Den pulserende kolossen: Innvandringslandet Tyskland

Europas kulturelle kraftsentrum er også det europeiske landet som huser flest innvandrere. Hvordan vil og bør Tyskland se ut i fremtiden?

AFP PHOTO / DPA / ARMIN WEIGEL +++ GERMANY OUT
Ny Tid

Av Karsten Aase-Nilsen.

«Tyskland var allerede for 8000 år siden et innvandringsland.» Slik innledes en artikkel i ukemagasinet Der Spiegel fra tidligere i vår. Tema var innvandringen av ikke-germanske stammer fra Balkan, Karpatene og den iberiske halvøy i perioden 5500–2500 f.Kr: «I de nordiske granskogene hersket multikulti.»

Artikkelens selvsagte og innforståtte bruk av moderne termer på et historisk-arkeologisk stoff – «innvandringsland» og «multikulti» – peker utover artikkelens tema og gir en illustrasjon på termenes aktualitet i dagens tyske offentlighet. Alle europeiske land hjemsøkes i disse dager av «innvandringsdebatter», men mye tyder på at fokuset Tyskland de siste årene har hatt på seg selv som innvandringsland, har hatt noen helt unike trekk.

Natten til 2. påskedag ble et flyktningmottak i Tröglitz i den østlige delstaten Sachsen-Anhalt satt i brann. Hendelsen er et av flere angrep på lignende institusjoner over det meste av Tyskland de siste årene. Parallelt med dette har de fremmedfiendtlige og antiislamske marsjene til den såkalte Pegidabevegelsen i Dresden vakt oppsikt både i tyske og internasjonale medier. Et økende antall flyktninger og overbelastede og underfinansierte kommuner er også en del av bildet. På samme tid – men fra et annet hjørne av virkeligheten – beretter de store avisene og tv-magasinene om Tysklands fremtidige avhengighet av nettoinnvandring. De forteller også historier om vellykket integrering, om en innvandringsbefolkning som i stor grad elsker sitt nye hjemland, og om en tysk befolkning som på kort tid har beveget seg fra en essens- og avstamningsbasert til en republikansk forståelse av hva det vi si å være tysk. Totalbildet er altså sammensatt.

Ikke siden folkevandringene i kjølvannet av andre verdenskrig har innvandringen til Tyskland vært større enn i dag. I 2013 kom 465 000 til landet – av disse var 125 000 flyktninger. I 2014 hadde antallet flyktninger økt til nærmere 200 000, og for 2015 viste prognosene ved begynnelsen av året et anslag på 300 000, som nå er oppjustert til nærmere 400 000. Tyskland er i dag det mest populære innvandringslandet i OECD-området etter USA. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen – om lag 16,3 millioner mennesker – en eller annen form for innvandrerbakgrunn. De største innvandringsgruppene er tyrkere og polakker, altså grupper som primært har kommet til landet som arbeidsinnvandrere. De muslimske befolkningsgruppene utgjør rundt 4 millioner mennesker. De aller fleste av disse (98 prosent) lever i de vestlige delstatene. Over halvparten av innvandrerbefolkningen – rundt 8,9 millioner mennesker – er tyske statsborgere. Tyskland er Europas største mottaker av flyktninger i absolutte tall, men sett i forhold til befolkningstallet mottar eksempelvis Sverige en betydelig større andel. Om lag 30 prosent av flyktningene som ankommer Tyskland, innvilges asyl eller varig opphold på annet grunnlag.

Debatten om Tyskland som innvandringsland er en mangefasettert debatt hvor «er», «bør» og «må» veves inn i hverandre. På den ene siden vises besinnelse rundt spørsmålet om hva slags land Tyskland de facto er, programmatisk uttrykt gjennom politikerslogans som «Islam er en del av Tyskland» (tidligere forbundspresident Christian Wullf) og «Tyskland er et innvandringsland» (forbundsskansler Merkel). På den annen side reises en rekke spørsmål om utfordringene knyttet til lave fødselstall, fremtidig skattegrunnlag og økonomiens konkurransekraft. I tillegg kommer et tungt innslag av politisk-moralske føringer, understøttet av en elite med basis i partiene og mediene, og med sterke drag av det vi her hjemme liker å beskrive som «politisk korrekthet». I kjølvannet av Dresdens Pegida-marsjer har den gamle diskusjonen om skillet mellom det innvandringsfiendtlige øst og det innvandringsvennlige vest også fått en viktig plass: Den mentale muren – «muren i hodene» – lever, og øst og vest er to planeter. Et gjennomgangstema er selvsagt også «det muslimske Andre», en debatt som har  mange likhetstrekk med den vi kjenner fra det øvrige Europa – men hvor det også har vært noen særtrekk.

Atlasene over «Tyskland» fra 1300 til forrige århundre viser en pulserende koloss i konstant bevegelse.

«Innvandrere betaler mer skatt og avgifter enn de mottar i sosialytelser,» lød det på førstesidene til de toneangivende tyske avisene sent på høsten 2014. Bakgrunnen var en omfattende studie fra det renommerte utredningsinstituttet Zentrum für Europäische Wirtschaftsforschung (ZEW) i Mannheim. Til tross for milliardutgifter til flyktningmottak og sosialytelser tjener den tyske stat godt på sine «utlendinger». ZEWs studie viste at Tysklands 6,6 millioner utlendinger i 2012 innbrakte et overskudd på 22 milliarder euro etter at egne mottak av offentlige ytelser var trukket fra. Tyskland har i dag den laveste andelen barn relatert til totalbefolkningen i hele EU-området. Studien peker derfor på at Tyskland i tiårene som kommer vil være avhengig av stor nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Selv om enkeltpersoner i det tyske økonomimiljøet, herunder stjerneøkonomen Hans-Werner Sinn fra det konkurrerende Institut für Wirtschaftsforschung (Ifo-instituttet) i München, stilte spørsmål til noen av premissene for ZEWs beregninger, er det bred enighet om hovedkonklusjonene. I et intervju med nyhetsmagasinet Focus 4. januar i år presiserte således Sinn at Tyskland uansett ikke har noe valg: «Vi trenger migrasjonen på grunn av pensjonsproblemet vårt, men også av hensyn til arbeidsmarkedet.»

Tyskland har en lang historie med inn- og utvandringsbølger. Historieatlasene over «Tyskland» fra 1300 til forrige århundre viser en pulserende koloss i konstant bevegelse. På slutten av 1800-tallet kom et stort antall polske arbeidsinnvandrere for å jobbe i kullgruvene i Ruhrområdet. Flamlendere og forfulgte franske hugenotter fant nye hjemland i Berlin og Brandenburg. Jødene hadde vært der siden romertiden. Når det tyske keiserriket i 1913 vedtok sin første felles statsborgerlov, fikk den – i tråd med den tidstypiske biologisme og tysk-romantiske dyrking av folk og nasjon – en utforming som bygget på prinsippene om blodsbånd og nedstamming. Dette passet godt til første verdenskrigs nasjonalistiske begeistringsbølger og til naziherredømmets raseterror, men nedstammingsprinsippet i statsborgerloven levde også videre i det meste av etterkrigstiden – helt frem til Tyskland i 2001 gjennom en omfattende lovreform knesatte et republikansk, territorialrettslig prinsipp for sin statsborgerlovgivning. Den nye lovgivningen var en forsinket tilpasning til et Tyskland som i mellomtiden hadde utviklet seg til en nasjon hvor flerkultur og religionsmangfold var blitt en del av det normale liv.

Tyskland har i etterkrigstiden hatt tre store innvandringsbølger. Den første kom med de mange millioner «fordrevne» fra de tyske enklavene i Øst-Europa etter Nazi-Tysklands sammenbrudd. Den andre bølgen kom i kjølvannet av murens fall. Den tredje store innvandringsbølgen strekker seg over et stor tidsspenn: Den startet sent på 50-tallet med de første søritalienske arbeidsinnvandrerne, økte på gjennom 60- og 70-tallets store grupper av gjestearbeidere fra det tyrkiske Anatolia, og fortsatte med 90- og 00-tallets flyktningestrømmer fra krigssonene i Balkan, Sri Lanka og Øst-Afrika.

Tyskland har lyktes godt i håndteringen av de to første bølgene. Mye er oppnådd også i den tredje, men dette arbeidet er på langt nær fullført. Liberale Die Zeit beskrev det slik den 23. april i år: «Tyskland trenger en nasjonal offensiv, en ’tredje enhet’, en offensiv som kan lage et fremtids- og opplysningsprosjekt av den nye innvandringen og … som fremfor alt investerer i utdanningen til migrantenes og flykningenes barn.»

Det finnes mange tegn på at Tyskland vil kunne lykkes med sin tredje enhet. Historiene om vellykket integrering er mange, det samme er rollemodellene blant migrantgenerasjonenes barn. Innvandringsgenerasjonenes barn har blitt en del av det borgerlige samfunnet, og årene hvor stigmaet «fremmedarbeider» var plantet i manges panner er i ferd med å bli historie: «Et mangfoldig, opplyst, utadvendt sivilsamfunn har oppstått,» kunne man lese i Süddeutsche Zeitung den 18. januar. Manifesteringene av dette nye Tyskland er foreløpig betydelig sterkere i vest enn i det tidligere DDR, men også i øst ser man mange eksempler på at lokale myndigheters og sivilsamfunnets møysommelige arbeid har gitt resultater og skapt normalisering. Et eksempel er østersjøbyen Rostock, kjent fra skandalen i Rostock-Lichtenhagen i 1992 der en mobb i pogromlignende aksjoner kastet molotowcocktails mot byens største asylmottak. I dag gjelder Rostock i mangt og mye som en modellby for arbeidet med integrering av flyktninger i det tidligere Øst-Tyskland.

Så lenge Neukölln eksisterer, vil også Tyskland ha sitt muslimske Andre.

Likevel illustrerer angrepene på asylmottak, en rekke tilfeller av fysiske overfall på personer med flyktningbakgrunn og et stort antall fremmedfiendtlige demonstrasjoner at det finnes en motstrøm i deler av befolkningen. Ifølge ukemagasinet Freitag ble det alene i 2014 registrert minst 68 angrep på flyktningeboliger, hvorav 33 brannforsøk. Hoveddelen av disse angrepene har sitt utspring i miljøer som står det høyreradikale NPD eller mindre nynazistiske grupper nær. Selv om det er vesentlige forskjeller mellom de høyreekstreme voldsmiljøene og arrangørene bak Pegida-marsjene, henter de næring fra mange av de samme ideologiske understrømmene: båten er full, vi må ta vare på våre egne først, «islamiseringen» truer.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.