Den radikale kunstens bestefar

Kunsten bør speile sin samtid, så hvis den oppstår i en selvdestruktiv samfunnsorden, må vel også kunsten være selvdestruktiv? Dette premisset ligger bak kunstneren Gustav Metzgers radikale arbeider fra 1960-tallet. Nå er den mangeårige aktivisten og kunstneren gjenstand for to utstillinger i Oslo.

Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

I det tjuende århundrets kunsthistorie finnes det knapt noe mer ikonisk bilde av den engasjerte og kompromissløse aktivistiske kunstneren enn fotografiet av Gustav Metzger som iført militærjakke, gassmaske og hjelm går løs på tre opphengte nylonlakener med en syrefylt lakkeringspistol. Fotografiet ble tatt under en performance på Londons South Bank sommeren 1961, der Metzger ga en demonstrasjon av auto-destruktiv kunst – et begrep han selv hadde myntet et par år tidligere. Tekstilet gikk i oppløsning idet syren traff overflaten, som abstrakte malerier der de hastige strøkene er erstattet av flenger, og etter om lag tjue minutter gjensto kun strimler av lakenene. På flyvebladene som ble delt ut, forklarte Metzger at auto-destruktiv kunst «demonstrerer menneskets evne til å akselerere og styre naturens ødeleggende prosesser».
Kunsten bør speile sin samtid, heter det, og hvis den oppstår i en selvdestruktiv samfunnsorden, må vel også kunsten være selvdestruktiv? En slik tankegang synes å ha ligget til grunn for Metzgers demonstrasjon. Det var nok ikke mange av tilskuerne som var fortrolig med denne typen kunstneriske aksjoner, men Metzgers bildespråk var ikke ukjent i en tid da forestillingen om en forestående atomkrig var del av den kollektive bevisstheten.
Metzgers auto-destruktive demonstrasjon var en aktivistisk og kritisk handling, en protest mot den kalde krigens kappløp om atomvåpen. I et intervju mange år senere fortalte han at det handlet om å angripe det kapitalistiske systemet og dets krigshissere, å ødelegge dem symbolsk. Men demonstrasjonen hadde også en annen funksjon. Ideen om en selvdestruktiv kunst går i rette med tanken om kunstverket som et investeringsobjekt. Det var et angrep på «dere jævla stinkende sigarrøykende drittsekker og parfymerte moteriktige kveg som driver forretning med kunstverk» – for si det med kunstnerens egne ord.

Det var et angrep på «dere jævla stinkende sigarrøykende drittsekker og parfymerte moteriktige kveg som driver forretning med kunstverk» – for si det med kunstnerens egne ord.

En ny kunstform. Den kompromissløse og uforsonlige holdningen tatt i betraktning, er det kanskje ikke så overraskende at Gustav Metzger lenge var en temmelig ukjent skikkelse i kunstverdenen. De siste årene har han imidlertid vært gjenstand for fornyet interesse. Han har gjennomgått en transformasjon fra gammeltestamentlig dommedagsprofet til bestefaderlig helgenskikkelse for den venstreorienterte kunsten. Et utvalg av Metzgers arbeider fra 1960-tallet skal nå vises på Kunstnernes hus og Kunsthall Oslo.
Metzgers hardnakkede holdning til kunsten og politikken hadde personlige beveggrunner. Han ble født i Nürnberg i 1926 av polsk-jødiske foreldre, og ble sendt til England med «Kindertransport» i 1939. Foreldrene ble igjen i Tyskland og døde i konsentrasjonsleir.
Syremaleriet var først og fremst en demonstrasjon av en ny kunstform, en oppfordring til andre kunstnere om å slutte seg til en bevegelse. Likevel har det opprevne nylonlakenet blitt et signaturverk, og når Kunstnernes hus nå stiller ut en rekonstruksjon fra 2006, kan man spørre om ikke Metzgers aksjon har blitt integrert i den samme kunstindustrien han agerte mot. Det er i så fall et endelikt som er ganske typisk for historisk aktivistisk kunst – objektet blir sendt omkring som en relikvie, mens de en gang så radikale ideene det skulle demonstrere, blir redusert til kunsthistorisk trivia. En annen rekonstruert versjon av de syreoppløste lakenene kan man for tiden se på Tate Britain i London, der den ironisk nok er en del av den British Petroleum-sponsede serien BP Spotlights. Dilemmaet for den radikale kunsten, som selv ikke den mest ubestikkelige aktivist ser ut til å unnslippe, er som følger: For å få synlighet er man nødt til å inngå i det samme kretsløpet som man kritiserer?

Kunstnerisk generalstreik. Som symbolske iscenesettelser er Metzgers arbeider fortsatt kraftfulle. Som motstand mot kunstmarkedet er effektiviteten derimot diskutabel. Det tidlige sekstitallets idealer om å gjøre kunsten til en tidsbegrenset «happening» for dermed å unngå å gjøre den til vare, er forlengst slukt av en event-drevet kulturøkonomi.
Hva med andre av Metzgers prosjekter, har de fortsatt aktualitet? Da Metzger ble invitert til å bidra til utstillingen Art into Society – Society into art i 1974, valgte han heller å sende inn en tekst. Manifestet, som fikk tittelen «Years without Art 1977–1980», fremstår som like radikal og tankevekkende i dag som første gang det ble publisert, og går til kjernen av forestillingen om kunsten som en motstandsform. «[Ideen om] kunsten i revolusjonens tjeneste er utilfredsstillende fordi kunsten er så knyttet til staten og til kapitalismen.» Den eneste utveien fra et korrumpert system er generalstreik, foreslår Metzger. Mellom 1977 og 1980 skal kunstnere verken stille ut, selge eller produsere kunst. I stedet kan man bruke tiden til å sysle med historiske, estetiske og sosiale aspekter ved kunsten. «Kapitalismen har strupet kunsten,» avslutter han – årene uten kunst vil danne grunnlaget for en ny begynnelse.
Det ble verken noen streik eller noen ny begynnelse. Tvert imot var årene etter 1980 perioden da det
kommersielle kunstmarkedet virkelig skjøt fart. Og Metzger selv? Den ukuelige aktivisten gjennomførte selvsagt streiken alene. I tre år holdt han seg unna kunstverdenen og brukte tiden til å studere – av alle ting – 1600-tallsmaleren Vermeer. For mange kunstneres vedkommende ville en slik handling avpolitiseres ved å kalle den en form for performance. Til Metzgers fortjeneste har han aldri falt for denne fristelsen.
Tross manglende oppslutning har ikke Metzger gitt seg med slike opprop for kollektive protester. På slutten av 2000-tallet initierte han «Reduce Art Flights», en kampanje for å begrense kunstverdenens omfattende flakking mellom internasjonale kunstmesser og biennaler. Kampanjen var først og fremst ment som en protest mot den stadig mer omseggripende kommersialiseringen og globaliseringen av kunsten. Men ved å peke på sammenhengen mellom internasjonaliseringen av samtidskunsten og tilgangen til billige flybilletter, pekte «Reduce Art Flights» også på de åpenbare klimamessige problemene som hefter ved en global kunstverden.

Klimakunstneren. Selv om en atomkrig ikke lenger er overhengende, har ikke «menneskets evne til å akselerere og styre naturens ødeleggende prosesser» blitt mindre bekymringsverdig siden Metzgers aksjon i 1961. I så måte har Metzgers ideer fortsatt berettigelse. Metzger har arbeidet med miljøspørsmål helt siden 1970-tallet, men denne delen av kunstnerskapet kommer ikke frem i presentasjonene i Oslo. De to nåværende utstillingene viser heller Metzgers eksperimentelle kunst fra 1960-tallet. Extremes Touch: Material/Transforming Art fra 1968 som vises på Kunsthall Oslo, er et slags naturvitenskapelig laboratorium, mens Liquid Crystal Environment (1965/1998) på Kunstnernes Hus er projeksjoner av oppvarmede flytende krystaller som skaper psykedeliske bevegelige former. Disse prosjektene er eksempler på en mer stillfaren og utforskende retning i Metzgers kunstnerskap – en idé om kunsteren som naturvitenskapelig forsker, som laborant.
Disse er alle interessante verk, men det er også verdt å tenke seg hvordan Metzgers klimaorienterte arbeider fra 1970-tallet ville ha blitt mottatt i Norge i dag. Til FNs Miljøkonferanse i Stockholm i 1972 foreslo han en spektakulær installasjon der en enorm plastboks langsomt fyltes med eksosen fra 120 biler. Etter hvert skulle bilene rygges inn i boksen og eksplodere i flammer. Metzger fikk ikke gjennomføre denne aksjonen i Stockholm, og heller ikke da den ble rekonstruert for kunstbiennalen i det arabiske emiratet Sharjah i 2007, våget man å la bilene ta fyr. Da Metzger ble konfrontert med det paradoksale ved å utføre denne aksjonen på en biennale finansiert av en oljenasjon, turnerte han ved å spørre hvilke steder den symbolske virkningen ville være større enn nettopp i en petroleumsøkonomi. Å forestille seg en virkeliggjøring av dette Metzger-verket i vårt hjemlige oljeemirat er en besnærende tanke.

Kunsthall Oslo og Kunstnernes Hus presenterer to parallelle utstillinger med Gustav Metzger, begge med åpning den 13. november:
Extremes Touch åpner på Oslo Kunsthall åpner kl. 18, mens Liquid Crystal Environment åpner på Kunstnernes Hus kl. 20.
Begge utstillingene vises frem til 31. januar 2016.


Helsvig er billedkunstner og skribent.
s.j.helsvig@gmail.com.

---
DEL