Den nye verdensorden

Større vektlegging av mulig militær støtte i fredstid gir den tradisjonelle norske avveiningen mellom «avskrekking og beroligelse» i dag prioritet til «avskrekking». Russland fremstår som en sikkerhetspolitisk og militær utfordrer til Vesten. Kunnskap som var til stede under den kalde krigen, har forvitret.

Moskva 2001: Statsminister Jens Stoltenberg på offisielt besøk i Russland. Stoltenberg midt i bildet.

 

Den optimistiske troen fra 1990-tallet om at Russland ville bli som Vesten, ser ut til å være ved veis ende. I hvert fall for mange år fremover. Det underliggende premisset etter den kalde krigen om at Russland ville bli gjenforent med sin «fetter i vest» og støtte en liberal «ny verdensorden», er dermed borte. I stedet har det sikkerhets- og forsvarspolitiske landskapet i Europa gradvis vendt tilbake til sine røtter – i den klassiske geopolitikkens tidsalder. Samtidig er det også viktig å understreke at den internasjonale situasjonen mellom øst og vest er en helt annen enn under den klassiske geopolitikkens gullalder på 1800-tallet, og under den kalde krigen. […]

Russland fremstår i dag som en sikkerhetspolitisk og militær utfordrer til Vesten. Årsakene kan være mange, og ofte vil de være svært sammensatt. Dette gjør at det rent metodisk kan være vanskelig å «måle» hvilke årsaksforhold som har størst forklaringskraft. La oss likevel peke på to forhold som utmerker seg. Den første og kanskje viktigste årsaken knytter seg til den fundamentale uenigheten mellom Russland og Vesten i synet på hvilke «spilleregler» som skal gjelde i internasjonal politikk. Begrepet «verdensorden» (World Order) er sentralt i denne forbindelse. […] Gjennom historien har mange stater forsøkt å fremme sitt syn på hvilken verdensorden som er den eneste legitime. Den eneste som oppnådde noe nær allmenn legitimitet, var den såkalte «westfalske verdensorden», bygd på prinsippene fra fredskonferansen som ble holdt i Westfalen i 1648, etter tredveårskrigen (1618–1648). Prinsippene om nasjonal uavhengighet, statlig suverenitet, nasjonale interesser og ikke-innblanding i andre staters «indre anliggender» tonet derfor ned det opprinnelige systemet som baserte seg på et internasjonalt hierarki av stater der religion var en viktig drivkraft i utenrikspolitikken. Men også disse prinsippene har i perioder blitt utfordret, ofte anført av en amerikansk «eksepsjonalisme» som tidvis har jobbet hardt for å gi det liberale demokratiet et universelt og globalt nedslagsfelt. Også Sovjetunionen vektla sin offisielle kommunistiske ideologi i utenrikspolitikken, men det var ytterst sjelden at verdisettet som lå til grunn for ideologien fikk noen praktisk betydning i den politiske utøvelsen på den internasjonale arenaen. […]

Enkelte ganger oppstår dramatiske hendelser som tvinger frem en revurdering av internasjonal politikk. Tidvis får det også konsekvenser for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Av og til også for forsvarspolitikken. den russiske maktbruken i Ukraina-konflikten var en slik hendelse. Bruk av militære maktmidler mot et annet land i Europa var noe mange trodde hørte fortiden til. det som skjedde i Ukraina, har skapt bekymring i flere av Russlands naboland. Hvor begrunnet denne bekymringen er kan diskuteres, men den har like fullt ført til en revurdering av NATOs rolle i Europa, og også av det norske trusselbildet. […]

Bygger trusselen på en misforståelse, eller er handlingen en bevisst provokasjon for å «teste» den norske militære beredskapen?

Russland har, siden midten av 2000-tallet, ført en ekspansiv utenrikspolitikk for å gjenvinne sin internasjonale posisjon. Gjenoppbyggingen av de væpnede styrkene spiller en viktig rolle i en slik strategi, noe som igjen forutsetter store økonomiske overføringer til de væpnede styrke- ne og forsvarsindustrien. Samtidig er Russlands 143 millioner innbyggere stadig mer opptatt av å nyte godt av den generelle velstandsøkningen som resten av Europa har opplevd. Den russiske økonomiske veksten under president Vladimir Putin har da også vært langt høyere enn i vesten, noe som har skapt en stor middelklasse med store økonomiske forventninger. Men dette innebærer også at russiske myndigheter må levere på flere arenaer samtidig, både «smør og kanoner». […]

Det norske forsvaret er ikke lenger et personellintensivt invasjonsforsvar med nærvær, baser og installasjoner over store deler av landet. Det skal nå fungere som et teknologiintensivt og bevegelig innsatsforsvar som skal forebygge, og eventuelt bekjempe, ulike former for politisk og militært press, dog på et lavt konfliktnivå. Dette krever en annerledes personell-, materiell- og kompetansemessig innretning sammenlignet med den kalde krigens invasjonsforsvar. Siden det mer moderne «innsatsforsvaret» gjennom størstedelen av 2000-tallet har hatt utlandet som hovedinnsatsområde, kan det derfor stilles spørsmålstegn ved hvorvidt erfaringene fra utlandet er relevante for den nasjonale forsvarsevnen og fremtidige operasjoner i nordområdene.

Samtidig har det norske forsvaret utover på 2000-tallet blitt mindre, og dermed også mer avhengig av allierte forsterkninger på et tidligere tidspunkt enn tidligere. I dag har viktige deler av Forsvaret blitt så små at de raskt kan komme under såkalt «kritisk masse». En økende militær avhengighet av allierte styrker vil dermed også kunne senke terskelen når det gjelder å «myke opp» de selvpålagte begrensningene i Finnmark. Dette kan skje ved at norske myndigheter gir etter for amerikanske påtrykk om å få trene eller øve mer i og utenfor Finnmark, noe som blant annet vil bli gjort i 2018 med NATOs såkalte High Visibility Exercises. Det kan også skje ved at norske myndigheter selv tar initiativet til en mer omfattende øvingsaktivitet nær den russiske grensen, med blant annet stridsvogner, stormpanservogner, fregatter og jagerfly for å øve «styrkeoppbygging og forflytning over lengre avstander», slik øvelse Joint Viking la opp til i 2015.

Samtidig kan det også argumenteres for at et slikt øvelsesmønster nær den russiske grensen, kan redusere det norske handlingsrommet i nord. Dels fordi et tydeligere alliert militært nærvær i russiske nærområder vil kunne tolkes som en potensiell trussel som vil bli møtt med nye mottiltak. Men også fordi et mer robust militært «fotavtrykk» i Finnmark kan gjøre det vanskelig for det sivile og militære embetsverket i utenriks- og forsvarssektoren å skape tillit og dialog når eventuelle kriser skal avverges eller forebygges.

De utfordringene det norske forsvaret vil kunne stå overfor, vil imidlertid være avhengige av hvilken konflikttype de norske styrkene står overfor, og hvilken internasjonal kontekst konflikten utspiller seg innenfor. Tre hovedscenarioer relatert til forsvaret av Finnmark kan antydes: en russisk styrkedemonstrasjon med militær oppmarsj langs grensen, en begrenset krenkelse av norsk territorium, samt besettelse av et stykke norsk landområde. I tillegg kan det også argumenteres for at det vil kunne oppstå enda mer sannsynlige scenarioer til sjøs, som for eksempel utfordring av norsk jurisdiksjon og suverenitetshevdelse, samt mer subtile cyber-angrep mot viktige sivile eller militære installasjoner på land.

Den forsvarsvirksomhet som kanskje i første omgang vil merke de økte utfordringene, kan bli den nasjonale overvåknings- og etterretningskapasiteten. Overvåknings- og informasjonsinnhenting, samt analyse og situasjonsforståelse, er langt viktigere i en situasjon preget av usikkerhet og spenning sammenlignet med en «normalsituasjon». Situasjonsforståelse er her et nøkkelbegrep. Hva slags trussel er det norske styrker egentlig står overfor? Bygger trusselen på en misforståelse, eller er handlingen en bevisst provokasjon for å «teste» den norske militære beredskapen eller den politiske viljen til å fremme nasjonale krav? Er det som skjer en bilateral hendelse, eller er det en tilspissing som har sitt opphav i en annen konflikt av innenriks- eller sikkerhetspolitisk karakter, på en annen arena eller i et annet teater? Svaret på disse spørsmålene kan ofte være avgjørende for hvordan det norske forsvaret skal reagere på det som skjer. Det vil i stor grad påvirkes av hvordan norske styrker, fra forsvarsledelsen i Oslo og det fellesoperative hovedkvarteret i Bodø, og ned til den enkelte soldat i Barentshavet og ved Grense Jakobselv, forholder seg til motparten i den aktuelle situasjonen. Spesielt viktig er dette når faren for maktbruk er stor, men hvor skarpe skudd ennå ikke er avfyrt. Dette gjelder for eksempel i situasjoner preget av militære maktdemonstrasjoner og suverenitetshevdelse, men også i situasjoner der norsk jurisdiksjon eller myndighetsutøvelse skal opprettholdes. […]

Motsetningene mellom Vesten og Russland etter konflikten i Ukraina har konsekvenser også for den sikkerhetspolitiske situasjonen i nordområdene og for Norges forhold til Russland. Norge er en del av den vestlige verden og deler det verdigrunnlaget som vesten for øvrig forfekter. Til tross for ulike språk, kulturer, verdier og sikkerhetspolitisk orientering har likevel Norge og Russland lange tradisjoner for samarbeid. Dette er et samarbeid som ble utdypet etter den kalde krigen gjennom det såkalte «folk til folk»-samarbeidet. En såkalt hot line mellom de to lands militære hovedkvarter i nordområdene er også opprettet. Det har i tillegg blitt utviklet en kultur for samarbeid og kompromisser når det gjelder ressursutnyttelse i nord, særlig innen fiskeriforvaltning. Slike former for kontakt er viktige på flere måter. De skaper arenaer som gjør det mulig å få mer kunnskap om hverandre, og dermed bedre å forstå hvordan den annen part tenker. Når den internasjonale spenningen er stor er dette viktig for å forebygge og eventuelt håndtere tilspissende situasjoner på det bilaterale planet. Norge vil derfor ha sterke interesser av å opprettholde et slikt samarbeid, også når det internasjonale klimaet blir «kjøligere».

Til tross for ulike språk, kulturer, verdier og sikkerhetspolitisk orientering har likevel Norge og Russland lange tradisjoner for samarbeid.

Samarbeid er imidlertid basert på tillit og forutsigbarhet. Utover på 2000-tallet har denne grunnleggende forutsetningen blitt svekket. Dette gjelder ikke bare i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, men også mellom Vesten og Russland generelt. Det er skapt en ny usikkerhet som fører til at sikkerhets- og forsvarspolitikken nå revurderes. Sett med norske øyne har den nye situasjonen understreket betydningen av NATO-samarbeidet og spesielt av amerikansk støtte, i tilfelle det skulle oppstå konflikter i nord. Samholdet i NATO har blitt styrket som et resultat av det kjøligere forholdet til Russland, blant annet fordi det er bred enighet om at medlemslandenes «nære» sikkerhetsinteresser skal gis prioritet. Medlemsland som føler seg truet, skal «beroliges» gjennom allierte øvelser, gjennom inngåelse av en rekke konkrete og håndfaste bilaterale forsterknings- og beredskapsavtaler som demper usikkerheten, og gjennom amerikansk militær synlighet og tilstedeværelse.

 

---
DEL