En soldat løper oppover en bakkekam i et goldt ørkenlandskap. Kameramannen følger etter og roper for å få soldaten til å vente. «Hajar! Pass på!» Soldaten løper uanfektet videre. Han er snart fremme ved forskansningen på toppen av bakken, som plutselig går i luften med et brak. Soldaten er dekket av støv når han kommer tilbake. «Det er ingenting. Glem det! La meg være!» Kameramannen følger ham og ber han sette seg. «Man down!» roper han. Soldaten faller ned på kne og vi kommer helt nær det blodige ansiktet idet han roper «Lenge leve Kurdistan!»
Dette er anslaget i Bernard-Henri Lévys dokumentar Peshmerga (2016). Det var bildet av den blodige soldaten som gjorde det nødvendig å lage filmen, forteller han. «Hva er dette Kurdistan, hvis tragiske og strålende navn virker sterkere enn døden?» Slik åpner Lévy sin film om de kurdiske militære styrkenes krig mot IS, der han følger troppene i kurdisk Nord-Irak i seks måneder, fra juli til november 2015. Filmen ble vist under et omfattende sikkerhetsopplegg på dokumentarfilmfestivalen i København 23. mars.
Heltedyrkelse. Peshmerga, som også er navnet på de kurdiske militærstyrkene vi følger, skildrer disse styrkenes ferd vestover langs fronten mot Mosul. Dokumentaren er spekket med dramatiske scener: Tre sårede menn ligger på et lasteplan og synger. En hvithåret offiser ber sine soldater sikte godt før de skyter mot fienden. Selv løsner han rolig skudd etter skudd og bemerker hvert treff han får. Han blir selv skutt gjennom hodet og drept i neste øyeblikk.
Peshmerga-krigerne portretteres som modige soldater som lever opp til navnet, som løselig oversatt betyr «de som går døden i møte» eller «de som ofrer seg først». En slik tolkning passer godt til Lévys narrativ om de fryktløse peshmergaenes kamp mot den onde fienden IS. De kjemper med mot og list mot barbariske, men feige IS-krigere. «Det er en duft av seier i luften,» kommenterer Lévy som en «voice of God» over bildene av de kurdiske styrkenes seiersmarsj etter frigjøringen av byen Sinjar og dens mange jesidiske beboere.
Heltedyrkelsen av Peshmerga og portretteringen av IS som ondskapen selv resulterer i en svært polarisert dokumentar. Dette blir kommentert av den danske journalisten Adam Holm under samtalen med Lévy etter visningen i København.
«Kurderne var våre ‘boots on this bloody ground’. De gjorde en uvurderlig jobb med å holde barbariet i sjakk, i ensomhet og med knappe ressurser. De fikk bare sporadisk støtte fra koalisjonens flyangrep. Det var kurderne som var på bakken og som ofret sine liv i denne krigen. For sine egne, men også for oss,» sa Lévy.
Lévy er smått optimistisk på vegne av kurdernes egen frigjøringskamp. Peshmergaens innsats i krigen mot IS har vist at kurderne kan sikre stabilitet i Nord-Irak. En slik stabilitet vil kunne øke villigheten til å anerkjenne kurdernes selvstendighetsønske, tror han.
«Hadde vi latt Libya være, hadde vi kanskje hatt to Syria i dag.»
Rettferdig krig. En annen tråd som blir forsøkt nøstet opp av journalist Holm er hva som skjedde med IS-krigerne som ble tatt til fange. I dokumentaren blir de transportert vekk i en lastebil, men publikum får ikke vite hva som skjer med dem. Lévy forklarte at han ikke hadde full informasjon om alle fangene, og at det er derfor han ikke sier mer om dette i filmen. Han fulgte sporene til to av dem, og fikk vite at de satt i et fengsel i den kurdiske hovedstaden Erbil.
«Jeg tror, og har ingen grunn til å tvile på, at de blir rettferdig behandlet,» sier Lévy.
«Vi, og andre kollegaer som har reist til krigssoner, vet at det ikke finnes noen rettferdig krig og at fanger sjelden blir behandlet bra. Du leverer en romantisk presentasjon av Peshmerga, og vi blir aldri kjent med krigens mer uhyggelige sider. Jeg har sett rapporter om at Pesmherga-krigerne har begått forbrytelser mot menneskeheten,» sier Holm.
«I denne filmen har jeg levert mitt vitnesbyrd om det jeg så, og jeg så ingen forbrytelser mot menneskeheten,» parerer Lévy. Den meningssterke filmskaperen er uenig med Holm. Han mener begrepet rettferdig krig er legitimt i gitte sammenhenger.
«Når det ikke er noe annet alternativ, når du kjemper mot en fiende som bare ønsker å spre ondskap, når du har bred, internasjonal støtte – da kan krigen kalles rettferdig. Krigene mot Hitler og Franco var rettferdige kriger. Dette er også en rettferdig krig. Det som derimot ikke finnes er en ‘ren’ krig,» sier Lévy.
«Hva er dette Kurdistan, hvis tragiske og strålende navn virker sterkere enn døden?»
Dokumentaristen avviser at Peshmerga er en romantisk film, men forteller at den heller ikke er balansert. Lévy innrømmer at det kan være en begrensning, men at det i så fall er en ønsket begrensning. Han ville ikke fortelle historien nyansert ved å vie fem minutter til Peshmerga og fem minutter til IS. Det er ikke slik man lager film, mener Lévy; man må være ærlig, men ikke alltid balansert.
Innflytelsesrik. Lévy har tidligere vært pådriver for internasjonal inngripen i enkelte lands interne konflikter. Han drev kampanje for å gå til krig mot Libyas tidligere leder Muammar al-Gaddafi, og var blant dem som overtalte daværende president Nicolas Sarkozy til å gi Frankrikes støtte til en FN-ledet intervensjon i landet. Situasjonen i Libya er fremdeles vanskelig, og mange har vært kritiske til intervensjonen så vel som til Lévys innblanding.
«Se på resultatet. Vi intervenerte ikke i Syria. Hadde vi latt Libya være, hadde vi kanskje hatt to Syria i dag, dobbelt så mange flyktninger og døde. Historien er aldri svart-hvitt. Det finnes aldri én enkel løsning. Noen ganger har du noe som er ille og noe som er mindre ille. Da må vi promotere det som er mindre ille,» sa Lévy.
Som kjent intellektuell i Frankrike har Lévy innflytelse hos mange mektige personer. Han har allerede vist flere av presidentkandidatene sin siste film Battle of Mosul (2017), hvor han følger irakisk militære og militsgrupper, i tillegg til Peshmerga-styrker, i kampen mot IS. Opptakene foregikk fra 17. oktober i fjor frem til januar i år.
«Jeg håper disse kandidatene skjønner at det viktigste er det som skjer etter slaget. Hva vil Mosul være etter IS? Vil hevn være avgjørende, og vil skillet mellom sunni- og sjiamuslimer bli større? Eller kan Mosul bli et utstillingsvindu for forsoning og fremtidshåp?» spør Lévy.
