Den nye verdensorden

Større vektlegging av mulig militær støtte i fredstid gir den tradisjonelle norske avveiningen mellom «avskrekking og beroligelse» i dag prioritet til «avskrekking». Russland fremstår som en sikkerhetspolitisk og militær utfordrer til Vesten. Kunnskap som var til stede under den kalde krigen, har forvitret.

Moskva 2001: Statsminister Jens Stoltenberg på offisielt besøk i Russland. Stoltenberg midt i bildet.

 

Den optimistiske troen fra 1990-tallet om at Russland ville bli som Vesten, ser ut til å være ved veis ende. I hvert fall for mange år fremover. Det underliggende premisset etter den kalde krigen om at Russland ville bli gjenforent med sin «fetter i vest» og støtte en liberal «ny verdensorden», er dermed borte. I stedet har det sikkerhets- og forsvarspolitiske landskapet i Europa gradvis vendt tilbake til sine røtter – i den klassiske geopolitikkens tidsalder. Samtidig er det også viktig å understreke at den internasjonale situasjonen mellom øst og vest er en helt annen enn under den klassiske geopolitikkens gullalder på 1800-tallet, og under den kalde krigen. […]

Russland fremstår i dag som en sikkerhetspolitisk og militær utfordrer til Vesten. Årsakene kan være mange, og ofte vil de være svært sammensatt. Dette gjør at det rent metodisk kan være vanskelig å «måle» hvilke årsaksforhold som har størst forklaringskraft. La oss likevel peke på to forhold som utmerker seg. Den første og kanskje viktigste årsaken knytter seg til den fundamentale uenigheten mellom Russland og Vesten i synet på hvilke «spilleregler» som skal gjelde i internasjonal politikk. Begrepet «verdensorden» (World Order) er sentralt i denne forbindelse. […] Gjennom historien har mange stater forsøkt å fremme sitt syn på hvilken verdensorden som er den eneste legitime. Den eneste som oppnådde noe nær allmenn legitimitet, var den såkalte «westfalske verdensorden», bygd på prinsippene fra fredskonferansen som ble holdt i Westfalen i 1648, etter tredveårskrigen (1618–1648). Prinsippene om nasjonal uavhengighet, statlig suverenitet, nasjonale interesser og ikke-innblanding i andre staters «indre anliggender» tonet derfor ned det opprinnelige systemet som baserte seg på et internasjonalt hierarki av stater der religion var en viktig drivkraft i utenrikspolitikken. Men også disse prinsippene har i perioder blitt utfordret, ofte anført av en amerikansk «eksepsjonalisme» som tidvis har jobbet hardt for å gi det liberale demokratiet et universelt og globalt nedslagsfelt. Også Sovjetunionen vektla sin offisielle kommunistiske ideologi i utenrikspolitikken, men det var ytterst sjelden at verdisettet som lå til grunn for ideologien fikk noen praktisk betydning i den politiske utøvelsen på den internasjonale arenaen. […]

Enkelte ganger oppstår dramatiske hendelser som tvinger frem en revurdering av internasjonal politikk. Tidvis får det også konsekvenser for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Av og til også for forsvarspolitikken. den russiske maktbruken i Ukraina-konflikten var en slik hendelse. Bruk av militære maktmidler mot et annet land i Europa var noe mange trodde hørte fortiden til. det som skjedde i Ukraina, har skapt bekymring i flere av Russlands naboland. Hvor begrunnet denne bekymringen er kan diskuteres, men den har like fullt ført til en revurdering av NATOs rolle i Europa, og også av det norske trusselbildet. […]

Bygger trusselen på en misforståelse, eller er handlingen en bevisst provokasjon for å «teste» den norske militære beredskapen?

Russland har, siden midten av 2000-tallet, ført en ekspansiv utenrikspolitikk for å gjenvinne sin internasjonale posisjon. Gjenoppbyggingen av de væpnede styrkene spiller en viktig rolle i en slik strategi, noe som igjen forutsetter store økonomiske overføringer til de væpnede styrke- ne og forsvarsindustrien. Samtidig er Russlands 143 millioner innbyggere stadig mer opptatt av å nyte godt av den generelle velstandsøkningen som resten av Europa har opplevd. Den russiske økonomiske veksten under president Vladimir Putin har da også vært langt høyere enn i vesten, noe som har skapt en stor middelklasse med store økonomiske forventninger. Men dette innebærer også at russiske myndigheter må levere på flere arenaer samtidig, både «smør og kanoner». […]

Det norske forsvaret er ikke lenger et personellintensivt invasjonsforsvar med nærvær, baser og installasjoner over store deler av landet. Det skal nå fungere som et teknologiintensivt og bevegelig innsatsforsvar som skal forebygge, og eventuelt bekjempe, ulike former for politisk og militært press, dog på et lavt konfliktnivå. Dette krever en annerledes personell-, materiell- og kompetansemessig innretning sammenlignet med den kalde krigens invasjonsforsvar. Siden det mer moderne «innsatsforsvaret» gjennom størstedelen av 2000-tallet har hatt utlandet som hovedinnsatsområde, kan det derfor stilles spørsmålstegn ved hvorvidt erfaringene fra utlandet er relevante for den nasjonale forsvarsevnen og fremtidige operasjoner i nordområdene.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here