Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Den postsovjetiske byen hvor dans er politisk

Raving Riot
Regissør: Stepan Polivanov
(Land??XXXXX)

TECHNO-PROTESTER: En dansende protest og dens vekst og fall foran parlamentet i Georgia.

En dokumentarfilm om klubbliv i Georgia, Raving Riot hadde premiere for et fullsatt 1500 seters auditorium under årets Beat Film Festival i Moskva. Den energiske blomstringen til en ung, kreativ skueplass i den tidligere sovjetrepublikkens hovedstad, Tbilisi, har satt byen på kartet for folk i hele verden, og trass i eksisterende geopolitiske spenninger er ikke Russland noe unntak. Men det var ikke det eneste som trakk moskovitter til Raving Riot, regidebuten til Stepan Polivanov, produsert av det veletablerte uavhengige kollektivet Stereotactic i Moskva. Filmen er sentrert om politiraidene mot Tbilisis største klubb, Bassiani, i mai 2018, som fikk tusener til å protestere foran Georgias parlament ved å danse i trass til dundrende techno. Dette har paralleller til et raid i august 2017 mot Rabitza, en DIY techno-klubb i Moskva, der politiet også gjennomførte hardhendte pågripelser av gjester og ansatte. Men heller enn å svare med kollektiv motstand stengte Rabitza ganske enkelt – og moskovittene ønsket å se hva det var i situasjonen i Georgia som gjorde en offentlig motstandsbølge mulig.

Klubbkultur

Raving Riot strekker seg over flere deler. De første handler om framveksten av klubbkultur i Georgia mot det svært annerledes bakteppet til et konservativt og ikke særlig urbanisert samfunn (opptak fra landsbygda framhever den avvikende techno-kulturen, som vanligvis er knyttet til industri, men som blomstrer her). Mye av filmen ble tatt opp om natten. En undergruppe av den unge generasjonen har gjort timene etter solnedgang til sin lekeplass der de kan uttrykke seg fritt og med tid til å samtale med hverandre («dagen er for folk som er redde», sier en av klubbgjengerne). Polivanov fant mange av protagonistene sine på Tinder, og hans løst impresjonistiske stil, der han menger seg med grupper av tilfeldige venner på parkeringsplasser og i klubber, kler inntrykket av henslengte, hedonistiske utekvelder. Disse scenene kunne vært reminisenser av Michael Marczaks febertåkete portrett av ungdom i Warszawa, All These Sleepless Nights – hadde det ikke vært for den politisk ladede intensiteten som sprenger seg gjennom. «Vi er bare så fortapt», sier en av festdeltakerne. Eskapisme fra de sosiale spenningenes nihilisme er en understrøm som driver hemningsløsheten i kvelder uten definert begynnelse eller slutt.

Demonstrasjoner

Så fokuserer filmen på politiaksjonene og demonstrasjonene 12. mai, ved hjelp av arkivopptak som viser sammenstøtet mellom autoriteter og klubbgjengere etter hvert som det utviklet seg, med en mørkere stemning den andre dagen, da motdemonstranter fra ytre høyre kom og truet med vold. Mens filmen gjør en beundringsverdig jobb med å skildre det ungdommelige miljøet, er den politiske konteksten tynn (man får en følelse av at filmen ble litt hastig fullført for å få den raskt ut), og de som ikke på forhånd er orientert om begivenhetene, kan slite med å få tak på de dypere røttene til konfrontasjonen.

Hemningsløsheten drives av en understrøm av eskapisme fra de sosiale spenningenes
nihilisme.

- annonse -

Dessuten er det mer brannfarlige og kontroversielle aspekter ved splittelsen mellom konservative og progressive krefter i Georgia som er utelatt eller behandlet med harelabb, nemlig den russiske finansieringen av grupper på ytterste høyre (noe som for et russisk produksjonsselskap kan ha vært for følsomt til å gå nærmere inn i), den sterke innflytelsen fra den ortodokse kirken, Bassians forbindelse med spesielle aktivistgrupper for avkriminalisering av narkotika (White Noise-bevegelsen, som kjemper mot Georgias drakoniske lover og svært strenge fengselsstraffer for narkotikaforbrytelser), og LHBT-rettigheter (den viktige rollen Bassiani spiller som en trygg havn for minoriteter, er skjøvet til side). Stereotactics typiske forkjærlighet for det impresjonistiske framfor det tørt journalistiske har sin styrke når det gjelder å skape en stilriktig atmosfære, men når de politiske interessene er så betydningsfulle, og forholdet mellom de viktigste spillerne så komplisert, skal man ikke undervurdere verdien som ligger i å gi tilskuerne en bedre forståelse av de faktiske forholdene.

Raving Riot Regissør Stepan Polivanov
Raving Riot. Regissør Stepan Polivanov

Rettferdig flertydighet

Det Raving Riot gjør spesielt bra, er at den slutter med en flertydighet som yter rettferdighet til demonstrasjonenes blandede utkomme. Mens vestlig presse gjerne har tegnet et bilde av de svært nyhetsfotogene protestene foran parlamentet som en utvilsom seier for progressive verdier og som et høylytt tegn på at det ikke finnes noen vei tilbake fra økt sosial toleranse, er virkeligheten at aktivistgruppene var sterkt splittet etterpå. Forhandlere fra Bassiani og miljøet rundt hadde gitt etter for press fra regjeringen om å sende demonstranter hjem, etter å ha blitt fortalt at de ellers ville bli holdt ansvarlig for enhver bruk av vold, og etter å ha fått løfter om at kravene om narkotikareform ville bli tatt opp til behandling. Filmen viser arkivopptak av innenriksminister Giorgi Gakharia som ber om unnskyldning foran en folkemasse som hyller ham, og den gjør rede for hvordan aktivistene ble oppmerksomme på at staten hadde lyktes i kynisk å spille dem ut over sidelinjen. I en av de mest minneverdige sekvensene i Raving Riot er det en ungdom som desillusjonert gir uttrykk for at protestene ikke førte til noe som helst. Men da han gjentar protesten foran kameraet, husker han at han kastet vann på den varme, dansende mengden, og gleden over frihet og fellesskap han kjente på – og vi får en følelse av at livsutfoldelsen, trass i at den mislyktes i å fjerne systematisk undertrykkelse, viste hva som var mulig, om enn bare for et øyeblikk, og som kan bli det igjen.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
Med ryggrad og etisk kompass intaktVARSLING Vi trenger en mediekultur og et samfunn bygget på etterrettelighet og sannhet. Det har vi ikke i dag.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte