Den pulserende kolossen: Innvandringslandet Tyskland

Europas kulturelle kraftsentrum er også det europeiske landet som huser flest innvandrere. Hvordan vil og bør Tyskland se ut i fremtiden?

AFP PHOTO / DPA / ARMIN WEIGEL +++ GERMANY OUT
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Karsten Aase-Nilsen.

«Tyskland var allerede for 8000 år siden et innvandringsland.» Slik innledes en artikkel i ukemagasinet Der Spiegel fra tidligere i vår. Tema var innvandringen av ikke-germanske stammer fra Balkan, Karpatene og den iberiske halvøy i perioden 5500–2500 f.Kr: «I de nordiske granskogene hersket multikulti.»

Artikkelens selvsagte og innforståtte bruk av moderne termer på et historisk-arkeologisk stoff – «innvandringsland» og «multikulti» – peker utover artikkelens tema og gir en illustrasjon på termenes aktualitet i dagens tyske offentlighet. Alle europeiske land hjemsøkes i disse dager av «innvandringsdebatter», men mye tyder på at fokuset Tyskland de siste årene har hatt på seg selv som innvandringsland, har hatt noen helt unike trekk.

Natten til 2. påskedag ble et flyktningmottak i Tröglitz i den østlige delstaten Sachsen-Anhalt satt i brann. Hendelsen er et av flere angrep på lignende institusjoner over det meste av Tyskland de siste årene. Parallelt med dette har de fremmedfiendtlige og antiislamske marsjene til den såkalte Pegidabevegelsen i Dresden vakt oppsikt både i tyske og internasjonale medier. Et økende antall flyktninger og overbelastede og underfinansierte kommuner er også en del av bildet. På samme tid – men fra et annet hjørne av virkeligheten – beretter de store avisene og tv-magasinene om Tysklands fremtidige avhengighet av nettoinnvandring. De forteller også historier om vellykket integrering, om en innvandringsbefolkning som i stor grad elsker sitt nye hjemland, og om en tysk befolkning som på kort tid har beveget seg fra en essens- og avstamningsbasert til en republikansk forståelse av hva det vi si å være tysk. Totalbildet er altså sammensatt.

Ikke siden folkevandringene i kjølvannet av andre verdenskrig har innvandringen til Tyskland vært større enn i dag. I 2013 kom 465 000 til landet – av disse var 125 000 flyktninger. I 2014 hadde antallet flyktninger økt til nærmere 200 000, og for 2015 viste prognosene ved begynnelsen av året et anslag på 300 000, som nå er oppjustert til nærmere 400 000. Tyskland er i dag det mest populære innvandringslandet i OECD-området etter USA. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen – om lag 16,3 millioner mennesker – en eller annen form for innvandrerbakgrunn. De største innvandringsgruppene er tyrkere og polakker, altså grupper som primært har kommet til landet som arbeidsinnvandrere. De muslimske befolkningsgruppene utgjør rundt 4 millioner mennesker. De aller fleste av disse (98 prosent) lever i de vestlige delstatene. Over halvparten av innvandrerbefolkningen – rundt 8,9 millioner mennesker – er tyske statsborgere. Tyskland er Europas største mottaker av flyktninger i absolutte tall, men sett i forhold til befolkningstallet mottar eksempelvis Sverige en betydelig større andel. Om lag 30 prosent av flyktningene som ankommer Tyskland, innvilges asyl eller varig opphold på annet grunnlag.

Debatten om Tyskland som innvandringsland er en mangefasettert debatt hvor «er», «bør» og «må» veves inn i hverandre. På den ene siden vises besinnelse rundt spørsmålet om hva slags land Tyskland de facto er, programmatisk uttrykt gjennom politikerslogans som «Islam er en del av Tyskland» (tidligere forbundspresident Christian Wullf) og «Tyskland er et innvandringsland» (forbundsskansler Merkel). På den annen side reises en rekke spørsmål om utfordringene knyttet til lave fødselstall, fremtidig skattegrunnlag og økonomiens konkurransekraft. I tillegg kommer et tungt innslag av politisk-moralske føringer, understøttet av en elite med basis i partiene og mediene, og med sterke drag av det vi her hjemme liker å beskrive som «politisk korrekthet». I kjølvannet av Dresdens Pegida-marsjer har den gamle diskusjonen om skillet mellom det innvandringsfiendtlige øst og det innvandringsvennlige vest også fått en viktig plass: Den mentale muren – «muren i hodene» – lever, og øst og vest er to planeter. Et gjennomgangstema er selvsagt også «det muslimske Andre», en debatt som har  mange likhetstrekk med den vi kjenner fra det øvrige Europa – men hvor det også har vært noen særtrekk.

Atlasene over «Tyskland» fra 1300 til forrige århundre viser en pulserende koloss i konstant bevegelse.

«Innvandrere betaler mer skatt og avgifter enn de mottar i sosialytelser,» lød det på førstesidene til de toneangivende tyske avisene sent på høsten 2014. Bakgrunnen var en omfattende studie fra det renommerte utredningsinstituttet Zentrum für Europäische Wirtschaftsforschung (ZEW) i Mannheim. Til tross for milliardutgifter til flyktningmottak og sosialytelser tjener den tyske stat godt på sine «utlendinger». ZEWs studie viste at Tysklands 6,6 millioner utlendinger i 2012 innbrakte et overskudd på 22 milliarder euro etter at egne mottak av offentlige ytelser var trukket fra. Tyskland har i dag den laveste andelen barn relatert til totalbefolkningen i hele EU-området. Studien peker derfor på at Tyskland i tiårene som kommer vil være avhengig av stor nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Selv om enkeltpersoner i det tyske økonomimiljøet, herunder stjerneøkonomen Hans-Werner Sinn fra det konkurrerende Institut für Wirtschaftsforschung (Ifo-instituttet) i München, stilte spørsmål til noen av premissene for ZEWs beregninger, er det bred enighet om hovedkonklusjonene. I et intervju med nyhetsmagasinet Focus 4. januar i år presiserte således Sinn at Tyskland uansett ikke har noe valg: «Vi trenger migrasjonen på grunn av pensjonsproblemet vårt, men også av hensyn til arbeidsmarkedet.»

Tyskland har en lang historie med inn- og utvandringsbølger. Historieatlasene over «Tyskland» fra 1300 til forrige århundre viser en pulserende koloss i konstant bevegelse. På slutten av 1800-tallet kom et stort antall polske arbeidsinnvandrere for å jobbe i kullgruvene i Ruhrområdet. Flamlendere og forfulgte franske hugenotter fant nye hjemland i Berlin og Brandenburg. Jødene hadde vært der siden romertiden. Når det tyske keiserriket i 1913 vedtok sin første felles statsborgerlov, fikk den – i tråd med den tidstypiske biologisme og tysk-romantiske dyrking av folk og nasjon – en utforming som bygget på prinsippene om blodsbånd og nedstamming. Dette passet godt til første verdenskrigs nasjonalistiske begeistringsbølger og til naziherredømmets raseterror, men nedstammingsprinsippet i statsborgerloven levde også videre i det meste av etterkrigstiden – helt frem til Tyskland i 2001 gjennom en omfattende lovreform knesatte et republikansk, territorialrettslig prinsipp for sin statsborgerlovgivning. Den nye lovgivningen var en forsinket tilpasning til et Tyskland som i mellomtiden hadde utviklet seg til en nasjon hvor flerkultur og religionsmangfold var blitt en del av det normale liv.

Tyskland har i etterkrigstiden hatt tre store innvandringsbølger. Den første kom med de mange millioner «fordrevne» fra de tyske enklavene i Øst-Europa etter Nazi-Tysklands sammenbrudd. Den andre bølgen kom i kjølvannet av murens fall. Den tredje store innvandringsbølgen strekker seg over et stor tidsspenn: Den startet sent på 50-tallet med de første søritalienske arbeidsinnvandrerne, økte på gjennom 60- og 70-tallets store grupper av gjestearbeidere fra det tyrkiske Anatolia, og fortsatte med 90- og 00-tallets flyktningestrømmer fra krigssonene i Balkan, Sri Lanka og Øst-Afrika.

Tyskland har lyktes godt i håndteringen av de to første bølgene. Mye er oppnådd også i den tredje, men dette arbeidet er på langt nær fullført. Liberale Die Zeit beskrev det slik den 23. april i år: «Tyskland trenger en nasjonal offensiv, en ’tredje enhet’, en offensiv som kan lage et fremtids- og opplysningsprosjekt av den nye innvandringen og … som fremfor alt investerer i utdanningen til migrantenes og flykningenes barn.»

Det finnes mange tegn på at Tyskland vil kunne lykkes med sin tredje enhet. Historiene om vellykket integrering er mange, det samme er rollemodellene blant migrantgenerasjonenes barn. Innvandringsgenerasjonenes barn har blitt en del av det borgerlige samfunnet, og årene hvor stigmaet «fremmedarbeider» var plantet i manges panner er i ferd med å bli historie: «Et mangfoldig, opplyst, utadvendt sivilsamfunn har oppstått,» kunne man lese i Süddeutsche Zeitung den 18. januar. Manifesteringene av dette nye Tyskland er foreløpig betydelig sterkere i vest enn i det tidligere DDR, men også i øst ser man mange eksempler på at lokale myndigheters og sivilsamfunnets møysommelige arbeid har gitt resultater og skapt normalisering. Et eksempel er østersjøbyen Rostock, kjent fra skandalen i Rostock-Lichtenhagen i 1992 der en mobb i pogromlignende aksjoner kastet molotowcocktails mot byens største asylmottak. I dag gjelder Rostock i mangt og mye som en modellby for arbeidet med integrering av flyktninger i det tidligere Øst-Tyskland.

Så lenge Neukölln eksisterer, vil også Tyskland ha sitt muslimske Andre.

Likevel illustrerer angrepene på asylmottak, en rekke tilfeller av fysiske overfall på personer med flyktningbakgrunn og et stort antall fremmedfiendtlige demonstrasjoner at det finnes en motstrøm i deler av befolkningen. Ifølge ukemagasinet Freitag ble det alene i 2014 registrert minst 68 angrep på flyktningeboliger, hvorav 33 brannforsøk. Hoveddelen av disse angrepene har sitt utspring i miljøer som står det høyreradikale NPD eller mindre nynazistiske grupper nær. Selv om det er vesentlige forskjeller mellom de høyreekstreme voldsmiljøene og arrangørene bak Pegida-marsjene, henter de næring fra mange av de samme ideologiske understrømmene: båten er full, vi må ta vare på våre egne først, «islamiseringen» truer.

Ofte kan det være vanskelig å skille mellom avmaktsfølelsens motvilje og hat mot «det fremmede», og ideologisk begrunnet kritikk av islam. Opinionsundersøkelser viser da også at den jevne tysker, tross sitt moderniserte og liberale syn på «det tyske», har mange av de samme antipatiene og fordommene mot islam som er fremtredende i det øvrige Europa.

«Du snakker om Neukölln, men Neukölln er ikke overalt.» Slik var sluttkommentaren til sosialdemokratiske SPDs generalsekretær Yasmin Fahimi i Die Zeits dobbeltintervju med henne og Heinz Buschkowsky 26. mars 2015. Buschkowsky er partifelle med Fahimi, mangeårig bydelsborgermester i innvandrerbydelen Neukölln i Berlin, og forfatter av bestselgerboken som forteller at Neukölln likevel er overalt (Neukölln ist überall). Ingen andre steder har en mer prominent posisjon enn Neukölln når eksempler på hva som ikke har fungert i integreringen av Tysklands muslimer skal fremheves. Bydelen med de rekordhøye verdiene på alle skalaer for arbeidsledighet, kriminalitet og dropout fra skolene, har også dannet grunnlaget for en politisk-ideologisk retningskamp om den mislykkede integreringens årsaker: Skyldes problemene kulturelle og mentalitetsmessige forhold, eller skyldes de sosiale og økonomiske forhold? For Buschkowsky ligger årsaken til miseren i Neukölln i holdninger, verdier og overleverte kulturriter: Så lenge disse miljøene fortsetter å være dominert av føydalpatriarkalske mentaliteter, selvjustis, aksept av vold i familiene samt oppdragelse av jentene til renhet, kyskhet og underordning og guttene til tapperhet og mannekraft, er de ifølge Buschkowsky på åpenbar «kollisjonskurs med menneskesynet i våre samfunn». I Fahimis perspektiv er Neukölln primært en langtidseffekt av 60- og 70-tallets import av utdanningsfattige sjikt av gjestearbeidere – en konsekvens av fattigdomskulturer som har fått reprodusere seg i særskilte lommer i samfunnet, og av en arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk som har sviktet. Fahhimi og hennes allierte i det politiske og mediale establishment har likevel et problem. Så lenge Neukölln eksisterer, vil også Tyskland ha sitt muslimske Andre, og dermed en uuttømmelig kilde til stadig gjentagende historier om hvordan «islam egentlig er».

Bildet av islam i Tyskland er altså sammensatt. Et eksempel på mangfoldet blant Tysklands muslimer er Mouhanad Khorchide, professor i islamsk teologi ved universitetet i Münster, og en av intiativtakerne bak et nylig publisert opprop for et tysk, liberalt islam (Die Zeit 23. april).  I oppropet – undertegnet av sunnier, sjiaer, alevitter, jesider og representanter for Tysklands kristne – heter det blant annet følgende: «Vi avviser religiøst begrunnede tradisjoner og lover som står i et motsetningsforhold til menneskerettighetene og det tyske lovverket. Vi tar ansvar for beskyttelsen av Tysklands frihetlig-demokratiske grunnordning.»

Undertegnernes ambisjon er intet mindre enn å representere interessene og livsfølelsen til flertallet av Tysklands fire millioner muslimer. «Den som ikke aksepterer at det muslimske Tyskland er kommet for å bli, er uten fotfeste i det virkelige liv,» skrev lederen av Die Zeits politikkredaksjon Bernd Ulrich den 15. januar i år. En konsekvens må ifølge Ulrich bli at åpne og kritiske debatter om «moskeenes, hijabenes og omskjæringens ‹hvordan› og ‹hvor› skal fremelskes, men spørsmålet om deres ‹om› står ikke til diskusjon».

«Muren i hodene» lever, og øst og vest er to planeter.

En realistisk «things as they are»-tone legger tunge føringer også for innvandringsdebatten i videre forstand. Dette ser man typisk i de pågående debattene om flyktningkrisen i kjølvannet av borgerkrigene i Syria og Irak. Hovedtemaene er at mottakskapasiteten for flyktningene er sprengt, at en revidert finansieringsavtale mellom staten, delstatene og kommunene må komme på plass, og at byrdefordelingen innad i EU må endres. Ideologisk ladede debatter om hvor «mange vi kan tåle» er langt på vei randfenomener. Grunnlovens asylinstitutt legger rammene. Tross EU-avskjæringer i Middelhavet: «De som kommer, kommer.» Tilsvarende er debattene om arbeidsinnvandring fokusert på hvordan de formelle og praktiske hindrene for arbeidsmigrasjon kan bygges ned – ikke på at arbeidsinnvandringen er for stor. Tyskland har i mange regioner skrikende mangel på arbeidskraft, og i flere bransjer er det betydelige problemer med å få besatt lærlingplassene. For å fremme arbeidsmigrasjonen fra land utenom EU anbefaler derfor arbeidsmarkedseksperter og politikere fra regjeringspartiene at Tyskland utvikler et Green Card-system av kanadisk type. I et intervju med Der Spiegel tidligere i vår fremhevet direktøren for det tyske UDI Manfred Schmidt også nødvendigheten av at asyllovgivningen og regelverkene for arbeidsinnvandring i større grad ses i sammenheng. Dette er sammenfallende med flere initiativer fra tysk næringsliv, blant annet fra Det tyske industri- og handelskammeret. I et oppslag om den pågående flyktningkrisen i Die Zeit 23. april oppsummeres næringslivets behov slik: «Svært mange bedrifter ønsker å tilsette eller utdanne flyktninger, men da vil de ha visshet om at flyktningene kan få bli i Tyskland på varig basis.»

Det realistiske og bekreftende perspektivet på Tyskland som innvandringsland er politisk felleseie. Det står også sterkt i de toneangivende mediene og blant akademias og kulturfeltets opinionsdannere. Inntil det nye, nasjonalkonservative partiet Alternative für Deutschland (AfD) så dagens lys i 2013, sto den delen av befolkningen som var skeptisk til det innvandringsvennlige paradigmet, uten reelle politiske alternativer – med mindre man var beredt til å gi sin stemme til det høyreradikale NPD. Den nye situasjonen med en nasjonalkonservativ konkurrent på høyresiden stiller de etablerte partiene overfor utfordringer som tidligere ikke har vært der. Ingen av de etablerte partiene har til nå latt seg friste til å gå på stemmefangst ved å konkurrere med AfD på deres hjemmebane. AfD havnet såvidt under sperregrensen på 5 prosent ved Bundestagsvalget i 2013, men har siden lyktes i å komme inn i flere delstatsparlamenter. Et problem for partiet er likevel en konstant tilstand av uro og intriger, og en knallhard retningskamp mellom en borgerlig, økonomisk-liberal og en høyrepopulistisk, innvandringsfiendtlig fløy. Skal partiet lykkes med å bli et «normalt» borgerlig parti, slik partileder Bernd Lucke ønsker, må disse stridighetene bilegges.

Hvordan vil – og bør – så det fremtidige Tyskland se ut? Finnes det en objektivt eksisterende kjerne av tysk identitet, en slags essens, som alle borgere uavhengig av opprinnelse må tilpasse seg? I en større artikkel i Die Zeit 4. desember i fjor besvarte Gero von Randow og Özlem Topcu, som er to av avisens mest profilerte skribenter, dette spørsmålet med noe som mest ligner på et nei: Over tid er nasjoner vekslende konstruksjoner med skiftende prinsipper. For det moderne Tyskland er disse først og fremst uttrykt gjennom grunnlovens verdier. Von Randow og Topcu uttrykker det slik: «Er det noe vi virkelig kan forlange av innvandrerne, er det at grunnloven aksepteres.» Men grunnloven er taus om borgernes «skikk og bruk». Grunnlovene i demokratiske og liberale stater har ikke bestemmelser om slikt. Dette betyr ikke at målsettingene om integrering er uviktige, men ifølge von Randow / Topcu må da kravene rettes mot alle – både til de som kommer og til de som allerede er her, herunder de som måtte mene at en høyt utdannet, perfekt tysktalende kvinne med tyrkisk bakgrunn ikke kan være tysk fordi hun ikler seg en hijab.

Finnes det en objektivt eksisterende kjerne av tysk identitet, en slags essens?

Von Randow / Topcu oppsummerer det slik: «Tyskland er det det bestemmer seg for å være.» Det Tyskland som skal definere seg selv, er likevel et annet enn 50-tallets Bundesrepublik Deutschland (eller Deutsche Demokratische Republik). Det består også av den femtedelen som har en eller annen form for ikke-tysk bakgrunn. Enten man vil det eller ei vil disse prege og påvirke Tyskland på lik linje med dem man med en viss forenkling kan omtale som de opprinnelige tyskere. Dette er et demokratisk ABC. Von Randows og Topcus tilsynelatende enkle motto hadde likevel ikke vært mulig uten den fundamentale endringen som fulgte av den nye, tyske statsborgerretten fra 2001, og de lærings- og tilpasningsprosessene som har kommet i kjølvannet av denne. I forlengelsen av dette ligger det et budskap om at Europa vil slutte å være Europa dersom populismens fortellinger lykkes i å fortrenge den moderne forfatningens verdigrunnlag som kompass for hvordan innvandringssamfunnets utfordringer kan løses. De praktiske løsningene må man finne gjennom dagspolitikkens jevne strev, og i de tusen små forhandlingene og reforhandlingene som utgjør det sosiale livets vev. En rekke undersøkelser viser at det går den riktige veien. Tidligere tiders fortellinger om utlendingen som «tar jobben fra tyskeren» er borte. I arbeidslivets og naboskapets daglige møter avlæres fordommer. Von Randow og Topcu avslutter slik: «Ja, tidene har blitt bedre. Tyskerne også.»


Aase-Nilsen er avdelingsdirektør ved Kulturhistorisk museum, UiO. Skriver om tysk kultur, politikk og historie på bloggen Tysktime.
https://tysktime.wordpress.com.

 

---
DEL