Den nye usikkerhetskulturen

Mary Kaldors forskning viser at makthavernes sikkerhetsstrategier opprettholder og forverrer krigene fremfor å stanse dem, og skaper gode forhold for krigsprofitører.

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.
Email: andrewkroglund@gmail.com
Publisert: 01.11.2018
Global Security Cultures
Forfatter: Mary Kaldor
Polity Press, England,

«Det eksisterer en illevarslende følelse, nesten som på 1930-tallet, av at en forferdelig, verdensomspennende tragedie kommer til å finne sted.» Slik starter professor Mary Kaldor fra Global Governance, London School of Economics, boken Global Security Cultures. Boken er et resultat av hennes femårige forskningsprosjekt om krig og konflikt, og vil trolig bli lest av både deler av det militære etablissementet og ulike sikkerhetsanalytikere. Den bør også leses av våre egne politikere, særlig i lys av at Norge er dypt involvert i internasjonale operasjoner.

Hvorfor, 16 år etter terrorang-repene på USA, bruker man fremdeles militære virkemidler for å bekjempe terrorister, når terrorfenomenet bare har økt, spør forfatteren. Hvorfor tror politikere at krig er svaret, når krigene – i Irak, Afghanistan, Libya, Pakistan, Mali, Somalia – bare har gjort situasjonen verre? Og hvorfor blir det aldri slutt på konflikten i Syria og i DR Kongo? Jo, hevder Kaldor: fordi nye konfliktkulturer har vokst seg sterke, og gjør det rasjonelt for aktørene å fortsette. Denne nye konfliktkulturen skaper meningsfulle narrativer, gode karrierer, materielle insentiver og politisk makt.

Sikkerhetskulturer

Militærapparatets bruksområde har forandret seg på grunn av teknologiske endringer. Dagens militærteknologi har større destruktiv kraft og nøyaktighet enn tidligere. Samtidig har forskjellene mellom de krigførende partene minket, hevder forfatteren. Dermed blir militær kapasitet et mindre interessant instrument for å innføre orden (gjennom tvang). Det er bare å se på verdens største militærmakt USA, skriver Kaldor: Hva har de klart å tvinge gjennom av orden i Af-ghanistan og i Irak? Konvensjonell krig har i dag ingen klare vinnere, skriver forfatteren. Groznyj i Tsjetsjenia, Fallujah i Irak og Vukovar i Kroatia ble alle i sin tid skutt i fillebiter, men opprørsgruppene poppet opp igjen når slagene var over. Alt var tilsynelatende enk-lere under den kalde krigen, hvor vi hovedsakelig hadde én global sikkerhetskultur.

Konfliktkultur skaper gode karrierer, materielle insentiver og politisk makt.

Forfatteren identifiserer fire hovedkategorier hun mener tegner et realistisk bilde av dagens sikkerhetskulturer. Den første er den gamle modellen, som hun kaller «geopolitisk». Den andre er «nye kriger», som kjennetegnes av et nettverk av stater og ikke-statlige aktører. En glidende overgang mellom geopolitikk og nye kriger fører til hybridkriger, som i Ukraina. Slike konflikter handler ofte om tilgang på ressurser, mer enn om regimeendring. I Ukraina dreier det seg om angrep på sivilsamfunnet, mer enn regelrette slag. Målet er at russiske og ukrainske oligarker skal kunne opprettholde sin makt og sine privilegier. I Syria er krigen først og fremst et angrep på demokratitilhengere: Det er skapt en falsk konflikt mellom sunnier og shiaer, en konflikt som knapt eksisterte før.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.