Den personlige tiden

I «En kopp te» retter Gunnar Hall Jensen stadig kameraet mot seg selv, mens Aslaug Holm har filmet sine sønner gjennom hele åtte år i Brødre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det har etter hvert knapt blitt mulig å snakke om selvutleverende kunst uten å nevne Karl Ove Knausgård. Men den kjederøykende kåtskælken fra Tromøya var selvfølgelig ikke den første til å by på seg selv i litteraturen, ei heller i kunsten for øvrig. Innen dokumentarfilm finnes for eksempel en lang tradisjon for det som gjerne kalles personlige dokumentarer, som så vidt jeg kan erindre hadde et visst oppsving i perioden rundt årtusenskiftet. En personlig favoritt innen denne retningen – og kanskje min favorittdokumentar generelt – er britiske The Alcohol Years (2000), hvor filmskaper Carol Morley tar kontakt med folk som kjente henne i noen spesielt utagerende år i Manchester på 80-tallet som hun ikke selv husker så mye av. Her hjemme bød eksempelvis Margreth Olin på Kroppen min i 2002, og året etter kom Gunnar Hall Jensen med Gunnar Goes Comfortable.

I den sistnevnte filmen skildrer kåtskælken Hall Jensen på nakent og selvutleverende vis sin reise til India (andre sider av filmen er mer originale enn reisemålet) for å prøve å rydde opp i sitt selvdestruktive og kronisk rastløse sinn. Selv var jeg svært begeistret for denne filmen da den kom, og kan etter gjensyn konstatere at jeg fortsatt er glad i den. (Filmen er for tiden tilgjengelig på NRKs nett-tv, og anbefales herved et klikk.) Likevel skal det innvendes at filmens slutt føltes litt for enkel, da den ga inntrykk av at etablert forstadsliv med dertil hørende gressklipping var alt som skulle til for å gi Gunnar sin etterlengtede indre komfort. Men det kan for så vidt hende det var ment med viss ironi – det var jo tross alt ikke gått mange år siden 90-tallet. Sikkert er det i hvert fall at alt i Hall Jensen ikke utelukkende levde videre i fryd og zenbuddhistisk harmoni, noe han dokumenterte i oppfølgeren Gunnar Goes God i 2011.
I denne filmen reiser nemlig Hall Jensen til et koptisk kloster i Egypt for å få bukt med tomhetsfølselsen og leden som stadig rir ham. Igjen er målet intet mindre enn en slags mening med tilværelsen, noe han håper å finne blant de stillfarne munkene som vier all sin tid til bønn, skriftlesning og meditasjon. Gunnar Goes God hadde flere likheter med den første filmen, men tok seg tid til å være mer til stede i øyeblikket. Dessuten dreide det seg denne gang ikke utelukkende om filmskaperen selv, men også om resten av teamet hans. Både produsent Elin Sander, fotograf Zulfikar Fahmy og lydtekniker Øyvind Rydland sine respektive opplevelser på ferden skulle dokumenteres. Men selv om de alle var sympatiske og interessante bekjentskaper, resulterte dette i det i en noe mer ufokusert film enn Gunnar Goes Comfortable.
Nå er Hall Jensen klar med En kopp te, som vel må kunne anses for å være tredje film i denne serien. Filmen, som vises på Eurodok i Oslo denne uka, følger regissørens prosjekt om å bygge et japansk tehus midt inne i skogen på fjellheimen i Valdres. Dette ønsker han å gjøre etter de estetiske prinsippene kalt Wabi-sabi, en japansk retning som omfavner skjønnheten i det uperfekte, uferdige og midlertidige. Og her skal han etter planen til slutt nyte en kopp te.
Hovedpersonen selv synes med andre ord stadig å søke en slags zenbuddhistisk ro og åndelighet, men sliter fortsatt med både den fysiske og psykiske helsa. I innklipp som også var med i første film, snakker psykologen hans om at Gunnar blant annet er selvsentrert og oppmerksomhetssøkende, mens en lege forteller om diabetes og revmatisme. Men heller ikke denne gang skal det kun handle om Gunnar. Han har nemlig tre mannlige bekjentskaper i Valdres-området som alle er viet plass i filmen, og som alle sliter med sitt. Det være seg angst og depresjon, ensomhet eller en fysisk komplikasjon som når som helst kan få døden til følge. Likevel blir ikke filmen overdrevent folksom, snarere tilfører disse sindige karene en kledelig følelse av å puste med magen.

«Mens Hall Jensen sakte bygger opp sitt uperfekte tehus, tar han mange puster i bakken, både alene og med det øvrige karaktergalleriet. Her får filmen fram et kanskje ikke opplagt slektskap mellom zenbuddhismen og nordmenns hang til å kjenne naturens ro, for vår del gjerne i fluktstol med en kaffekopp i hånda og et «jaddah» på utpust.»

Generelt er tonen nemlig mer dempet i denne filmen, noe som også har sammenheng med at bruken av voice-over og musikk er mer begrenset enn spesielt i Gunnar Goes Comfortable. Der de to foregående filmene var preget av filmskaperens egen fortellerstemme med sin ikke nødvendigvis perfekte engelskuttale, angivelig for å kunne se det hele fra en viss avstand, har Hall Jensen denne gang leid inn forfatter Lars Skorpen til å fortelle – sannsynligvis med samme motivasjon. Skorpen har en mer naturlig britiskklingende uttale, og hans David Attenborough-aktige kommentarer er ikke uten en viss komisk effekt. Litt humor tilfører også scenene hvor vi ser Skorpen lese inn denne fortellerstemmen i studio, men spesielt nødvendig er hans medvirkning dog ikke. Muligens handler skiftet av forteller mest om at Hall Jensen vil skille filmen fra de to foregående, noe jeg også mistenker kan gjelde det påtakelige fraværet av hovedkarakterens fornavn i tittelen. I så fall får han ha meg unnskyldt for å vie så mye plass til sammenligninger de tre imellom.
Mens Hall Jensen sakte bygger opp sitt uperfekte tehus, tar han mange puster i bakken, både alene og med det øvrige karaktergalleriet. Her får filmen fram et kanskje ikke opplagt slektskap mellom zenbuddhismen og nordmenns hang til å kjenne naturens ro, for vår del gjerne i fluktstol med en kaffekopp i hånda og et «jaddah» på utpust. Et interessant poeng, men som blir nokså åpenbart innen filmen er halvveis.
Hall Jensen er (som vanlig) ikke overdrevent opptatt av å rettferdiggjøre seg selv,  – for eksempel inkluder han sine oppgitte sukk («Jesus Christ!») etter hver telefonsamtale med sin syke mor. Og det er i grunn befriende. Ikke desto mindre kan man ta seg i å tenke at han kanskje heller burde være til stede på sønnens tiårsdag i Sverige enn å isolere seg med tehus-(og film-)prosjektet sitt i Valdres. Men det er vel også et poeng fra filmskaperens side.
Til sist er det duket for en kopp te til både Gunnar og hans brokete, men trivelige kompani, i en sekvens som gjør et hederlig forsøk på å fange essensen av denne tradisjonelle seremonien. Igjen tar jeg meg riktignok i å tenke at det hele rundes av i overkant enkelt, men det har uansett vært noen riktig edle øyeblikk på veien dit. Og om jeg innvender at En kopp te ikke er en perfekt film, så faller vel det på sin egen urimelighet – eller i det minste på filosofien som ligger til grunn for Hall Jensens prosjekt.

Dokumentert oppvekst. En annen aktuell dokumentarfilm av det personlige slaget er Aslaug Holms Brødre, som åpner årets Eurodok-festival og straks er klar for ordinær kinodistribusjon. Riktignok retter hun ikke kamera hovedsakelig mot seg selv, men mot sine to sønner Markus og Lukas, som hun har filmet for dette prosjektet i hele åtte år. Filmen har uunngåelig møtt sammenligninger med fiksjonsfilmen Boyhood (2014), også i Eurodoks omtale, hvor den beskrives som en «dokumentarisk Boyhood, på norsk». Pussig nok er også tittelbildet i starten av Brødre, med guttene liggende i gresset på Smøla, påfallende likt åpningsbildet og filmplakaten til Boyhood. Jeg mistenker at Holms filmprosjekt hadde framstått som enda mer unikt om ikke den kom så tett på Linklaters film, men på den annen side skal man ikke se bort fra at sammenfallet gir Brødre litt velkommen drahjelp på sin vei til publikum. Nå skal det for så vidt også nevnes at det å følge karakterer over tid er mer utbredt innen dokumentar enn fiksjon,  – for eksempel fulgte den britiske dokumentarserien Up Series fjorten barn fra de var syv år gamle, med nye episoder hvert syvende år. Og det er vel ikke så rart at man innen fiksjonen som oftest finner det mer nærliggende å anvende sminke og andre effekter for å skape inntrykk av at tiden har gått, fremfor å faktisk ta seg tilsvarende tid til å la det skje naturlig.

Men tilbake til Brødre, som like fullt er et svært spesielt filmprosjekt – som dessuten har blitt en svært vellykket film. Holm benytter seg også til en viss grad av voice-over (som hun stort sett står for selv, men den inkluderer i tillegg utsagn av sønnene), men hennes bruk av dette er ikke like utstrakt som Gunnar Hall Jensens. Isteden er Holms formmessige tilnærming i Brødre hovedsaklig observerende.
Tidsmessig starter filmen da yngstebror Lukas begynner på skolen, og skildrer de to brødrenes oppvekst og vennskap på Sagene i Oslo. Filmen inneholder mange gullkorn fra barnemunn, men også så mye mer enn det. Holm viser her sitt observante blikk for detaljer og sin unike evne til å komme tett på situasjoner med sitt kamera, samtidig som hun som mor også til tider er nødt til å avbryte filmingen og gripe inn. Slik diskuterer filmen også selve prosjektet underveis, fra regissøren fra tidlig av spør guttene hva de synes om at mamma skal filme dem («Det krever jo mye arbeid, da», svarer Markus første gang, og serverer med det ett av de nevnte gullkornene).
Brødre handler om små og store øyeblikk i hverdagen, om lek, lekser, krangler, oppdragelse, oppdagelser, fotball og etter hvert jenter og rockeband. I tillegg handler det om slekters gang, da Holm dessuten trekker paralleller til sine egne foreldre og besteforeldre.
Jeg så filmen først under Tromsø Internasjonale Filmfestival, men noen endringer er gjort siden versjonen som ble vist der. Et par nye scener setter guttenes oppvekst i et noe større samfunnsmessig perspektiv, ved å trekke inn karikaturstrid og Obamas fredspris. Disse scenene oppleves kanskje ikke fullstendig organisk integrert, men likevel tror jeg filmen behøver dem. Til en viss grad savnet jeg nemlig noen større og mer dramatiske begivenheter i den første versjonen jeg så i Tromsø. Dette til tross for at filmens fokus naturligvis skal være på det nære og hverdagslige, og at dens magi først og fremst oppstår i kombinasjonen av dette med tiden som går.
Aslaug Holm har uttalt at hun hadde problemer med å avgjøre når hun skulle avslutte filmingen, noe hun også adresserer i filmen. Hun har imidlertid funnet et naturlig sluttpunkt når eldstesønnen går ut av ungdomsskolen. Man kan riktignok stusse over hvor stor spesielt han plutselig er blitt i filmens siste sekvenser, men sånn er det vel for mange som omgås tenåringer i virkeligheten også. Holm skaper dessuten en fin avslutning ved å returnere til filmens anslag, på en måte som både skaper poesi og gjør filmen formfullendt. For selv om Brødre forteller oss at tiden bare beveger seg en én vei, er den også en bevegende og vakker verdsettelse av tiden som har gått.
---
DEL