Den nye usikkerhetskulturen

Mary Kaldors forskning viser at makthavernes sikkerhetsstrategier opprettholder og forverrer krigene fremfor å stanse dem, og skaper gode forhold for krigsprofitører.
Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.
Email: andrewkroglund@gmail.com
Publisert: 01.11.2018
Global Security Cultures
Forfatter: Mary Kaldor
Polity Press, England,

«Det eksisterer en illevarslende følelse, nesten som på 1930-tallet, av at en forferdelig, verdensomspennende tragedie kommer til å finne sted.» Slik starter professor Mary Kaldor fra Global Governance, London School of Economics, boken Global Security Cultures. Boken er et resultat av hennes femårige forskningsprosjekt om krig og konflikt, og vil trolig bli lest av både deler av det militære etablissementet og ulike sikkerhetsanalytikere. Den bør også leses av våre egne politikere, særlig i lys av at Norge er dypt involvert i internasjonale operasjoner.

Hvorfor, 16 år etter terrorang-repene på USA, bruker man fremdeles militære virkemidler for å bekjempe terrorister, når terrorfenomenet bare har økt, spør forfatteren. Hvorfor tror politikere at krig er svaret, når krigene – i Irak, Afghanistan, Libya, Pakistan, Mali, Somalia – bare har gjort situasjonen verre? Og hvorfor blir det aldri slutt på konflikten i Syria og i DR Kongo? Jo, hevder Kaldor: fordi nye konfliktkulturer har vokst seg sterke, og gjør det rasjonelt for aktørene å fortsette. Denne nye konfliktkulturen skaper meningsfulle narrativer, gode karrierer, materielle insentiver og politisk makt.

Sikkerhetskulturer

Militærapparatets bruksområde har forandret seg på grunn av teknologiske endringer. Dagens militærteknologi har større destruktiv kraft og nøyaktighet enn tidligere. Samtidig har forskjellene mellom de krigførende partene minket, hevder forfatteren. Dermed blir militær kapasitet et mindre interessant instrument for å innføre orden (gjennom tvang). Det er bare å se på verdens største militærmakt USA, skriver Kaldor: Hva har de klart å tvinge gjennom av orden i Af-ghanistan og i Irak? Konvensjonell krig har i dag ingen klare vinnere, skriver forfatteren. Groznyj i Tsjetsjenia, Fallujah i Irak og Vukovar i Kroatia ble alle i sin tid skutt i fillebiter, men opprørsgruppene poppet opp igjen når slagene var over. Alt var tilsynelatende enk-lere under den kalde krigen, hvor vi hovedsakelig hadde én global sikkerhetskultur.

Konfliktkultur skaper gode karrierer, materielle insentiver og politisk makt.

Forfatteren identifiserer fire hovedkategorier hun mener tegner et realistisk bilde av dagens sikkerhetskulturer. Den første er den gamle modellen, som hun kaller «geopolitisk». Den andre er «nye kriger», som kjennetegnes av et nettverk av stater og ikke-statlige aktører. En glidende overgang mellom geopolitikk og nye kriger fører til hybridkriger, som i Ukraina. Slike konflikter handler ofte om tilgang på ressurser, mer enn om regimeendring. I Ukraina dreier det seg om angrep på sivilsamfunnet, mer enn regelrette slag. Målet er at russiske og ukrainske oligarker skal kunne opprettholde sin makt og sine privilegier. I Syria er krigen først og fremst et angrep på demokratitilhengere: Det er skapt en falsk konflikt mellom sunnier og shiaer, en konflikt som knapt eksisterte før.

Tredje kategori er «den liberale freden», med sine fredsbevarende tropper og mange ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) som opererer under vingene til FN, EU eller Den afrikanske union (AU). Kontaktflaten mellom «nye kriger» og «den liberale freden» fører til en form for hybridfred, med usikre og ustabile fredsløsninger, hvor krigførende fraksjoner forblir dominerende politiske og økonomiske aktører.

Den fjerde og siste kategorien er «krigen mot terror», som involverer sikkerhetstjenester, spesialstyrker, private sikkerhetsaktører, masseovervåkning og droner. Denne sikkerhetskulturen har sitt utspring i det idéhistoriske landskapet som gjerne kalles amerikansk eksepsjonalisme: ideen om at USA er et land ulikt alle andre land i verden, med bedre demokrati og mer frihet. I praktisk politikk innebærer det at landet har mer ansvar og større rett til å hevde seg og sine meninger og metoder enn andre land.

Krigsøkonomi

Kaldor vier et eget kapittel til tre konkrete lands konflikter: Bosnia, Afghanistan og Syria. Førstnevnte er et eksempel på det hun kaller hybridfred; kombinasjonen mellom en ny krigskultur og den liberale freden. Afghanistan representerer kombinasjonen av nye kriger, den liberale freden og krigen mot terror. Syria er blitt laboratoriet for de verste sidene ved de nye krigene, geopolitikk og krigen mot terror, og marginaliserer den liberale freden. Dette kapittelet er verdt hele boken. Det er lærerikt, i all sin gru, og en nyttig påminner om hvor komplekst dette feltet er blitt. Kapittelet bør leses av alle norske stortingspolitikere,  representantene i utenriks- og forsvarskomiteen især.

Konfliktene opprettholdes fordi aktørene tjener på det.

Forfatterens avsluttende kapit-tel spør hva vi kan gjøre for å redde det hun kaller «en sivilisert væremåte». Fortsatt eksisterer det «øyer av siviliserthet» («civility») i de moderne krigssonene. Denne sivilisertheten består av arbeidet som utføres av sivilsamfunnets institusjoner; kommuner som har klart å fremforhandle lokale våpenhviler, redde kulturminner og skape sikre soner hvor vanlig økonomisk aktivitet finner sted. Sikkerhetskulturen «nye kriger» fører ikke til noen egentlig vinner eller taper, ei heller gir den verktøy til å skape en etterkrigsorden. Derfor bør disse «øyene av siviliserthet» kobles til legitime former for politisk autoritet – på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Makt avhenger mer enn før av legitimitet heller enn av tvang. Denne legitimiteten er bundet opp i sikkerhetskulturen – derfor er den liberale freden, som er tett forbundet med en form for globalt samarbeid og styring, svært viktig.

Makt avhenger av legitimitet, heller enn av tvang.

De nye krigene gjør at krigsøkonomien på bakken blir en «økonomi i økonomien», og den skattlegges av ulike krigsherrer. For eksempel må bistandsorganisasjoner enkelte ganger subkontrahere lokale aktører linket til væpnede grupper for å kunne utføre jobben sin. Humanitær innsats beriker dermed de samme grupperingene som skaper og forlenger lidelsene. Krig er en lukrativ business for flere av de involverte partene. Veien til fred må derfor være en multidimensjonal prosess, skriver Kaldor. Et fungerende sivilsamfunn er helt essensielt for en varig konfliktløsning, og for å etablere legitime former og for politisk autoritet på alle nivåer. Fredsmekling kan ikke gjøres bare på statsnivå. «De nye krigene» og «krigen mot terror» må debatteres av internasjonale aktører, men også av de regionale og lokale partene, mer eller mindre samtidig. Og straffefrihet må motarbeides. På sikt må de skyldige stilles til ansvar.

Tiltrengt debatt

Det er ikke alltid like lett å følge forfatteren i hennes forsøk på å gripe virkeligheten, men det gir likevel mening å forsøke. Kategoriene hun stiller opp er ikke vanntette – tvert imot. Virkeligheten der ute er kompleks, og vi må alle anstrenge oss for å forstå både den og dens glidende overganger. Boken utelater for øvrig analyser av både Sør-Amerika, hvor væpnede bander og karteller er del av «den nye krigen», og Asia, hvor kriger i Xinjiang og Tibet kan plasseres i liknende kategori. Dette oppleves som helt greit; en kan ikke rekke over alt på i underkant 200 sider.

Dagens dominerende sikkerhetskulturer blomstrer økonomisk og politisk i områder med uorden og kaos. Den liberale freden, derimot, opplever at det kuttes i budsjetter. Vår allmenne moral undergraves på grunn av tidens anti-internasjonale retorikk. Dette skjer gjennom prosesser som Brexit, og autoritære politikere som Trump, Putin og Narendra Modi – samt populistbevegelser.

Kaldor er ikke optimist, men realist. Likevel har hun et budskap vi må debattere.

Gratis prøve
Kommentarer