Den radikale kunstens bestefar

Kunsten bør speile sin samtid, så hvis den oppstår i en selvdestruktiv samfunnsorden, må vel også kunsten være selvdestruktiv? Dette premisset ligger bak kunstneren Gustav Metzgers radikale arbeider fra 1960-tallet. Nå er den mangeårige aktivisten og kunstneren gjenstand for to utstillinger i Oslo.

I det tjuende århundrets kunsthistorie finnes det knapt noe mer ikonisk bilde av den engasjerte og kompromissløse aktivistiske kunstneren enn fotografiet av Gustav Metzger som iført militærjakke, gassmaske og hjelm går løs på tre opphengte nylonlakener med en syrefylt lakkeringspistol. Fotografiet ble tatt under en performance på Londons South Bank sommeren 1961, der Metzger ga en demonstrasjon av auto-destruktiv kunst – et begrep han selv hadde myntet et par år tidligere. Tekstilet gikk i oppløsning idet syren traff overflaten, som abstrakte malerier der de hastige strøkene er erstattet av flenger, og etter om lag tjue minutter gjensto kun strimler av lakenene. På flyvebladene som ble delt ut, forklarte Metzger at auto-destruktiv kunst «demonstrerer menneskets evne til å akselerere og styre naturens ødeleggende prosesser».
Kunsten bør speile sin samtid, heter det, og hvis den oppstår i en selvdestruktiv samfunnsorden, må vel også kunsten være selvdestruktiv? En slik tankegang synes å ha ligget til grunn for Metzgers demonstrasjon. Det var nok ikke mange av tilskuerne som var fortrolig med denne typen kunstneriske aksjoner, men Metzgers bildespråk var ikke ukjent i en tid da forestillingen om en forestående atomkrig var del av den kollektive bevisstheten.
Metzgers auto-destruktive demonstrasjon var en aktivistisk og kritisk handling, en protest mot den kalde krigens kappløp om atomvåpen. I et intervju mange år senere fortalte han at det handlet om å angripe det kapitalistiske systemet og dets krigshissere, å ødelegge dem symbolsk. Men demonstrasjonen hadde også en annen funksjon. Ideen om en selvdestruktiv kunst går i rette med tanken om kunstverket som et investeringsobjekt. Det var et angrep på «dere jævla stinkende sigarrøykende drittsekker og parfymerte moteriktige kveg som driver forretning med kunstverk» – for si det med kunstnerens egne ord.

Det var et angrep på «dere jævla stinkende sigarrøykende drittsekker og parfymerte moteriktige kveg som driver forretning med kunstverk» – for si det med kunstnerens egne ord.

En ny kunstform. Den kompromissløse og uforsonlige holdningen tatt i betraktning, er det kanskje ikke så overraskende at Gustav Metzger lenge var en temmelig ukjent skikkelse i kunstverdenen. De siste årene har han imidlertid vært gjenstand for fornyet interesse. Han har gjennomgått en transformasjon fra gammeltestamentlig dommedagsprofet til bestefaderlig helgenskikkelse for den venstreorienterte kunsten. Et utvalg av Metzgers arbeider fra 1960-tallet skal nå vises på Kunstnernes hus og Kunsthall Oslo.
Metzgers hardnakkede holdning til kunsten og politikken hadde personlige beveggrunner. Han ble født i Nürnberg i 1926 av polsk-jødiske foreldre, og ble sendt til England med «Kindertransport» i 1939. Foreldrene ble igjen i Tyskland og døde i konsentrasjonsleir.
Syremaleriet var først og fremst en demonstrasjon av en ny kunstform, en oppfordring til andre kunstnere om å slutte seg til en bevegelse. Likevel har det opprevne nylonlakenet blitt et signaturverk, og når Kunstnernes hus nå stiller ut en rekonstruksjon fra 2006, kan man spørre om ikke Metzgers aksjon har blitt integrert i den samme kunstindustrien han agerte mot. Det er i så fall et endelikt som er ganske typisk for historisk aktivistisk kunst – objektet blir sendt omkring som en relikvie, mens de en gang så radikale ideene det skulle demonstrere, blir redusert til kunsthistorisk trivia. En annen rekonstruert versjon av de syreoppløste lakenene kan man for tiden se på Tate Britain i London, der den ironisk nok er en del av den British Petroleum-sponsede serien BP Spotlights. Dilemmaet for den radikale kunsten, som selv ikke den mest ubestikkelige aktivist ser ut til å unnslippe, er som følger: For å få synlighet er man nødt til å inngå i det samme kretsløpet som man kritiserer?

Kunstnerisk generalstreik. Som symbolske iscenesettelser er Metzgers arbeider fortsatt kraftfulle. Som motstand mot kunstmarkedet er effektiviteten derimot diskutabel. Det tidlige sekstitallets idealer om å gjøre kunsten til en tidsbegrenset «happening» for dermed å unngå å gjøre den til vare, er forlengst slukt av en event-drevet kulturøkonomi.
Hva med andre av Metzgers prosjekter, har de fortsatt aktualitet? Da Metzger ble invitert til å bidra til utstillingen Art into Society – Society into art i 1974, valgte han heller å sende inn en tekst. Manifestet, som fikk tittelen «Years without Art 1977–1980», fremstår som like radikal og tankevekkende i dag som første gang det ble publisert, og går til kjernen av forestillingen om kunsten som en motstandsform. «[Ideen om] kunsten i revolusjonens tjeneste er utilfredsstillende fordi kunsten er så knyttet til staten og til kapitalismen.» Den eneste utveien fra et korrumpert system er generalstreik, foreslår Metzger. Mellom 1977 og 1980 skal kunstnere verken stille ut, selge eller produsere kunst. I stedet kan man bruke tiden til å sysle med historiske, estetiske og sosiale aspekter ved kunsten. «Kapitalismen har strupet kunsten,» avslutter han – årene uten kunst vil danne grunnlaget for en ny begynnelse.
Det ble verken noen streik eller noen ny begynnelse. Tvert imot var årene etter 1980 perioden da det
kommersielle kunstmarkedet virkelig skjøt fart. Og Metzger selv? Den ukuelige aktivisten gjennomførte selvsagt streiken alene. I tre år holdt han seg unna kunstverdenen og brukte tiden til å studere – av alle ting – 1600-tallsmaleren Vermeer. For mange kunstneres vedkommende ville en slik handling avpolitiseres ved å kalle den en form for performance. Til Metzgers fortjeneste har han aldri falt for denne fristelsen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here