og forvandlet den til kulturpolitikk. På slutten av 1990-tallet var Ukraina allerede konseptuelt forberedt på en «postimperialistisk situasjon».
Tre russiske eksempler
På den russiske intellektuelle arenaen var situasjonen mindre positiv. For eksempel var utgiveren av den russiske oversettelsen av Edward Saids Orientalism (2006) Russkij Mir-stiftelsen. Forordet gjorde leseren oppmerksom på det faktum at Said var palestiner, at han kritiserte Vesten og var – om ikke en alliert – så i det minste en «medreiser» av Russland. Det som ikke ble nevnt i forordet, er at Saids bok hadde gitt opphav til en av de mest kraftfulle og mest innflytelsesrike kritiske diskursene om imperiet (alle imperier) til dags dato.
Et annet eksempel: I 2006 satte Bolsjoj-teatret i St. Petersburg opp Brian Friels skuespill Translations. Den russiske oversetteren, Mikhail Stronin, oversatte derimot tittelen til «Nuzhen perevod» («Oversettelse nødvendig»). Friels skuespill, som ble fremført første gang i 1980 og studert ved universiteter som et klassisk postkolonialt verk, skildrer volden som imperiemakten omskriver rommet med og ødelegger verdenene som innbyggerne lever i, så vel som stedets geografi og kulturelle tradisjon. Det er umulig å tenke seg en mer utilstrekkelig forståelse av stykkets forehavende enn «Oversettelse nødvendig».
Et tredje eksempel er Alexander Etkinds bok Internal Colonisation: Russia’s Imperial Experience (2011). I boken tilpasser forfatteren postkoloniale studiers intellektuelle apparat etter det russiske imperiets intellektuelle historie. Den postkoloniale delen en komplett fiasko. Forfatteren tar utgangspunkt i premisset om at «Russland koloniserer seg selv», marginaliserer og undertrykker ikke bare et hvilket som helst annet konseptuelt synspunkt, men alle menneskene og territoriene som implisitt var så heldige å befinne seg på innsiden av imperiet.
Det Franz Fanon, Edward Said og til og med Homi Bhabha sa, handlet også om oss.
Disse tre eksemplene er viktige for å forstå det russiske intellektuelle miljøet de siste tiårene. For meg demonstrerer de én enkel kulturlogikk, ett enkelt tankemønster. Alle tre er historier om et ikke-møte. Ikke bare med Said, Friel og postkoloniale studier, men også om et ikke-møte med Russlands nærmeste naboer, Belarus og Ukraina.
Alt oversatt av Iril Kolle
Copyright Eurozine. NY TID er medlem av dette nettverket.