Den offisielle russiske propagandafortellingen passer inn i den kriserammede vestlige kaldkrigsfortellingen, som vi i altfor liten grad stiller spørsmål ved

Putin gjøres stueren for vestlige hjem – en mer takknemlig oppgave enn det umiddelbart kan virke som.

Russian President Vladimir Putin (C) chairs a meeting on the national defense sector at the Bocharov Ruchei state residence in Sochi on November 10, 2015. AFP PHOTO / RIA NOVOSTI / ALEXEI DRUZHININ

Bjørn Nistad:
Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin
Vidarforlaget, 2016

Bjørn Nistad er kjent fra norsk offentlighet som en tro forsvarer av Russland generelt og Putin-regimet spesielt. Med doktorgrad fra Universitetet i Oslo på en avhandling om russisk politisk idéhistorie fra 2008, kan han gjøre gjeldende akademisk autoritet, og med dét et skinn av objektivitet. Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin er Nistads femte bok, og gir en 330 siders kronologisk oversikt over Putins liv og politiske virke helt frem til i dag.

Putin omslagKaldkrigsfortellingen. På den ene side er det bra for diskusjonen at Nistad så tydelig tar stilling for sitt studieobjekt, og ikke legger skjul på sin partiskhet. Men skal Nistad gjøre gjeldende den objektiviteten han som «doktor i russisk historie» påberoper seg, må han forholde seg til at på det feltet av storpolitikk, ideologi, identitet, terror og maktkamp han opererer på, er snakk om ulike rivaliserende virkelighetsoppfatninger. I innledningskapittelet skriver han at «en av hovedhensiktene med biografien er å forklare hvorfor 70 prosent av den russiske befolkning har støttet Putin siden han kom til makten i 2000». Fra denne posisjonen faller det seg naturlig at det er Putins selvbiografi som er Nistads hovedkilde til fremstillingen, sammen med Putins taler, artikler og tv-opptredener. «Forbudt» Putin-kritisk litteratur glimrer med sitt fravær.

Det er grunn til å spørre hvorfor en norsk Russlands-forsker inntar rollen som ukritisk Putin-velger, og hvorfor Det faglitterære fond velger å sponse slik propaganda på norsk. Nistads bok gir langt på vei et svar på dette: Nistads ærend virker først og fremst å gjøre det klart at den russiske offisielle propagandafortellingen passer inn i den kriserammede vestlige kaldkrigsfortellingen, som vi i altfor liten grad stiller spørsmål ved.

Avviser anklager. Nistad gjør med eufemismen «det nye høyre» Putins posisjon til sin egen, kjennetegnet ved skepsis til «globalisering, EU, innvandring, overdreven tro på markedet, nedbryting av tradisjonelle verdier og multikulturalisme». Nistads Putin er en målbevisst og effektiv leder som av personlig erfaring ser at noen grep var nødvendige for å samle Russland etter Jeltsins vanstyre og ekstremisters herjinger. Nistads Putin har med dette «en rettferdig sak» og fyller sin rolle på best mulige vis, med personlige egenskaper som «kallsbevissthet», saklighet, evne til å rekruttere og samarbeide med de riktige menneskene, lojalitet og omtanke i kombinasjon med målbevissthet og stor arbeidskapasitet.

For å gjøre Putin stueren er det Nistads mest presserende oppgave å ta for seg og avvise noen av de største anklagene mot sin helt. Listen over slike anklager er lang, og omfatter alt fra beskyldninger om korrupsjon fra tiden i St. Petersburg, forfølgelse av og drap på politiske opponenter, Kursk-affæren, militær aggresjon mot nabostater inklusive anneksjon av deler av nabolands territorier, samt, vil onde tunger hevde, bruk av terror og propaganda for politisk påvirkning.

Nistad ser den sovjetiske avstaliniseringen som intelligentsiaens verk og en ulykke for Russland.

Gorbatsjov og intelligentsiaen. Den alvorligste anklagen mot Putin, i konkurranse med aggresjonen mot Ukraina, gjelder Putins brutale krig mot tsjetsjenerne med opp mot 100 000 sivile falne. Nistad gir oss den offisielle begrunnelsen: «Tsjetsjenia hadde etter fredsavtalen i 1996, som nærmest gjorde republikken til en selvstendig stat, utviklet seg til et ’sort hull’ der kriminalitet og kidnappinger florerte, og der styret til den relativt moderate nasjonalistlederen Aslan Maskhadov ble undergravd av væpnede islamistgrupperinger.»  Nistad ser naturligvis ingen grunn til å gå inn på eller nevne de veldokumenterte påstandene om at FSB selv sto bak bombene plassert under boligblokker i Russland i 1999, og samarbeidet med kriminelle jihadister i Kaukasus, for å få et påskudd for krigen. Ei heller ser han grunn til å nevne det radioaktive attentatet på den tidligere FSB-ansatte Aleksandr Litvinenko i London, høyst trolig utført av det samme russiske sikkerhetsapparatet, for hans åpenhet rundt og kritikk av denne og andre FSB-operasjoner. I Nistads fortelling er det Mikhail Gorbatsjov som må bære det moralske ansvaret for de sivile tapene under Putins Tsjetsjenia-krig, for å ha latt den sovjetiske statsmakten bryte sammen. Anklage avvist.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

2 kommentarer

  1. Takk for tilbakemelding, Arve Meisingset! Jeg forstår at du representerer den andre, venstreorienterte vestlige fløyen som er sympatisk innstilt til Putin, mens Bjørn Nistad altså representerer den høyreekstreme fløyen. Det at du iler til på denne måten viser hvordan Putin-propagandaen når fram til både de venstreorienterte og de høyreorienterte, og hvorfor begge fløyene derfor leser Nistads Putin-apologetikk med interesse og velger å feste lit til den. Mitt hovedpoeng er altså å etterlyse en større grad av selvrefleksjon og selvkritikk på dette området, ved å ta høyde for at det er snakk om hvilken fortelling man velger å legge til grunn. Dette med å trekke fram den sovjetiske avstaliniseringen og det sovjetiske fokuset på vitenskapsmetodologi, som jeg har studert, samt det særegne etterhvert allmenne sovjetiske ironiske forholdet til ideologi, handler om at sovjeterne har fått en mye bedre trening i denne moderne øvelsen enn oss på den antikommunistiske og ofte blindt idealistiske siden av det tidligere jernteppet. Joda, innsikten finnes også i vestlig vitenskapsteori og er knyttet til kjente navn som Thomas Kuhn, som med sin bok «vitenskapelige revolusjoners struktur» i 1962 stod for den såkalte «språklige vending» i vitenskapsteorien, inspirert blant annet av Ludwig Wittgenstein. Dermed blir samfunnet relevant igjen, og de allmenne grunnforutsetninger som vi fortolker verden ut fra, det Kuhn beskrev som «paradigmer». Har man kjennskap til og respekt for disse moderne innsiktene, så forstår man også at det man ser og velger å tro på, ikke så mye handler om hvor harde bevisene er, men hvor godt det passer inn i den sammenhengen man befinner seg i. Vi har altså et teoretisk forhold til disse innsiktene, men jeg vil hevde at sovjeterne har gått lengre, og gjennom sin massive ideologikritiske virksomhet ut gjennom etterkrigstida har utviklet det nødvendige praktiske forhold til disse innsiktene, som gjør det mulig for dem å ha et aktivt forhold til folks forestillingsverden, og utøve kontroll og påvirkning på denne. Vi som mangler det nødvendige praktiske kritiske forhold til egen forestillingsverden, blir lette ofre for denne slags propagandavirksomhet. Vi er fangene i Platons hule, som misoppfatter de dansende skyggene på veggen med selve virkeligheten. Putins nære rådgiver Vladislav Surkov, som regnes som en hjerne bak mye av det som foregår, er faktisk bl.a. teaterutdannet: https://en.wikipedia.org/wiki/Vladislav_Surkov

    Jeg leser altså Nistads Putin-biografi og din kommentar her som uttrykk for at dere er fanger av to respektive proputinistiske fortellinger med mye til felles, samtidig som dere viser at pro-Putin-fortellingen er ment å skulle og lykkes med å favne hele det vestlige politiske spekteret fra høyre til venstre. Alle skal bli gjort til lags av Putin-regimet, som ikke bare er Russlands, men også pretenderer på rollen som hele verdens redningsmann. Denne fortellingen styrer hva dere velger å legge vekt på, feste lit til, og hva dere velger bort og stemple som «konspirasjonsteorier». Et mer objektivt blikk på saken vil gjøre det klart at det ikke stemmer, som du og Nistad hevder Meisingset, at det ikke finnes bevis for alle anklagene mot Putin. Som øverste mektige leder for en stat med klare mafiotiske trekk har imidlertid Putin de beste muligheter til å skjule alle endegyldige bevis som vil kunne knytte ham personlig til alle forbrytelsene. Det er jo faren for bevisforspillelse som gjør at politiet har anledning til å varetektsfengsle mistenkte under den første kritiske etterforskningsperioden. Hverken arrest, varetektsfengsling eller uhildet etterforskning lar seg gjennomføre når den mistenkte er statsleder med utvidede fullmakter som president Putin, men på det grunnlag å hevde all mistanke mot Putin personlig for å være «konspirasjonsteori» holder jo ikke. Tvert om er det for venstreorienterte som deg – og meg, Meisingset all mulig grunn til å forholde seg kritisk til makthavere som Putin, og la høyreekstreme som Nistad blamere seg ved ukritisk hylling.

    Her vil jeg gi deg og andre noen videre lenker og tips for solid dokumentasjon rundt Putin-regimets forbrytelser, som doktor Nistad i sin propagandagjerning finansiert av norske rettighetshavere altså lar passere i stillhet som om de ikke fantes. Les den grundige britiske utredningen av mordet på Aleksandr Litvinenko her: https://www.litvinenkoinquiry.org/. Les også den informative Wikipedia-artikkelen om Litvinenko og Jurij Felshtinskys bok Blowing up Russia her, og reflekter over at ikke bare ble Litvinenko tatt av dage i et spektakulært attentat som er som var som et radioaktivt terrorangrep mot London å betrakte, men at boka deres altså nå er på en liste over «ekstreme ytringer» i Putins Russland som det er forbudt å publisere eller lese. Hvorfor denne forfølgelsen av denne boka om Putin-regimets rolle i boligblokkbombene høsten 1999 om det ikke var hold i dokumentasjonen? Hvorfor nevner ikke Nistad denne boka eller Litvinenko med et ord? Fordi han forholder seg til russisk lovgivning som altså stempler boka som forbudt litteratur? https://en.wikipedia.org/wiki/Blowing_Up_Russia

    Her kan dere lese et utdrag fra Karen Davishas velinformerte og Putin-kritiske Putin`s Kleptocracy, som forteller historien om hvordan det russiske KGB i praksis har gjennomført et ran av sovjetiske verdier, verdier som egentlig tilfaller hele det postsovjetiske folket. Burde ikke det også være venstresidens posisjon, at alle de sovjetiske folkene fikk sin andel av den sovjetiske arven, framfor å støtte reetableringen av russisk grådig imperialisme: http://books.simonandschuster.com/Putins-Kleptocracy/Karen-Dawisha/9781476795201

    Titt også på det som det spanske påtalemyndigheten har frambrakt av Putins rolle i den russiske mafiaens hvitvasking i Spania på midten av 90-tallet da han var rådgiver for borgermester Anatolij Sobtsjak. Dette er også et veldokumentert forhold som Nistad selvfølgelig forbigår i stillhet. Han nevner riktig nok at det forsvant store midler i matprogrammet han administrerte, men gjør størst poeng av at han «reddet» en syk Sobtsjak fra korrpusjonsbeskyldninger ved å få ham i sikkerhet i utlandet, som et uttrykk for Putins positive egenskap «lojalitet». Lojalitet er forøvrig en personlig egenskap som er høyt verdsatt i forbrytersyndikater. I demokratier bør maktkritikk rage høyere. Velg selv:
    http://www.bloomberg.com/news/articles/2015-06-29/putin-allies-aided-russian-mafia-in-spain-prosecutors-say

    Vennlig hilsen
    Sigurd Lydersen

  2. Personer er pågrepet og dømt for drapene på Politskovkaja og Nemtsov. Det er ikke påvist noen sammenheng til Putin. Lydersen gjør seg derfor til konspirasjonsteoretiker når han fremsetter anklager mot Putin. En rasjonalist må ha fakta for å sette fram anklager. Det samme gjelder Litvinenko-saka. Det er ikke framsatt noe motiv for at Putin skulle la ham leve i tre uker etter at han ble forgiftet. Men det er lett å mistenke andre. Derfor er hele saka en farse, hvor hovedargumentet er at vi mistenker Putin for så mye annet, som vi ikke har greid å bevise; derfor må han være skyldig i denne saka også. Fra ovenstående, gir jeg Nistad medhold, og motsier Lydersen i disse sakene. Jeg kan oppramse tilsvarende falske anklager i vestlige media om Ukraina-krisa.
    Jeg tror ikke som Obama at felles verdier og styresett kan defineres for alle mennesker til alle tider og omstendigheter. Jeg tror at våre normer er formet av våre erfaringer. Jeg tror at styresett derfor må tilpasses omstendighetene. Hvis ikke, får vi katastrofer som i Libyia, Irak, Syria osv.
    Jeg tror at Nistad blander sammen syn på russisk og norsk politikk. På meg virker han reaksjonær og forvirret. Jeg tror også at Lydersen vurderer Russland ut fra norske forhold, hvilket blir feil.
    Jeg skrev følgende til venner i UK og USA:
    The reasons why Russia is different from Scandinavia are the physical environment, temperature, history, neighbours and enemies. After the breakup of the Sovjet union, many western advisors thought that Russia could be recreated like a western country, and they had no understanding of what made it different. During the 1990-ies, this caused a catastrophe to Russia.

    Scandinavia has more wellfare and freedom then Russia. Therefore, even Russians want to live in Scandinavia. BUT Russians do not want to have the same liberalism in Russia – because of the factors I have mentioned above. The Russians have seen how Yeltsin and Gorabchev have destroyed their country and welfare. They love Putin.
    Russians are traditionalists, conservative, militaristic and authoritarian (in their own country). When I ask Russians about the Russian spirit, they start talking about their wars, losses, courage and military. They never give in, and have defeated everyone.
    This is different from Norway. Norway is nature, not the people. It is considered to be a shame to talk about the military. But for Russians, it is their pride.
    Arve Meisingset

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.