Den positive jødiske erfaring

Staten Israel fyller 70 år i mai, og i den forbindelse har Ny Tid satt søkelyset på den norske jødiske minoritetens verdier og tenkning. Vi har møtt fem nordmenn med jødisk bakgrunn. Hva oppfatter de som positivt ved å ha en jødisk identitet? 

Alle foto: Kaisa Ytterhaug
Kaisa Ytterhaug
Ytterhaug er frilansjournalist og fotograf i Ny Tid.

Hva er din jødiske identitet?

For Janne Michal Jaffe Hesstvedt (salgs- og markedsdirektør), så har den en stor plass: «Den er jo meg. Min mors familie var jødiske, og de fleste ble drept under krigen. Jaffe-familien var en stor familie som kom fra Vilna (Vilnius). At mange ble borte, det er alltid sårt å snakke om, og det er alltid sårt å tenke på. Jo eldre jeg blir – jo mer følsomt blir det.»

Forfatter og sanger, Øystein Wingaard Wolf, forteller at han ble oppmerksom på sin jødiske identitet da han var ti år. «Det skjedde den dagen jeg og min mor besøkte Auschwitz-monumentet på Østre gravlund i Oslo. Min bestefar ble drept i Auschwitz. Han hadde vært en del av mensjevikenes kommunistparti, som var de mer moderate, og kjente både Martin Tranmæl og Leo Trotskij. Jeg fant min jødiske identitet gjennom å skrive. Jeg hadde ingen rabbi, så jeg måtte gjøre det selv. Jeg har skrevet en seks, syv bøker om jødedom – der har jeg gått inn i de jødiske skriftene og forsøkt å vri og vrenge på dem. Lite var den gangen skrevet på norsk, og det var spennende å ta tak i det som nå var min nye erfaring. Nå har jeg funnet noe nytt å ta tak i, og kommer med tre romaner til min 60-årsdag i april.»

JANNE MICHAL JAFFE HESSTVEDT

«Min identitet er i liten grad knyttet til det jødiske,» sier Theo Koritzinsky – tidligere politiker for SV. Han er nå pensjonert, men veileder og underviser i samfunnsfag. «Far var fra en jødisk familie. Han giftet seg med mor, som ikke var jødisk, og det ville han sannsynligvis aldri ha gjort hvis hans foreldre hadde levd. Ekteskapet mellom ham og mor ble boikottet av de aller fleste i fars familie
– man skulle gifte seg med en som var jødisk. Far var veldig aktiv i å skrive mot all form for rasisme og diskriminering i 1930-årene, og ble nok av den grunn nokså uglesett fra en del medier og kritikere som hadde sympatier i retning av rasetenkning. Det var kanskje en av grunnene til at han ble tidlig arrestert. Han ble sendt til Falstad i desember 1941 av norsk politi – da var han direktør ved Trondheim sykehus. Jeg var da en måned gammel. Han døde i 1942 mens han ennå satt fengslet.»

Psykolog Berit Reisel forteller at hennes bakgrunn i stor grad er preget av krigen: «Min bakgrunn er veldig preget av krigen. Min familie var av dem som ble deportert og drept i Auschwitz. Da jeg vokste opp, var de viktigste menneskene i mitt liv døde mennesker. Den jødiske kulturen er en erindringskultur. Hvis du ser på hele det jødiske året, så markeres historiske begivenheter og religiøse begivenheter som har en historisk forankring. Familiehistoriene og de personlige historiene blir en del av den store fortellingen, også rent faktisk da vi den 26. november markerte deportasjonen på kaia på Akershus. Da leste vi de 773 navnene på alle de som ble deportert, og jeg leste mine.»

«I jødedommen er det nesten umulig å skille det vi kaller ‘hellighet’ med det vi kaller ‘det hverdagslige’.»
– Melchior

For rabbiner Joav Melchior ved Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, er hans jødiske identitet helt sentral: «Jeg er jødisk. Det betyr mye for hverdagen min; for tilhørigheten min, hva jeg velger å gjøre, hva jeg tror på.»

Hvilke jødiske verdier og tradisjoner er viktige for deg?

Melchior: «Dette å være en del av et fellesskap, som er veldig, veldig tett, som bryr seg om hverandre – både i den jødiske menigheten her i Oslo, men som også er en del av et mye større fellesskap – er veldig sterkt. Dette er jeg glad for når jeg er født inn i det. For eksempel har vi klare regler når noen er i sorg. Da kommer folk hjem til de etterlatte de første syv dagene for å lage mat og besøke dem. Det er en balanse mellom å få være i sorg og å sette den i en ramme. Man vet at man blir tatt hånd om i den vanskeligste tiden. Vi har nesten en plikt til å besøke og hjelpe den som er i sorg. Det kan være min beste venn, eller en nabo jeg ikke har så mye med å gjøre.»

– Det er det praktiske, hva med det psykologiske, det åndelige? 

«Det kommer sammen; vi skiller ikke. I jødedommen er det nesten umulig å skille det vi kaller ‘hellighet’ med det vi kaller ‘det hverdagslige’ – vi i prøver å helliggjøre dagene våre.»

JOAV MELCHIOR

Hesstvedt: «Jeg vil si tradisjoner, samhold og samhørighet. Jeg kan dra til et hvilket som helst land og ta kontakt med en jødisk menighet eller til Chabad [en gren innen jødedommen] og si at nå er jeg i Zürich, er det noen som kan ta meg imot på Shabat? Eller om det er på en jødisk helligdag, og jeg vet at jeg blir tatt imot hos noen og har et sted å gå. Ellers så er det alltid noen som kjenner noen.»

Koritzinsky: «Jeg vokste opp i en familie der mor var eneforsørger, og der minnet om far hos mor var veldig sterkt. Slik mor fremstilte ham var han mer en humanetiker. Far var helt åpen for at vi ikke skulle omskjæres, jeg var da den yngste av fem Koritzinskyer. Vi skulle heller ikke døpes, før vi var voksne nok til å bestemme selv. Far var modig og veldig frittalende, og han skrev godt. Jeg ble veldig stolt da jeg leste om ham i en bok om Kristiansundsjødene. Mange av fars skriverier var gjengitt, og der leste jeg ting om far som jeg ikke visste på forhånd.»

Wolf: «Den jødiske påskefeiring, Pesach, har jeg òg feiret mange ganger. Det er det største kulinariske måltidet som finnes – med god mat, vanvittig god stemning, det kan være både kristne og muslimer rundt bordet. Hjemme har jeg en Menorah – en syv-armet jødisk lysestake.»

Har det jødiske fått en større betydning med årene?

«Det er som en flodbølge; det kommer og går. Når jødene får skylda for alt, og andre ganger er det jødiske genier som gleder verden. Jeg har opplevd at jøder og palestinere er veldig gode venner her i Oslo. Men dette er ikke så lett å se for folk i Norge, som beveger seg på overflaten og ikke går inn i enkeltskjebners verden.»

Reisel: «Vi har hatt et tradisjonelt jødisk hjem hvor vi har markert jødiske helligdager, og da barna var små var vi mye i synagogen på lørdager. Barna lever også sine jødiske liv; jeg har en sønn i London som er gift med datteren til en rabbiner, og min svigersønn er israeler.»

«Jeg tenker at du som er kvinne ville aldri drept mine barn, og jeg ville aldri drept dine.»
– Hesstvedt  

Er det fordeler ved å være en minoritet?

Wolf: «Helt klart. Den ene romanen som kommer nå handler om en jøde og en sigøynergutt, den andre om en indianerminoritet i Rio de Janeiro.»

Hvorfor skrive om minoriteter?

«Å skrive om majoriteter interesserer meg ikke. Drivkraften for å skrive kommer fra undergrunnen – fra lavaen, så å si. Det er ingen som vil skrive om noen passive som sitter borti en krok […] å være jøde er ofte best som minoritet, når man kommer i majoritet, så blir man slapp og dvask; man blir opptatt av å forsvare seg og da går det dårligere.»

Melchior: «Jødene i Israel er i en vanskelig situasjon nå. Fra å ha vært en minoritet i to tusen år til å bli en majoritet som forstår hvilket ansvar de har i eget land.»

Har jøder en større forutsetning for å forstå andre minoriteter?

«Jeg tror jøder kan bidra godt i Europa med hva det vil si å være en minoritet. Jøder har alltid vært flinke til å lære språk, og lære de viktigste tingene i et samfunn for å delta i det – og for å være en del av det. De har en lang tradisjon for å være en minoritet, og kan være en inspirasjon til andre minoriteter om hvordan man beholder sin identitet i storsamfunnet.»

Har jøder et spesielt ansvar?

«Alle har et ansvar, men jøder har en tradisjon for å bli redde, og også fordi muslimer har en tradisjon for å ta med seg stor antijødisk holdning, som er dokumentert i mange muslimske eller arabiske land. Da har vi et ansvar for å vise hvem vi er, og hva det vil si å være flyktning. Samt gi støtte til minoritetsgrupper i verden – der er vi for opptatte av oss selv – etter min mening. Vi er aktive, men jeg forventer mer av oss, og av meg selv.»

Hesstvedt: «Jeg tror at ved å være en minoritet får du et økt kunnskapsnivå på mange, mange områder. Man får mer empati, og man blir litt mer ‘fleksibel’.»

THEO KORITZINSKY

Koritzinsky: «Akkurat som i økologisk tenkning knyttet til natur og miljø, er det fordeler innenfor religion og bredere kulturliv at en har mangfold. Og at en for all del ikke svelger ‘bli som oss’- holdninger fra ulike majoriteter i Norge.»

Reisel: «Det er veldig store fordeler, slik at jeg aldri har vurdert å flytte til Israel, for eksempel. Fordi min minoritetsidentitet er «precious» – en stor verdi for meg. Det betyr at jeg har et dobbeltperspektiv, jeg har alltid to innfallsvinkler. Fundamentalisme er irrelevant, fordi det er ikke en sannhet som overstyrer en annen sannhet. Jeg har alltid et jødisk og et ikke-jødisk perspektiv i alt jeg opplever.»

Hvor henter du styrke og inspirasjon?

Koritzinsky: «Jeg er nysgjerrig på folk og deres ideer – forankret i sosialistiske liberale og pasifistiske verdier. Jeg får mye inspirasjon fra musikk og litteratur. Jo eldre jeg blir, jo mer sans får jeg for tradisjoner og det å lære av erfaringer. Jeg regner meg som en radikaler, men det er da ikke per definisjon veldig bra å være verken radikal eller konservativ. Det må jo være avhengig av innholdet. Dyrking av det nye skal per definisjon være så mye bedre enn det vi allerede har. I et dynamisk samfunn som dyrker innovasjon og stadige omorganiseringer, har vi jaggu godt av noen etiske og politiske elementer som er konservative.»

Melchior: «Når man er nede, finner man trøst flere steder: Man kan finne den i historien og sammenligne seg med andre jøder som har vært i verre situasjoner og stått gjennom det, eller man kan finne det i ens store ønske en har for et jødisk liv for sine barn og barnebarn, og da må man bare stå på. Å gi opp vil få store konsekvenser. Man kan finne styrke hos familien, eller i samfunnet hos andre. Ved skytingen i Danmark [i 2015] fikk vi styrke fra storsamfunnet – en symboleffekt på at samfunnet ønsker oss og ønsker oss som vi er.»

Jeg er medlem av Palestinakomiteen i Norge.
– Koritzinsky

Er det noen tenkere som betyr noe spesielt for deg, bortsett fra skriftene?

«Alle skriftene er tenkende

– Noe annet enn det rent religiøse?

«Jeg lærer av alle, jeg lærer av rabbinerne som virket under den jødiske gullalderen i Spania mellom 850-1100. Jøder hadde en veldig tett kontakt med sine muslimske og kristne naboer under muslimsk ledelse. Jøder var ministre, noe som ikke var vanlig i jødisk historie. Jeg finner inspirasjon i rabbinere som lever et etisk liv man bare kan drømme om. Jeg kan også få inspirasjon fra Einstein, som ikke var religiøs, men som hadde en veldig sterk jødisk identitet, som tok den veldig langt både når det kommer til vitenskapen, men også i etikken om at han var nesten en pasifist.»

Hesstvedt: «Hos min rabbiner eller rabbinerens kone, i ukens Torahtekst, i synagogen og under shabat-måltidet. Men jeg tror det at jeg er gift med en israeler har gitt meg en styrke. Han er sterk, han har opplevd krig, han er solid og han er israeler; han har et land. Skulle noe skje så har jeg et land å dra til. Selv om Norge er mitt land, er jeg emosjonelt knyttet til Israel. Det er jo også mitt land.»

Wolf: «Jeg finner den i forfattere som Primo Levi og Natalia Ginzburg. Eller i artistene Shuly Natan og Chawa Alberstein. Alberstein er en opposisjonell i Israel. Hun er den fjerde best kjente personen i landet, og har blitt fengslet av regimet for å forsvare palestinere. Hun er tatt til nåde igjen nå.»

BERIT REISEL

Reisel: «Elie Wiesel betydde mye for meg da han underviste. Daniel Mendelsohn, Isaac B. Singer, alle i den litterære tradisjonen.»

Kan det være mer interessant å lese disse enn norske forfattere?

«Det er en annen sort gjenkjennelighet – som Leonard Cohens tekster – som også kjennes fin. Han har mange jødiske sitater i sangene. Verden er jo full av jødiske entertainere og fagfolk.»

Hvorfor det, tror du?

«Det har noe å gjøre med hvordan vi har levd; jøder har ikke kunnet eie land. Vi har blitt sluset inn i praktiske yrker og blitt tvunget til å drive bankvesen, og måttet flytte hele tiden. Da er det lurt å ha yrker hvor du kan ha med deg hodet ditt. Men det er klart at den jødiske intellektuelle tradisjonen er veldig befordrende. I et gammmelt ordtak heter det at kan du ikke lese og skrive når du er fire år, er noe feil med deg. Mange jøder reiste fra Europa til USA og tok med seg sin jødiske identitet og tradisjon, og humor, selvironi. Humor er ekstremt viktig.»

Fortell.

«Den er et must for å overleve både historisk og faktisk. At så mange reiste og kom inn i underholdningsindustrien – og til filmen – er ikke å undre seg over. Woody Allen har en slik jødisk humor. Og den neste store folkeforflytningen av intellektuelle skjedde på 30-tallet. Da har vi alle de filosofiske og psykologikyndige – hele humaniora-tradisjonen, som flyttet til USA og England. I Europa var det numerus clausus; det var begrenset hvor mange jøder som fikk bo hvor og å få gå på skolen, så man startet egne skoler.»

Hva kan storsamfunnet lære av den jødiske erfaring?

Hesstvedt: «Samhold, tradisjoner, veldedighet, noe som ikke er bare jødisk, men som var norsk for mange år siden. I den moderne tid blir veldig mange ting borte, og annerledes. Og en av grunnene til at det finnes jøder på jorda, er nødvendigvis at vi har tviholdt på våre jødiske tradisjoner.»

– Hvilken type veldedighet tenker du på?

«Det kan være hva som helst, som å gi ett måltid mat til fattige familier til pesach (påsken), penger, klær – det viktigste er at man gir og hjelper der det behøves. Opptil 40 prosent av barna i Israel lever under fattigdomsgrensen. WIZO – Women’s International Zionist Organization – går inn og gir et varmt måltid til 80 000 barn hver måned.»

«Den jødiske kulturen er en erindringskultur.»
Reisel 

Koritzinsky: «Jødene har kanskje enda mer enn i andre monoteistiske religioner hatt et kritisk mangfold og varierende nasjonale kulturer rundt seg. Det har trolig bidratt til at de er overrepresentert i kunst og vitenskap. Jeg har vært veldig glad for at Det Mosaiske Trossamfund i Oslo har advart sterkt mot generelle antimuslimske holdninger. Elitekontakten i Samarbeidsrådet for tros- og livssynsledere har vært viktig, de har hatt flere felles uttalelser, blant annet knyttet til livssyns- og religionsundervisning i skolen. De har stått samlet og vist solidaritet med andre trosretninger.»

Wolf: «Alle forandringer kommer nedenfra.»

– Men er alle forandringer gode?

«Nei, det er de ikke, men det oppdager man først mange år senere.»

– Må en forfatter se ting på avstand?

«En forfatter må stå utenfor samfunnet. En forfatter må være ubestikkelig.»

Melchior: «Det er stor endring i måten norske jøder blir akseptert på. Som minoritet vil vi gjerne gi vårt bidrag til storsamfunnet. Vi har endret oss, og storsamfunnet har endret seg. Det vi ser at vår kultur har noe å bidra med.»

Reisel: «Både storsamfunnet og minoritetene kan lære at det er forskjell på en majoritetsidentitet og en minoritetsidentitet. De som kommer hit fra andre land, kommer med en majoritetsidentitet og forstår ikke at de må gå over til å identifisere seg som (en) minoritet. Dette er for eksempel egenskaper som er nedfelt i vår personlighetsutforming gjennom to tusen årOg det norske samfunnet forstår heller ikke hvordan de skal håndtere dem som er minoriteter. I Norge er majoriteten redd for minoriteter fordi man er redd for å bli spist opp av minoriteten. Det skjer ikke. Det handler om å gå i rette med seg selv og kjenne etter: Hvor trygg er du i din identitet? Den samtalen synes jeg hadde vært spennende, mer spennende enn om det går noen muslimer i burka på Grønland.»

Hvordan skal vi få den samtalen?

«Det som er problematisk, er at vi ikke har noe språk for den utfordringen det er å være del av en blandingskultur. For i det øyeblikket du sier det er utfordrende at det er så mange ‘fremmedkulturelle’ i landet, havner du i rasistgropa, og hvis du sier at dette bare er spennende, detter du i den andre grøfta.»

– Kanskje den norske kulturen ikke har oppøvd en tenkning eller refleksjon omkring dette?

«Nei, og jeg tror heller ikke den europeiske har det. Ingen har det, dette er nytt for oss.»

Føler du at du som jøde er forpliktet til å mene noe om politikken som føres i Israel?

– Må du ofte svare på Israels politikk?

Wolf: «Ja, ofte.»

– Hva synes du om det?

«Jeg svarer ikke på det.»

Melchior: «En engasjert person må mene noe om det man har noe med å gjøre. Jeg synes det er fint, men komplisert.»

– Hva kan du si som er positivt om Israel og landets politikk?

ØYSTEIN WINGAARD WOLF

«Et så lite og ungt land som Israel har bidratt på så mange måter: i oppfinnelser og medisin som skaper fred rundt i verden. Man lærer å dyrke jord med minimal bruk av vann. Verden har så mange den skal mette. Politikken er vanskelig fordi det er en vanskelig situasjon, det er en eksistenskamp. Skal man gå til høyre eller venstre? Det er viktige spørsmål, men at det er noe ondskapsfullt i politikken Israel fører, er noe farlig sladder. Det er min mening. Man kan forstå hvorfor noen velger Rødt og andre FrP, det kommer av verdier. Men her vil jeg trekke inspirasjon fra Talmud, som sier at man skal prøve å se verdien i alt. Likevel, når vi snakker om Israel, som feirer 70 år i år, skal vi feire. På en umulig måte — under umulige omstendigheter — har Israel greid å utvikle en økonomi og et samfunn av verdier som er demokratiske, åpne og som bidrar til verden på veldig mange forskjellige måter. Og så kan man være svært uenig i det som skjer i politikken, men man må se hele bildet.»

Reisel: «Ja, og nei. Jeg blir forventet å være forpliktet, og det er provoserende. Hvorfor skulle jeg være forpliktet til å mene noe om det? På den annen side er jeg forpliktet til å mene noe om det fordi det er en ekstremt viktig del av den jødiske verden. Og jeg er utrolig bekymret og fortvilet over situasjonen. Jeg har vært og er engasjert i israelkritisk tradisjon siden 60-tallet, og har vært opptatt av tostatsløsningen og fortvilet over at den ikke er blitt innført, før det kanskje er for sent. Tiden er vår verste fiende, slik jeg ser det. Jeg er redd for at det blir så problematisk etter hvert at det Israel som jeg elsker, ikke finnes. Det kan være det finnes fysisk, men jeg kan ikke riktig se hvordan den konflikten kan løses når vi er der vi er nå.»

– Det er ingenting du ser i den israelske politikken som er oppløftende?

«Nei. Tvert om. Slett ikke oppløftende.»

Koritzinsky: «Nei, ikke forpliktet på grunn av jødisk familiebakgrunn. Men politisk forpliktet fordi Israels politikk er så uklok og unødvendig diskriminerende og aggressiv overfor palestinerne. Jeg er medlem av Palestinakomiteen i Norge. Som ung hadde jeg stor empati og sympati for dannelsen av staten Israel. Leon Uris sionistvennlige bok, Exodus [1958], påvirket meg nok sterkt. Men jeg mente tidlig at opprettelsen av staten Israel måtte skje på FNs premisser, fra vedtaket i 1947, en-tostatsløsning.»

«Jeg har opplevd at jøder og palestinere er veldig gode venner her i Oslo.»
– Wolf

Hesstvedt: «Som kvinne synes jeg det burde vært mange flere kvinnelige ledere – på begge sider. Du som er kvinne, ville aldri drept mine barn, og jeg ville aldri drept dine. De arabiske landene er overhodet ikke demokratiske, og kvinner har liten verdi! I Israel er det et demokrati, men det er ikke så lett for kvinner å slippe til i Israel heller. Som kvinne tror jeg på en mykere vei, rett og slett.»

– Tror du det kommer til å skje?

«Jeg håper det, men ikke i min tid, tror jeg.»

– Du har engasjert deg i kvinners perspektiv?

«Jeg var en periode leder for WIZO. Det unike ved WIZO er at den drives av kvinner for kvinner og barn, på kryss og tvers av alt: for jødiske, kristne og arabiske barn. Staten Israel har vært avhengig av WIZO fra begynnelsen av.»

Se også undersak Ser til Israel

---
DEL