Den offisielle russiske propagandafortellingen passer inn i den kriserammede vestlige kaldkrigsfortellingen, som vi i altfor liten grad stiller spørsmål ved

Putin gjøres stueren for vestlige hjem – en mer takknemlig oppgave enn det umiddelbart kan virke som.

Russian President Vladimir Putin (C) chairs a meeting on the national defense sector at the Bocharov Ruchei state residence in Sochi on November 10, 2015. AFP PHOTO / RIA NOVOSTI / ALEXEI DRUZHININ
Sigurd Lydersen
Frilanskribent.

Bjørn Nistad:
Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin
Vidarforlaget, 2016

Bjørn Nistad er kjent fra norsk offentlighet som en tro forsvarer av Russland generelt og Putin-regimet spesielt. Med doktorgrad fra Universitetet i Oslo på en avhandling om russisk politisk idéhistorie fra 2008, kan han gjøre gjeldende akademisk autoritet, og med dét et skinn av objektivitet. Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin er Nistads femte bok, og gir en 330 siders kronologisk oversikt over Putins liv og politiske virke helt frem til i dag.

Putin omslagKaldkrigsfortellingen. På den ene side er det bra for diskusjonen at Nistad så tydelig tar stilling for sitt studieobjekt, og ikke legger skjul på sin partiskhet. Men skal Nistad gjøre gjeldende den objektiviteten han som «doktor i russisk historie» påberoper seg, må han forholde seg til at på det feltet av storpolitikk, ideologi, identitet, terror og maktkamp han opererer på, er snakk om ulike rivaliserende virkelighetsoppfatninger. I innledningskapittelet skriver han at «en av hovedhensiktene med biografien er å forklare hvorfor 70 prosent av den russiske befolkning har støttet Putin siden han kom til makten i 2000». Fra denne posisjonen faller det seg naturlig at det er Putins selvbiografi som er Nistads hovedkilde til fremstillingen, sammen med Putins taler, artikler og tv-opptredener. «Forbudt» Putin-kritisk litteratur glimrer med sitt fravær.

Det er grunn til å spørre hvorfor en norsk Russlands-forsker inntar rollen som ukritisk Putin-velger, og hvorfor Det faglitterære fond velger å sponse slik propaganda på norsk. Nistads bok gir langt på vei et svar på dette: Nistads ærend virker først og fremst å gjøre det klart at den russiske offisielle propagandafortellingen passer inn i den kriserammede vestlige kaldkrigsfortellingen, som vi i altfor liten grad stiller spørsmål ved.

Avviser anklager. Nistad gjør med eufemismen «det nye høyre» Putins posisjon til sin egen, kjennetegnet ved skepsis til «globalisering, EU, innvandring, overdreven tro på markedet, nedbryting av tradisjonelle verdier og multikulturalisme». Nistads Putin er en målbevisst og effektiv leder som av personlig erfaring ser at noen grep var nødvendige for å samle Russland etter Jeltsins vanstyre og ekstremisters herjinger. Nistads Putin har med dette «en rettferdig sak» og fyller sin rolle på best mulige vis, med personlige egenskaper som «kallsbevissthet», saklighet, evne til å rekruttere og samarbeide med de riktige menneskene, lojalitet og omtanke i kombinasjon med målbevissthet og stor arbeidskapasitet.

For å gjøre Putin stueren er det Nistads mest presserende oppgave å ta for seg og avvise noen av de største anklagene mot sin helt. Listen over slike anklager er lang, og omfatter alt fra beskyldninger om korrupsjon fra tiden i St. Petersburg, forfølgelse av og drap på politiske opponenter, Kursk-affæren, militær aggresjon mot nabostater inklusive anneksjon av deler av nabolands territorier, samt, vil onde tunger hevde, bruk av terror og propaganda for politisk påvirkning.

Nistad ser den sovjetiske avstaliniseringen som intelligentsiaens verk og en ulykke for Russland.

Gorbatsjov og intelligentsiaen. Den alvorligste anklagen mot Putin, i konkurranse med aggresjonen mot Ukraina, gjelder Putins brutale krig mot tsjetsjenerne med opp mot 100 000 sivile falne. Nistad gir oss den offisielle begrunnelsen: «Tsjetsjenia hadde etter fredsavtalen i 1996, som nærmest gjorde republikken til en selvstendig stat, utviklet seg til et ’sort hull’ der kriminalitet og kidnappinger florerte, og der styret til den relativt moderate nasjonalistlederen Aslan Maskhadov ble undergravd av væpnede islamistgrupperinger.»  Nistad ser naturligvis ingen grunn til å gå inn på eller nevne de veldokumenterte påstandene om at FSB selv sto bak bombene plassert under boligblokker i Russland i 1999, og samarbeidet med kriminelle jihadister i Kaukasus, for å få et påskudd for krigen. Ei heller ser han grunn til å nevne det radioaktive attentatet på den tidligere FSB-ansatte Aleksandr Litvinenko i London, høyst trolig utført av det samme russiske sikkerhetsapparatet, for hans åpenhet rundt og kritikk av denne og andre FSB-operasjoner. I Nistads fortelling er det Mikhail Gorbatsjov som må bære det moralske ansvaret for de sivile tapene under Putins Tsjetsjenia-krig, for å ha latt den sovjetiske statsmakten bryte sammen. Anklage avvist.

Nistad kan ikke unngå å ta for seg anklagene knyttet til drap på andre regimekritikere, med journalisten Anna Politkovskaja og politikeren Boris Nemtsov som de mest markante. Nistad lener seg igjen til Putins versjon: Politkovskaja var uten påvirkningskraft i Russland, og det må derfor nødvendigvis ha vært fiender av Russland som sto bak drapet, for å ramme regimet. Nistad gjør det ganske enkelt klart at Putin-regimet neppe kan stå bak slike drap, da «troverdige anklager» om slike drap ville gjort langt større skade enn skadene utrettet av regimekritikerne. Anklage avvist.

Med Putin skyldfri og ren, kommer Nistad med et voldsomt angrep på den russiske intelligentsiaen: «I russisk historie har intelligentsiaen vært et negativt fenomen som har svekket staten, undergravd tilliten til etablerte verdier og utløst fryktelige katastrofer som har kostet millioner av mennesker livet, herunder ikke minst revolusjonen i 1917.» Nistad ser den sovjetiske avstaliniseringen som intelligentsiaens verk og en ulykke for Russland.

Avstaliniseringen. Det er grunn til å anta at Putin, som det sovjetmennesket Nistad fremstiller ham som, og kretsen rundt ham, har en helt annen respekt for den sovjetiske avstaliniseringsbevegelsen enn Nistad, og vi med ham, i den kalde krigens Vesten. Vi har ignorert at sovjetmyndighetene som ledd i avstaliniseringen fra under Khrusjtsjov la til rette for og oppmuntret til erkjennelsesteoretisk refleksjon gjennom såkalte metodologiske seminarer ved alle institutter og på alle nivåer i det sovjetiske samfunnet. Avstaliniseringen preget ikke bare sovjetisk vitenskap, men preget hele det sovjetiske etterkrigssamfunnet ved at den sovjetiske befolkningen fikk et praktisk kritisk forhold til offisiell ideologi. Den offisielle marxistleninistiske ideologien som inngikk i en slags samfunnskontrakt, samtidig som de færreste oppriktig trodde på den. Denne sovjetiske ideologikritiske og frigjørende samfunnsmessige erfaringen mangler vi i det antikommunistiske kalde krigens Vesten, mens den ligger til grunn for Putins pragmatiske propagandakrig.

Propaganda. Nistad demonstrerer at den offisielle Putin-propagandaen korresponderer med minst to overforenklinger i det vestlige kaldkrigsnarrativet: 1) Putins Russland som en fortsettelse av Sovjetunionen, og 2) demokrati som vestlig anliggende. Premiss 1) ligger til grunn for forestillingen om at Russland har geopolitisk interesse av og krav på kontroll over hele det tidligere Sovjetunionen; premiss 2) gir grunnlag for å fremstille dissidentbevegelsen i Sovjet og Russland som et skadelig fremmedelement. Med slike overforenklede premisser til grunn står det vestlige kaldkrigsnarrativet forsvarsløst mot Putins propagandaversjon, som Nistad gjengir. Konsekvensene av dette har vi sett lenge, ved at demokratikrefter og situasjonen for ikkerussiske, postsovjetiske folk som tsjetsjenerne, krimtatarene eller ukrainerne med nyvunnen frihet siden Sovjetunionens fall i realiteten har møtt halvhjertet – om noen – forståelse og støtte i Vesten, stikk i strid med den offisielle russiske propagandafremstillingen.

Nistads propagandagjerning avdekker dermed behovet for et nytt, samlende narrativ som er fristilt fra den kalde krigens demokratiunderskudd. At vestlige forskere og media generelt har vist seg ute av stand til å forutsi og latt seg overraske av den sovjetiske demokratiseringsprosessen, Sovjetunionens fall og alle de demokratiske revolusjonene som har funnet sted siden, gjør dette behovet enda tydeligere.

sigurd.lydersen@gmail.com

Se også sak om russisk
propaganda side 6.

---
DEL