Alle foto: Kaisa Ytterhaug

Den positive jødiske erfaring

Staten Israel fyller 70 år i mai, og i den forbindelse har Ny Tid satt søkelyset på den norske jødiske minoritetens verdier og tenkning. Vi har møtt fem nordmenn med jødisk bakgrunn. Hva oppfatter de som positivt ved å ha en jødisk identitet? 

Kaisa Ytterhaug
Ytterhaug er frilanser i Ny Tid.
Email: ykaisa@hotmail.com
Publisert: 05.04.2018

Hva er din jødiske identitet?

For Janne Michal Jaffe Hesstvedt (salgs- og markedsdirektør), så har den en stor plass: «Den er jo meg. Min mors familie var jødiske, og de fleste ble drept under krigen. Jaffe-familien var en stor familie som kom fra Vilna (Vilnius). At mange ble borte, det er alltid sårt å snakke om, og det er alltid sårt å tenke på. Jo eldre jeg blir – jo mer følsomt blir det.»

Forfatter og sanger, Øystein Wingaard Wolf, forteller at han ble oppmerksom på sin jødiske identitet da han var ti år. «Det skjedde den dagen jeg og min mor besøkte Auschwitz-monumentet på Østre gravlund i Oslo. Min bestefar ble drept i Auschwitz. Han hadde vært en del av mensjevikenes kommunistparti, som var de mer moderate, og kjente både Martin Tranmæl og Leo Trotskij. Jeg fant min jødiske identitet gjennom å skrive. Jeg hadde ingen rabbi, så jeg måtte gjøre det selv. Jeg har skrevet en seks, syv bøker om jødedom – der har jeg gått inn i de jødiske skriftene og forsøkt å vri og vrenge på dem. Lite var den gangen skrevet på norsk, og det var spennende å ta tak i det som nå var min nye erfaring. Nå har jeg funnet noe nytt å ta tak i, og kommer med tre romaner til min 60-årsdag i april.»

JANNE MICHAL JAFFE HESSTVEDT

«Min identitet er i liten grad knyttet til det jødiske,» sier Theo Koritzinsky – tidligere politiker for SV. Han er nå pensjonert, men veileder og underviser i samfunnsfag. «Far var fra en jødisk familie. Han giftet seg med mor, som ikke var jødisk, og det ville han sannsynligvis aldri ha gjort hvis hans foreldre hadde levd. Ekteskapet mellom ham og mor ble boikottet av de aller fleste i fars familie
– man skulle gifte seg med en som var jødisk. Far var veldig aktiv i å skrive mot all form for rasisme og diskriminering i 1930-årene, og ble nok av den grunn nokså uglesett fra en del medier og kritikere som hadde sympatier i retning av rasetenkning. Det var kanskje en av grunnene til at han ble tidlig arrestert. Han ble sendt til Falstad i desember 1941 av norsk politi – da var han direktør ved Trondheim sykehus. Jeg var da en måned gammel. Han døde i 1942 mens han ennå satt fengslet.»

Psykolog Berit Reisel forteller at hennes bakgrunn i stor grad er preget av krigen: «Min bakgrunn er veldig preget av krigen. Min familie var av dem som ble deportert og drept i Auschwitz. Da jeg vokste opp, var de viktigste menneskene i mitt liv døde mennesker. Den jødiske kulturen er en erindringskultur. Hvis du ser på hele det jødiske året, så markeres historiske begivenheter og religiøse begivenheter som har en historisk forankring. Familiehistoriene og de personlige historiene blir en del av den store fortellingen, også rent faktisk da vi den 26. november markerte deportasjonen på kaia på Akershus. Da leste vi de 773 navnene på alle de som ble deportert, og jeg leste mine.»

«I jødedommen er det nesten umulig å skille det vi kaller ‘hellighet’ med det vi kaller ‘det hverdagslige’.»
– Melchior

For rabbiner Joav Melchior ved Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, er hans jødiske identitet helt sentral: «Jeg er jødisk. Det betyr mye for hverdagen min; for tilhørigheten min, hva jeg velger å gjøre, hva jeg tror på.»

Hvilke jødiske verdier og tradisjoner er viktige for deg?

Melchior: «Dette å være en del av et fellesskap, som er veldig, veldig tett, som bryr seg om hverandre – både i den jødiske menigheten her i Oslo, men som også er en del av et mye større fellesskap – er veldig sterkt. Dette er jeg glad for når jeg er født inn i det. For eksempel har vi klare regler når noen er i sorg. Da kommer folk hjem til de etterlatte de første syv dagene for å lage mat og besøke dem. Det er en balanse mellom å få være i sorg og å sette den i en ramme. Man vet at man blir tatt hånd om i den vanskeligste tiden. Vi har nesten en plikt til å besøke og hjelpe den som er i sorg. Det kan være min beste venn, eller en nabo jeg ikke har så mye med å gjøre.»

– Det er det praktiske, hva med det psykologiske, det åndelige? 

«Det kommer sammen; vi skiller ikke. I jødedommen er det nesten umulig å skille det vi kaller ‘hellighet’ med det vi kaller ‘det hverdagslige’ – vi i prøver å helliggjøre dagene våre.»

JOAV MELCHIOR

Hesstvedt: «Jeg vil si tradisjoner, samhold og samhørighet. Jeg kan dra til et hvilket som helst land og ta kontakt med en jødisk menighet eller til Chabad [en gren innen jødedommen] og si at nå er jeg i Zürich, er det noen som kan ta meg imot på Shabat? Eller om det er på en jødisk helligdag, og jeg vet at jeg blir tatt imot hos noen og har et sted å gå. Ellers så er det alltid noen som kjenner noen.»

Koritzinsky: «Jeg vokste opp i en familie der mor var eneforsørger, og der minnet om far hos mor var veldig sterkt. Slik mor fremstilte ham var han mer en humanetiker. Far var helt åpen for at vi ikke skulle omskjæres, jeg var da den yngste av fem Koritzinskyer. Vi skulle heller ikke døpes, før vi var voksne nok til å bestemme selv. Far var modig og veldig frittalende, og han skrev godt. Jeg ble veldig stolt da jeg leste om ham i en bok om Kristiansundsjødene. Mange av fars skriverier var gjengitt, og der leste jeg ting om far som jeg ikke visste på forhånd.»

Wolf: «Den jødiske påskefeiring, Pesach, har jeg òg feiret mange ganger. Det er det største kulinariske måltidet som finnes – med god mat, vanvittig god stemning, det kan være både kristne og muslimer rundt bordet. Hjemme har jeg en Menorah – en syv-armet jødisk lysestake.»

Har det jødiske fått en større betydning med årene?

«Det er som en flodbølge; det kommer og går. Når jødene får skylda for alt, og andre ganger er det jødiske genier som gleder verden. Jeg har opplevd at jøder og palestinere er veldig gode venner her i Oslo. Men dette er ikke så lett å se for folk i Norge, som beveger seg på overflaten og ikke går inn i enkeltskjebners verden.»

Reisel: «Vi har hatt et tradisjonelt jødisk hjem hvor vi har markert jødiske helligdager, og da barna var små var vi mye i synagogen på lørdager. Barna lever også sine jødiske liv; jeg har en sønn i London som er gift med datteren til en rabbiner, og min svigersønn er israeler.»

«Jeg tenker at du som er kvinne ville aldri drept mine barn, og jeg ville aldri drept dine.»
– Hesstvedt  

Er det fordeler ved å være en minoritet?

Wolf: «Helt klart. Den ene romanen som kommer nå handler om en jøde og en sigøynergutt, den andre om en indianerminoritet i Rio de Janeiro.»

Hvorfor skrive om minoriteter?

«Å skrive om majoriteter interesserer meg ikke. Drivkraften for å skrive kommer fra undergrunnen – fra lavaen, så å si. Det er ingen som vil skrive om noen passive som sitter borti en krok […] å være jøde er ofte best som minoritet, når man kommer i majoritet, så blir man slapp og dvask; man blir opptatt av å forsvare seg og da går det dårligere.»

Melchior: «Jødene i Israel er i en vanskelig situasjon nå. Fra å ha vært en minoritet i to tusen år til å bli en majoritet som forstår hvilket ansvar de har i eget land.»

Har jøder en større forutsetning for å forstå andre minoriteter?

«Jeg tror jøder kan bidra godt i Europa med hva det vil si å være en minoritet. Jøder har alltid vært flinke til å lære språk, og lære de viktigste tingene i et samfunn for å delta i det – og for å være en del av det. De har en lang tradisjon for å være en minoritet, og kan være en inspirasjon til andre minoriteter om hvordan man beholder sin identitet i storsamfunnet.»

Har jøder et spesielt ansvar?

«Alle har et ansvar, men jøder har en tradisjon for å bli redde, og også fordi muslimer har en tradisjon for å ta med seg stor antijødisk holdning, som er dokumentert i mange muslimske eller arabiske land. Da har vi et ansvar for å vise hvem vi er, og hva det vil si å være flyktning. Samt gi støtte til minoritetsgrupper i verden – der er vi for opptatte av oss selv – etter min mening. Vi er aktive, men jeg forventer mer av oss, og av meg selv.»

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer