Den rullende avantgarde

Den nye generasjonen bevegelseshemmede kommer neppe til å akseptere statusen som marginaliserte i samfunnets mørke korridorer.

Hjulet – også kjent som en av menneskehetens viktigste oppfinnelser. En synlig endring i kulturen rundt rullestolen vil tvinge frem et nytt sett av forestillinger. FOTO: Thomas Winje Øijord / Scanpix
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg har en funksjonsnedsettelse, jeg er bevegelseshemmet, med en medfødt lidelse som ser ut til sakte å forverre seg. Dersom fysioterapeuter og nevrologer får rett, kan jeg havne i rullestol om en del år. Jeg burde være pessimist, for å sitte i rullestol er ikke særlig kult. For å si det mildt.

I massemedier fremstilles sjelden rullestolbrukere som vinnere etter skalaer som de samme mediene konstruerer for vellykkethet: rikdom, karriere, familieliv og seksuell attraksjon. Rullestolbrukere fremstilles i det hele tatt sjelden. Punktum.

Medienes fremstilling av rullestolbrukere samsvarer med våre språklige metaforer. Høyreist, oppegående, ståpåvilje og fremgangsrik er eksempler på positivt ladde metaforer i språket. Tilsvarende er metaforer som stillesittende, satt, rullestolbundet og rævsliter metaforer for noe man ikke bør være.

Menn og kvinners tradisjonelle seksuelle roller står også i konflikt med metaforene til rullestolen. En kvinne med dysfunksjonelle bein kan ikke legge seg på rygg og skreve. En mann i rullestol kan ikke innta misjonærstillingen. Konnotasjoner som smerte, alderdom og svakhet ligger til rullestolen.

Rullestolen er samtidig blitt et bilde på manglende mobilitet. Ettersom vi fremdeles har en byarkitektur, transportmidler og private boliger som hindrer fri ferdsel for rullestolbrukere, er det vanlig å fremstille folk i rullestol som at de er bundet til den, at de er hemmet i sine bevegelser. Og dette er en pågående trend.

Det er et nesten rørende samspill mellom fattige land, land i økonomisk vekst, eller rike land. Ingen av dem prioriterer urbane eller sosiale rom for rullestoler. Suppler dette med at de færreste land i verden har et fungerende diskrimineringsvern for rullestolbrukere. Rullestolbrukere er bare kunder, så lenge de lønner seg. Selv norske flyselskaper kan nekte rullestolbrukere å reise på egen hånd. Og de gjør det.

Ekskludert. I Norge ble det i 2013 en valgkampsak å få fjernet regelverket som skulle sikre universell tilpassing i de få nye boligene som bygges. Partiene på høyresiden går normalt til valg på å ønske økt frihet for individet. Denne gangen gikk de til valg på å fjerne regelen som sikrer rullestolbrukere fri tilgang i boligmarkedet. En helt grunnleggende verdighet, å fritt kunne velge bosted, koster for mye penger for de blåblå skattebetalerne.

Funksjonshemmede i rullestol fryses samtidig ut av arbeidslivet. Rullestolbrukere havner i fattigdomsfellen. Rullestolbrukere utsettes for hatkriminalitet. Mennesker med synlige funksjonsnedsettelser er fritt vilt i politiske ekstremisters øyne. Tenk på det: Hvilken minoritetsgruppe var det egentlig som ble slaktet like ivrig av terrorregimene til Kim Il Sung, Pol Pot og Adolf Hitler? Nettopp!

En mer diskret utrenskning skjer gjennom at stadig flere land åpner for seinabort av fostre med ryggmargsbrokk, fostre som vil en få barndom og et voksenliv i rullestol. Et slikt liv er ikke verdig en start engang.

Etter kriger og væpnede konflikter står synlig bevegelseshemmede igjen som fysiske påminnelser om kollektive traumer. Når Norge nå tar mot flyktninger fra Syria, velger vi bevisst bort folk med funksjonsnedsettelse. Vi har ikke råd til å hjelpe dem som trenger det mest. Rullestolen står som et bilde på hjelpeløshet, og de hjelpeløse lønner det seg ikke å hjelpe. I verdens rikeste land.

Som for å gni inn ondskapen har det ifølge organisasjonen Ulobas magasin Selvsagt vært et gjentakende problem at norske bistandsprosjekter i utviklingsland blir gjennomført på måter som ikke inkluderer folk med funksjonsnedsettelser.

Rullestolbrukere er altså en pariakaste, og jeg ser ut til å kunne entre denne kasten selv om noen år. Men jeg er ikke nervøs, for det er ikke gudegitt at det å sitte i rullestol må forbli et tegn på eller årsak til sosialt tap. Konstruksjonen av rullestolbrukere som triste skjebner kan og bør utfordres. Vi finner et godt teorigrunnlag for nye fortolkninger av rullestolen.

Overskridelse. Tenk over det. Hele vår kultur, alt vi kjenner som sivilisasjon, hele vår vekst og fremgang er sentrert om ett ønskemål: å slippe å bevege seg, eller bevege seg hinsides det beina kan. Vi leser tekst for å få innsikt vår kropp hindrer oss å oppnå. Vi har biler, tog, båter og fly for å bringe oss dit beina ikke tar oss. Fortere enn det beina kan ta oss. Vi har internett for simultant å knytte oss opp mot mennesker, steder og opplevelser våre bein aldri kan bringe oss til. Vi har møbler for å sitte godt, vi har boliger for å leve uten konstant kroppslig bevegelse. Det meste i vårt liv er en flukt bort fra beinas begrensninger.

I tradisjonelle samfunn, helt frem til bilens utbredelse, har vi hedret våre høyest ansette, som konger, keisere, guddommelige og autoriteter ved å bære dem rundt, eller trille dem. Egen bil har mer status enn buss. Bil med sjåfør mer status enn å kjøre selv. I 1920-tallets Norge ga det status å sykle istedenfor å gå. Å trille rundt i rullestol burde ha maksimalt høy status. Dette er jo de som slipper å gå.

En funksjonshemning sitter ikke i kroppen. Den sitter i samfunnet rundt kroppen.

Potensialet for statusendring er altså stort. Og jeg tror denne endringen vil komme i min levetid. Etterkrigsgenerasjonen er i ferd med å bli gamle. AKP-ere, frikere, sekstiåttere, feminister, utdanningsrevolusjonens fortropp. En generasjon som har vært vant til økonomisk vekst, bedrede materielle kår og trygghet, samt en stor grad av frihet til å forme egne liv – fra ungdomstidas rock›n roll til AFP. De vil ikke finne seg i å bli behandlet som annenrangs folk uten frihet til å leve som de vil, eller som marginaliserte i samfunnets mørke korridorer.

Denne generasjonen vil bo hjemme til de stryker med, de vil kreve meningsfulle liv med full pakke til de er kalde i graven. Det er denne generasjonen de tilrettelagte leilighetene som høyresiden kjemper mot, skal bygges til. De er mange, de er spreke og de vil bli gamle. Og selv når de blir uføre, vil de være svært tale- og skriveføre. Rullestolbrukere i offentlige rom vil bli vanlig. Høylytte og brautende vil de trille inn som deltakere i tv-debatter, boklanseringer, rockekonserter, sexklubber og politiske demonstrasjoner.

Kulturendring. Parallelt får vi stadig færre dødsfall i trafikken – noe som hvert år slås stort opp i media. Det som ikke nevnes, er at konsekvensen er at vi får stadig flere trafikkskadde. For hvert hindret dødsfall øker antallet trafikkskader. Tror du at ellers friske unge personer som tilfeldigvis er blitt lammet fra livet og ned, vil akseptere å bli behandlet som annenrangs borger i et diskriminerende samfunn?

Det disse nye generasjonene som beveger seg i rullestol vil påpeke, er det helt åpenbare. En funksjonshemning sitter ikke i kroppen. Den sitter i samfunnet rundt kroppen. Kroppen kan ha skavanker og funksjonsnedsettelser, men det er først når den møter eksterne hindre for frihet, trygghet eller verdighet, at personen med kroppen blir funksjonshemmet. Først da blir personen hindret fra å fungere.

Det er trappen som møter rullestolen som er funksjonshemningen. Det er diskrimineringen som stopper en rullestolbruker fra å få en jobb, et verv, en kulturopplevelse eller et medlemskap, som er funksjonshemningen. Det er den hatkriminelle som skremmer folk i rullestol fra å fungere, som er funksjonshemningen. En regjering som hindrer fritt boligvalg er også en funksjonshemning.

Generasjonen som blir gamle nå snart, vil ikke komme til å akseptere å være funksjonshemmede bare fordi de tilfeldigvis beveger seg med hjul. De stadig flere levende trafikkskadde vil ikke akseptere et annet liv enn det de hadde da de gikk på beina.

En synlig endring i kulturen rundt rullestolen vil samtidig tvinge frem et nytt sett av forestillinger og metaforer rundt denne. Metaforer vil sprenges, konnotasjoner viskes ut og statusen endres. Hjulene for endring vil settes i sving. Så får politikerne komme stavrende etter. På sine treige bein.

Hatterud er kulturskribent og fast spaltist i Ny Tid. megaeldar@hotmail.com.

---
DEL