Den økologiske og økonomiske krisen er to sider av samme sak

Kapitalismens tilsynelatende mirakuløse prosess der «penger avler penger» dekker over en svimlende rovdrift på usynliggjorte verdier.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jason W. Moore:
 Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital
Verso, 2015

Jason W. Moore har bakgrunn i Fernand Braudel-senteret ved Birmingham og er koordinator for World Ecology Research Network. Boken Capitalism in the Web of Life viser at den rødgrønne tenkningens oppdaterte marxisme kan gi oss et sjeldent klarsyn både på historien og miljøkrisen. Det kritiske grunnpremisset er at vi i lang tid har tenkt feil om forholdet mellom naturen og samfunnet, mellom kapitalismen og økosystemene. Ikke bare dét, men selve skillet mellom natur og samfunn er et ideologisk produkt av kapitalismen selv, en ideologi som betinger dens suksess og tåkelegger systemets dysfunksjonalitet. Uten å gjøre kapitalismen til noe naturlig, foreslår dermed Moore at vi kun kan forstå økonomien og økologien som to sider av samme sak. Slik får han allerede i utgangspunktet frem to aktuelle kritiske poenger.

Capitalocen. For det første er Moore kritisk til begrepet antropocen, som har blitt et miljøteoretisk omkved siden det ble introdusert av geologen Crutzen for noen år siden. Et første problem med termen er at når vi setter antropocen på linje med geologiske avsnitt som pleistocen og holocen, legger vi for ensidig vekt på klimakrisen. Dette dekker over det faktum at klimaproblemene bare er én del av en mangfoldig krise, der utarming av ressurser, reduksjon av biodiversitet, fattigdom og mye annet er vel så viktig som det lunefulle klimaet. Det andre problemet med termen er ifølge Moore at den gjør «menneskeheten» – anthropos – til en samlet aktør, indirekte ansvarlig for et klimatisk epokeskifte. Dette er misvisende både metodisk, politisk og moralsk. En stor del av menneskeheten er ikke skyldige i krisen, men lider like fullt under den. Moore kaller uten omsvøp begrepet antropocen for en form for borgerlig propaganda. Miljøproblemene – og klimakrisen blant dem – er produkter av en viss historisk «aktør», nemlig kapitalismen. Om Moores foreslåtte begrep – «capitalocen» – unektelig virker litt tvungent, er poenget likevel klart: i den grad det finnes en kollektiv aktør som har forårsaket et økologisk epokeskifte, er det kapitalismen – ikke menneskeheten.

Naturøkonomi. For det andre argumenterer forfatteren for at økonomisk krise og økologisk krise er to sider av samme sak. Kapitalismen er ikke først og fremst en «aktør» ved at den har virkninger på naturen som et ytre felt eller objekt. Det kapitalistiske systemet i dets ulike utviklingstrinn er snarere en særegen og systematisk måte å organisere naturen på, med en historie som går mye lengre tilbake enn til den industrielle revolusjon og bruken av fossilt brennstoff. Denne organiseringen av naturen er en menneskeskapt økologi, og dette samspillet gjør at «naturen» hele tiden virker tilbake på kapitalismen. Naturen er vevet inn i økonomien på en slik måte at økonomiske kriser skaper økologiske kriser – og motsatt – inntil de ikke kan skilles fra hverandre.

Ulønnsom natur? Helt siden miljøtenkningens begynnelse har det vært oppmerksomhet omkring begrepet oikos, eller husholdning, som er roten til både ordene økologi og økonomi. Dette sammenfallet er åpenbart mer enn en analogi, men hvordan skal en «naturøkonomi» egentlig tenkes? Den «grønne aritmetikken», der man innførte økonomiens språk i økologien, har møtt mye skepsis. Det kan virke som et tvilsomt kompromiss å tilordne naturen verdi ved å snakke om naturens «ytelser» og «kostnader», som om naturens status som ressurs gir den det eneste legitime krav på verdighet. Hva om regnskapet kommer ut i naturens disfavør? Hva om det viser seg at naturen er av høyst begrenset verdi, eller at det «lønner seg» å hugge skogene og pumpe opp den siste oljen? Moore vil imidlertid bruke nettopp denne tenkemåten, åpenbart ikke som en videre kommersialisering av naturen eller et kompromiss med markedskreftene, men som et kritisk perspektiv. Her går han tilbake til Marx og vil vise at et «grønt regnskap» avslører kapitalismens galopperende systemsvikt, som kan avleses i den historiske utviklingen.

Selektiv abstraksjon. Det hører til ideologikritikkens standardrepertoar å vise hvordan ting som fremstår som legitime, naturlige og uforanderlige, egentlig er illegitime, unaturlige og foranderlige. At selve naturbegrepet vårt er en konstruksjon er ingen ny innsikt, men en mer dristig påstand er det når Moore hevder at naturbegrepet vårt har spesifikk funksjon. Begrepet om naturen som noe utenfor oss har bidratt til å redusere naturen til en ressurs, slik også landskapet kartlegges, abstraheres og gjøres til formell eiendom. Poenget hos Moore er ikke sentimentalt eller eksistensielt, om det enn kan være all mulig grunn til å kritisere en slik endimensjonal og materialistisk forståelse av naturen. Poenget er snarere teknisk og kritisk: Omregningen både av mennesker til arbeidskraft og natur til ressurs er en høyst selektiv abstraksjon. Til dels tilskrives arbeideren og naturen en verdi, men samtidig gjøres deler av arbeidet og naturen verdiløst og usynlig. Utbyttingen av naturen har samme struktur som utbyttingen av slaver, kvinner og proletariatet.

Neglisjert arbeid. Eksempler på arbeid og ressurser som aktivt gjøres usynlige er arbeiderens arbeid for å holde seg selv og familien frisk og i live, kvinners arbeid med å føde og oppdra barn som siden blir arbeidere og så videre. Tilsvarende gjøres naturens sykluser, dens arbeid med å regenerere seg selv, til en usynlig og dermed neglisjert del av naturens «arbeid». Her henter Moore inn en megetsigende analogi fra Marx: Arbeidsgiveren er opptatt av arbeidskraften per arbeidsdag og ikke hvor lenge eller godt arbeideren lever. Utbyttingen av arbeideren foregår på samme måte som når en «grådig bonde» presser jorden og stjeler produksjonen på bekostning av jordens varige produktivitet. Dette skal ikke leses som en analogi, ifølge Moore: Utbyttingen av jorden og utbyttingen av arbeideren er to sider av den samme utbyttingen, drevet frem av kapitalismens indre dynamikk.

Ressurstapping. Moore følger Marx og viser at den samme dynamikken som kjennetegnet klassiske slavestater – et behov for stadig å ekspandere og erobre for å skaffe nye slaver – går igjen i kapitalismen helt fra dens spede begynnelse på 1400-tallet. Produktiviteten må stadig økes for å opprettholde veksten, opprettholde aktørenes konkurransedyktighet og tilfredsstille etterspørselen, mens utgiftene ved produksjonen har en tendens til å bli stadig dyrere. Hvert tilløp til økonomisk krise, drevet frem av systemets egen dynamikk, må bøtes på med nye former for billigvare: billig arbeidskraft, energi og mat. Ressurser som stadig utarmes og må frembringes på nye måter. Riktignok gjøres dette gjennom teknologiske fremskritt, men dette skjer aldri uten appropriering av stadig nye «gratis» ressurser i det kapitalistiske systemets grensesoner – i koloniene, periferiene, bortgjemte områder av naturen og kulturen. Problemet er at erobringer, nyvinninger og omorganiseringer er engangsløsninger som snart mister sine fortrinn. Resultatet er ressurstapping og nye kriser som rammer både arbeidere, naturen og det økonomiske systemet.
Kapitalismens tilsynelatende mirakuløse prosess der «penger avler penger» og der arbeidet ser ut til å produseres av kapitalen, dekker over en svimlende rovdrift på usynliggjorte verdier. Når Moore bruker den grønne aritmetikken til å tegne opp en helhetlig naturhusholdning, kan han effektivt føre regnskap over kapitalismens mørketall opp gjennom historien. Poenget til Moore er annerledes enn de klassiske malthusianske argumentene og limits-to-growth-retorikken. Problemet er ikke overbefolkning, men et kronisk dysfunksjonelt system som fortærer og inkluderer alt inntil det ikke er noe mer igjen å utnytte eller appropriere.

«Gratis» dødsdom. Analogien mellom naturen og proletariatet er ufullkommen og problematisk. Naturen kan ikke opplyses om sine objektive klasseinteresser og frigjøre seg gjennom revolusjon. Likevel gjør Moore naturen til en aktiv agent og en del av en toveis dynamikk. Det er her den økologiske krisen og økonomisk krise – i entall eller flertall – viser seg som to sider av samme sak. Naturen virker inn på kapitalismen slik den alltid har gjort det: ved å vise sine begrensninger, ved å utarmes og kollapse på uventede og komplekse måter. Styrken i Moores undersøkelser ligger delvis i kritikken av naturbegrepet som ideologi, men langt mer i den historiske dynamikken han grundig beskriver og forutsigelsene han kommer med. Etter nyliberalismens nødløsninger er vi ifølge Moore inne i en tid der naturens slavekår ikke bare er umoralsk å opprettholde, men også teknisk umulig. Som et skjult premiss for hele den kapitalistiske sivilisasjonen ligger det dødsdømte prinsippet «gratis».

---
DEL