Under årets filmfestival i Cannes ble svenske Ruben Östlund belønnet med selveste Gullpalmen for Triangle of Sadness, slik han også ble for sin forrige spillefilm The Square i 2017. Med det befester han sin posisjon som Nordens høyest internasjonalt anerkjente filmskaper.
Östlunds tidligste spillefilmer Gitarmongo (2004), De ufrivillige (2008) og Play (2011) var alle kjennetegnet av et statisk formspråk, i tillegg til at de inneholdt en slags sosiologisk granskning av den svenske folkesjelen– gjerne ispedd rikelige doser pinlighetskomikk. I de påfølgende spillefilmene Turist (2014) og nevnte The Square var stilen noe mindre tablåpreget, mens den sosiale satiren ble stadig mer fremtredende. Aller mest gjelder dette The Square, som tilsynelatende var en satire om samtidskunstmiljøet. Men denne settingen ble snarere benyttet som utgangspunkt for en mer generell samfunnssatire – og mer spesifikt en diskusjon om sosiale hierarkier i Skandinavia.
Det er befriende at filmen drøfter politiske ideologier på så direkte vis.
Klassiske Östlund-øyeblikk
Dette er ikke helt ulikt hvordan man ut fra de tidligste forhåndsomtalene kunne få inntrykk av at Östlunds nye (og første engelskspråklige) film skulle være en satire om den internasjonale mote- og toppmodellverdenen. Det kan herved avkreftes. Igjen skal det dreie seg om sosiale hierarkier, denne gangen med en rimelig eksplisitt drøfting av politiske og økonomiske ideologier.
Innledningsvis introduserer Triangle of Sadness oss riktignok for modellene Clark (Harris Dickinson) og Yaya (Charlbi Dean), som fungerer som en slags hovedkarakterer. Filmens første del, som er oppkalt etter de to, byr på flere klassiske Östlund-øyeblikk – ikke minst en scene hvor paret er ute på restaurant og Clark beklager seg over at han alltid må ta regningen, til tross for at Yaya tjener tre ganger mer enn ham. Diskusjonen som følger, er like kostelig som den er ubehagelig, med mange skarpt observerte detaljer. Og Östlund vet å hale sekvensen ut for å maksimere effekten, hva angår både humor og ubehag.
Kroppslig komedie
I filmens andre del befinner paret seg på et luksuriøst cruiseskip, der majoriteten av passasjerene er langt mer velstående enn dem selv. Det er her filmens satiriske prosjekt viser sitt sanne ansikt, og da særlig i sin skildring av kontrasten mellom cruisepassasjerene og skipets ansatte. Eksempelvis i en frydefullt pinlig sekvens som oppstår da en styrtrik dame insisterer på at de sistnevnte også skal få ha litt moro, og nær sagt kommanderer hele staben til å ta seg en ikke nødvendigvis lystbetont dukkert i havet.
«Særlig i kontrasten mellom cruisepassasjerene og skipets ansatte viser filmens satiriske prosjekt sitt sanne ansikt.»
Her møter vi også oligarken Dimitry (Zlatko Burić, kjent fra de danske Pusher-filmene), som omtaler seg selv som «kongen av dritt» fordi han har tjent formuen sin på gjødsel. Woody Harrelson spiller yachtens alkoholiserte kaptein, en svoren marxist som går inn i en lengre (og svært bedugget) diskusjon om nettopp politiske og økonomiske ideologier med Dimitry – mens skipet havner i stadig mer opprørt farvann. Med dette inntar Triangle of Sadness en mer fysisk – for ikke å si kroppslig – type komedie enn man hittil har sett fra Östlund. Nå skal rikingene formelig velte seg i oppkast og avføring, i en utstrakt sekvens som kan føre tankene til en viss restaurantscene i Monty Pythons Meningen med livet.
Alle detaljer skal ikke røpes her, utover at filmens tredje og siste del utspiller seg på en øy. De strandede passasjerene og ansatte befinner seg følgelig i en situasjon hvor de hierarkiske rollene snus på hodet, og hvor vi kan spørre oss om vi bevitner sosialisme i praksis – eller en vel så brutal form for kapitalisme.
Som tidligere nevnt har de satiriske elementene blitt stadig tydeligere i Östlunds filmer. I Triangle of Sadness er satiren på ingen måte subtil. Det er imidlertid befriende at filmen drøfter politiske ideologier på så direkte vis – ikke bare i den nevnte samtalen mellom kapteinen og oligarken, men i selve handlingen. Det ser man virkelig ikke ofte i nyere spillefilmer. Og om humoren tidvis er farsepreget, er filmen like fullt genuint morsom – i tillegg til at satiren rommer flere lag og nyanser.
Norsk satire: Syk pike
Triangle of Sadness har førpremiere på Oslo Pix (29. august til 4. september), der den er avslutningsfilm. Denne festivalen åpner med den norske spillefilmen Syk pike, regissert av Kristoffer Borgli – som også hadde sin internasjonale premiere i Cannes, nærmere bestemt i sideseksjonen Un Certain Regard.
Selv om den ikke er like politisk, inneholder Syk pike mye av den samme bitende formen for satire som Östlunds film. Borgli spillefilmdebuterte i 2017 med Drib, som også var sterkt satirisk – den gangen om internasjonal reklamebransje. Hans nye film handler om en ung kvinne (Kristine Kujath Thorp) som påfører seg en svært synlig hudsykdom fra noen egenimporterte piller, fordi hun vil ta opp kampen om vennenes og medienes oppmerksomhet med kunstnerkjæresten sin. Syk pike går med andre ord nokså uredd inn i den pågående debatten om offerrollen og hvordan denne kan benyttes for å vinne sympati. Det gjenstår å se om filmen selv vil skape debatt
– men en viss brodd er det i hvert fall også i Borglis satiriske prosjekt.
Triangle of Sadness er avslutningsfilm på Oslo Pix søndag 4.9.,
og har norsk kinopremiere 14. oktober.
Syk pike har norsk kinopremiere 9. september,
og ble også vist som førpremiere på Oslo Pix.
