Den økologiske og økonomiske krisen er to sider av samme sak

Kapitalismens tilsynelatende mirakuløse prosess der «penger avler penger» dekker over en svimlende rovdrift på usynliggjorte verdier.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jason W. Moore:
 Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital
Verso, 2015

Jason W. Moore har bakgrunn i Fernand Braudel-senteret ved Birmingham og er koordinator for World Ecology Research Network. Boken Capitalism in the Web of Life viser at den rødgrønne tenkningens oppdaterte marxisme kan gi oss et sjeldent klarsyn både på historien og miljøkrisen. Det kritiske grunnpremisset er at vi i lang tid har tenkt feil om forholdet mellom naturen og samfunnet, mellom kapitalismen og økosystemene. Ikke bare dét, men selve skillet mellom natur og samfunn er et ideologisk produkt av kapitalismen selv, en ideologi som betinger dens suksess og tåkelegger systemets dysfunksjonalitet. Uten å gjøre kapitalismen til noe naturlig, foreslår dermed Moore at vi kun kan forstå økonomien og økologien som to sider av samme sak. Slik får han allerede i utgangspunktet frem to aktuelle kritiske poenger.

Capitalocen. For det første er Moore kritisk til begrepet antropocen, som har blitt et miljøteoretisk omkved siden det ble introdusert av geologen Crutzen for noen år siden. Et første problem med termen er at når vi setter antropocen på linje med geologiske avsnitt som pleistocen og holocen, legger vi for ensidig vekt på klimakrisen. Dette dekker over det faktum at klimaproblemene bare er én del av en mangfoldig krise, der utarming av ressurser, reduksjon av biodiversitet, fattigdom og mye annet er vel så viktig som det lunefulle klimaet. Det andre problemet med termen er ifølge Moore at den gjør «menneskeheten» – anthropos – til en samlet aktør, indirekte ansvarlig for et klimatisk epokeskifte. Dette er misvisende både metodisk, politisk og moralsk. En stor del av menneskeheten er ikke skyldige i krisen, men lider like fullt under den. Moore kaller uten omsvøp begrepet antropocen for en form for borgerlig propaganda. Miljøproblemene – og klimakrisen blant dem – er produkter av en viss historisk «aktør», nemlig kapitalismen. Om Moores foreslåtte begrep – «capitalocen» – unektelig virker litt tvungent, er poenget likevel klart: i den grad det finnes en kollektiv aktør som har forårsaket et økologisk epokeskifte, er det kapitalismen – ikke menneskeheten.

Naturøkonomi. For det andre argumenterer forfatteren for at økonomisk krise og økologisk krise er to sider av samme sak. Kapitalismen er ikke først og fremst en «aktør» ved at den har virkninger på naturen som et ytre felt eller objekt. Det kapitalistiske systemet i dets ulike utviklingstrinn er snarere en særegen og systematisk måte å organisere naturen på, med en historie som går mye lengre tilbake enn til den industrielle revolusjon og bruken av fossilt brennstoff. Denne organiseringen av naturen er en menneskeskapt økologi, og dette samspillet gjør at «naturen» hele tiden virker tilbake på kapitalismen. Naturen er vevet inn i økonomien på en slik måte at økonomiske kriser skaper økologiske kriser – og motsatt – inntil de ikke kan skilles fra hverandre.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here