Den røde populismen

«Populisme» var blant venstresidas honnørord inntil Anders Lange skitnet det til. Er det mulig å skape en ny venstrepopulisme?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Venstrepopulisme – utfordringer for en rød-grønn politikk er en rykende fersk debattbok, med både referanser til ny faglitteratur og avisinnlegg, og hva det måtte innebære av en god del skrivefeil og manglende redigering. La gå, det er tydelig at forfatterne har jobbet raskt for å få boka ut i god tid før valget – et valg som ser ut til å bli ulidelig spennende for alle som håper på fortsatt rødgrønt styre i Norge. Boka er et resultat av forfatternes prisverdige ønske om å gjenopplive de ideer og strategier flere av dem presenterte for snart 40 år siden.

I 1972 kom boka Norsk populisme – og det var ikke et valgmanifest fra Anders Lange, mannen som stiftet dagens Fremskrittspartiet. Det var derimot en samling politiske tanker nedtegnet av en gruppe studenter ved Universitetet i Bergen: Populistiske Arbeidsgrupper (PAG). Og i likhet med den gang, tar hovedresonnementene utgangspunkt i begrepene desentralisering, lokaldemokrati, reell folkelig innflytelse (grasrotdemokrati) og motekspertise. Alt sammen forstått som en form for (venstre)populisme.

Populisme og folk flest

Populismebegrepet er imidlertid, slik mange av forfatterne korrekt påpeker, blitt et politisk skjellsord. Men denne gruppen gir seg ikke, og Venstrepopulisme er nok et forsøk på renvaske begrepet og fylle det med nytt (eller mer korrekt: det opprinnelige) innhold. Helt siden Anders Lange omgjorde EF-motstandernes slagord «sjølråderett for Norge» til sitt eget «sjølråderett for lommeboka», har populismebegrepet vært knyttet til ham og Fremskrittspartiets høyrepopulisme, snarere enn til SFer og sosiolog Ottar Brox’ bruk av ordet. Og det til tross for at det var Brox som brakte det inn i det norske vokabularet i boka Hva skjer i Nord-Norge? (1966).

Populisme var her et honnørord – det var ment å beskrive det motsatte av teknokrati. Når Ottar Brox (s. 67) nå argumenterer for at PAGs politiske verdensanskuelse ikke ville blitt kalt populistisk, dersom de ikke hadde gjort det selv, er det definitivt en sannhet med modifikasjoner. Brox’ motvilje kan vanskelig forstås som noe annet enn et politisk ubehag ved havne i samme kategori som Hagen, Le Pen, Kjærsgaard og andre politikere som han misliker. Det er i og for seg greit, mitt poeng er bare at gruppens todeling av politikken – elitene mot folk flest – er nøyaktig den samme strategi som Frp benytter og mobiliserer på i dag. Som de tre redaktørene for Venstrepopulisme slår fast innledningsvis: «Populisme-ordet signaliserer også ei kritisk haldning til elitar og til styring ovanfrå-og-ned». Elitene er imidlertid noen andre – ikke sosialistene, akademikere og kultureliten, slik den er hos Frp. Her er det storkapitalister, sentralstyrt byråkrati og ja-til-EU-politikere som gjelder.

Boka er fylt med mange resonnementer knyttet til den såkalte «hverdagen». Forfatternes ambisjon er således «å formulere en politikk i nær tilknytning til kvardagen til den enkelte kvinne og mann». (Dette høres unektelig ut som Siv Jensen, når hun snakker om å gjøre hverdagen enklere for folk flest. Jeg antar at de imidlertid er svært uenig i hva den hverdagen består av.)

Folkelig deltakelse

Kapitlene er ujevne i både form og språk. Der noen av kapitlene er rene debattinnlegg, er andre nærmest å regne som politisk-vitenskapelige småartikler. Men hvis forfatterne ønsker å bidra til vanne det de beskriver som en «idétørke» i rødgrønne kretser, er det litt rart at det ikke er flere konkrete eksempler. Nesten alle artiklene ender med at en rødgrønn politikk er egnet for å møte miljøutfordringene, men det er til tider vanskelig å se koblingen: Nøyaktig hvordan skal miljøutfordringer (eller global fattigdom for den saks skyld) løses? Bortsett fra mer folkelig deltakelse og innflytelse da, naturligvis. Alle vet at det ikke alltid er en umiddelbar garanti for gode og effektive løsninger.

Jeg har imidlertid stor sympati for forsøket på å gjøre miljøutfordringene om til et spørsmål om dugnadsånd, og dermed ikke bare overlate problemet til teknokratisk optimisme (jf. Stoltenbergs «månelanding»).

Bidragene om det økonomiske systemet og kapitalismekritikk er, ikke særlig overraskende, mildere i formen nå enn de var i 1972. Men argumentene for den nordiske modellen er godt kjent i offentligheten, også i Arbeiderpartiets ledelse, og de bringer i og for seg intet nytt med seg. Andre interessante bidrag er imidlertid knyttet til medias avpolitisering og manglende oppfølging av Kyrkjemøtets målsettinger lokalt. «Det er lettare å få auge på kyrkjas tverreligiøse og tverrpolitiske engasjement når det gjeld kamp mot ekteskapslov og homofilt samliv enn på tilsvarande engasjement for miljø og rettferd» (s. 53).

Boka vier også plass til spennende erfaringer fra en distriktslege, og et kapittel som ser på betydningen av den norske dugnadsånden. Kapitlet om mulighetene for horisontal og/eller rullerende styring – med eksempler fra teater og skole – peker på sin side dessverre mer på utfordringene ved slike styringssystemer enn på fordelene. Konklusjonen er derfor tilsvarende vag: «Kanskje ville et blikk bakover, til historien om ledelse på et horisontalt nivå, kunne gi svar på noen av de utfordringene som moderne organisasjoner står ovenfor i dag».

Den lokale kontakten

Hva må så til for å videreføre rødgrønn politikk i Norge? Partiene må kanskje først og fremst gjenopprette kontakten med lokalsamfunnet, og på den måten snu den negative utvikling med hensyn til partienes medlemstall. I dag, eller rettere sagt fra og med Erik Solheim, har for eksempel SV forlatt en slik lokalt forankret arbeidsmåte – selv om vi ser tendenser til det motsatte med SVerne Lysbakkens og Skjerves nye bok Deltakerne. En reise i demokratiets framtid.

En av redaktørene i Venstrepopulisme, SV-medlem Oltedal (s. 49), uttrykker nok derfor ganske vanlig frustrasjon på venstresida når hun skriver at «det er på mange måter et paradoks at høgrepopulismen derimot gror godt, og at Frp har fått eit solid lokalt fotfeste gjennom å prioritere lokallagsarbeidet». Om det er et paradoks får andre avgjøre. At det fungerer er det neppe tvil om. Kanskje er det slik at Venstrepopulisme sin utelatelse av temaene internett, blogging og andre sosiale medier egentlig er et uttrykk for at forfatterne mener at dette definitivt ikke er veien å gå. Å skape tilhørighet til og interesse for demokratiske beslutningsprosesser er ikke gjort over natten – her må det jobbes langsiktig (noe Frp har gjort). Men å satse på et demokratisk system med følelsesløse partier er i praksis like vanskelig som å keep a church going without faith.

---
DEL