Bestill sommerutgaven her

Den økologiske klassen

Notat om den nye økologiske klasse (On the Emergence of an Ecological Class)
Forfatter: Bruno Latour og Nikolaj Schultz Hans
Forlag: Reizels Forlag (København (Polity, London))
MILJøKAMP / Selve naturens produktivitet må regnes inn – andre arter, økosystemer, jordsmonn, atmosfæren og havet.

Bruno Latour gikk bort søndag 9. oktober etter et lengre sykeleie. Vi har mistet en stor tenker som forsto hvor slaget står i vår tid: at all politikk er blitt økologisk, og at all vår tilegnelse og formidling av kunnskap krever at vi kommer ned på jorden. Vi må forstå våre komplekse omstendigheter.

Økologi er blitt en del av alt politisk liv, selv der – eller særlig der – hvor den er fraværende eller blir neglisjert. Selv om vi alle er vevet inn i økologien, gir det mening å snakke om den økologiske klassen, nettopp som alle som bryr seg om økologien og prøver å lære av den.

Den unge danske sosiologen Nikolaj Schultz jobber med det han kaller geo-
sosiale klasser, ved Sciences Po i Paris. Sammen med universitetets berømte veteran Bruno Latour har han gjort en strategisk analyse av miljøkampens geopolitikk. Resultatet er en slagferdig, forfriskende og høyst overbevisende pamflett som henvender seg til miljøbevegelsen og verdens grønne partier. Et klart og retorisk språk uten noter og referanser lar forfatterne effektivt innsirkle det de kaller «den nye økologiske klassen» – og den belyses fra mange forskjellige sider.

Latour

Produksjonen

Økologien har lenge vært i offentlighetens søkelys. Men siden økologi er en vitenskap, har dens formidling vært for pedagogisk og for lite politisk, påpeker forfatterne. I folkeopplysningens ånd har man antatt at spredning av økologisk kunnskap – sammen med vitenskapen om jordsystemer og klimatologien – vil føre til handling, men vesentlige tiltak for å berge klima- og økosystemer glimrer med sitt fravær.

Naturen, som vi stadig påkaller, samler oss ikke, men blir stadig oftere stridens eple: Rettigheter til vann, jordbrukspraksis, grenser for utslipp, vern av villmark, tilgang til mineraler, utbygging av vassdrag og vindmøller – vi krangler og kiver om alt sammen. Ikke rart vi ender i en politisk hengemyr! Men, argumenterer Latour og Schultz, det som er felles for alle disse kranglene, er ønsket om ressurser for produksjon. Og nettopp her går den økologiske klassen kritisk til verks: De undersøker og reagerer på hvordan en stadig produksjonsintensivering undergraver livsgrunnlaget vårt.

Marx så produktivitet som et nokså udelt gode, men økologiens klasseanalyser utvider denne marxismens materialisme. Produksjonen det er snakk om, er ikke lenger bare vår egen; selve naturens produktivitet må regnes inn – andre arter, økosystemer, jordsmonn, atmosfæren, havet. Alt dette har materielle grenser og betingelser, som vi destruktivt stadig presser og overskrider.

Verden vi lever av

Den klassiske klasseteorien, påpeker forfatterne, hadde den fordelen at den ga folk en klar forståelse av hva som tillot dem å overleve, hvor i den sosiale strukturen de befant seg, og hvem de kjempet mot. I Schultz’ og Latours utlegning blir slike situasjonsbeskrivelser avgjørende for den økologiske bevisstgjøringen, en klassemessig samling og oppvåkning. Bønder trenger for eksempel et klima og et vær som ikke er ekstremt hvis de skal kunne dyrke jorden. Den økologiske klassen sammenføyer den verdenen vi lever i, og den verdenen vi lever av. De andre klassene, særlig borgerskapet i det 20. århundre, har gjort det motsatte: De splitter produktenes verden fra jordens livsgrunnlag.

Krangler om rettigheter til vann, jordbrukspraksis, grenser for utslipp, vern av villmark, tilgang til mineraler, utbygging av vassdrag og vindmøller.

Klassespørsmålet blir et spørsmål om klassifisering, en ny måte å ordne verden og orientere seg på. For å finne ut hvem som er venner og eventuelle fiender, må du spørre: «Hvem føler du deg nærmest, og hvem forekommer deg fryktelig fjerne når diskusjonene kommer inn på økologi?» Det er ikke lenger snakk om venstre og høyre: De som samler den verdenen vi lever i, og den verden vi lever av, er progressive, de som skiller dem fra hverandre, blir fra nå av reaksjonære.

Den økologiske klassen er samlet omkring imperativet om å verne jordens beboelighet, livets videreføring og betingelser. I lys av dette forsettet virker de tidligere klassene som tok del i modernitetens fremskrittsmarsj, med ett utdatert. Omsorgen for livets varighet er rasjonell på en overlegen måte som ingen av de andre klassenes «objektive klasseinteresser» kan stille noe opp mot. Dermed blir det også den økologiske klassen som kan bære sivilisasjonsprosessen videre og være virkelig progressiv.

Kontroll over destruksjonsmidlene

I forlengelsen av Schultz’ og Latours reaktualisering av klassespørsmålet må vi kanskje spørre: Kan den økologiske klassen ta kontroll over destruksjonsmidlene og endre destruksjonsforholdene, for å vri på Marx’ sjargong? Ved første blikk virker det som en slik kontroll ville føre til nedbygging av massedestruksjonen, med det resultat at også masseproduksjonen vil måtte gå ned. I dagens moderne fremskrittsorienterte verden virker enhver nedtrapping som et ekstremt problematisk tilbakeskritt. Men dette er i seg selv en ideologisk konstruksjon, hevder forfatterne: en endimensjonal tidspil for historien, der vi må jage fremover for å ikke glippe tilbake. Ved å forlate dette tankesettet kan vi snarere bevege oss stillferdig til flere kanter og vinne tilbake noe av en tapt bakkekontakt.

Sirkulariteten er ingen naiv drøm, det er betingelsen for vår overlevelse. De beste jorbruks- og skogbrukspraksiser er allerede uttrykk for en grunnleggende bærekraft, og det er disse unntakene som må bli regelen. Kontroll over destruksjonsmidlene må derfor også bety en viss kontroll over både markeder og militærmakt. Her er veien lang for den økologiske klassen.

Lest, studert og diskutert

Forfriskende nok er ikke den økologiske klassens kamp en kopi av tidligere klassekamper; den har sin egen logikk og følger ikke nødvendigvis et klassisk revolusjonært mønster, hevder forfatterne. Den krever kløkt og hell. Og i strid med Marx’ historiske materialisme ser forfatterne ikke noe skjebnebestemt i økologiseringen av menneskeheten. Det trøsterike Hölderlin-diktet om at der faren vokser, der vokser også redningen, beskrives rett ut som en «djevelsk illusjon». Ingenting vil redde oss, og særlig ikke faren: «Om vi lykkes, avhenger bare av om vi griper de muligheter som viser seg.» Schultz og Latour lykkes i aller høyeste grad og har grepet øyeblikket vi befinner oss i.

Denne boken fortjener ikke bare å bli lest, men å bli studert og diskutert. Diskusjonen er i seg selv en betingelse for å lykkes, og dette er en del av bokens argument. De historiske klassene – borgerskapet og arbeiderklassen – tok form gjennom en møysommelig politisk bevisstgjøring som kunne ta et hundreår. Den nye globale økologiske klassen har langt mindre tid, men er kanskje også – etter femti års modning – på vei over i et mer handlekraftig og politisk bevisst stadium.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Du vil kanskje også like