Leder: Den nye snillismen

Det bør bli slutt på unnfallenheten overfor folk flest: Gi menn kurstilbud om sinnemestring før de skriver under på samboer- eller ekteskapskontrakten.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Det er blitt en dyster start på det nye året og tiåret:

Natt til mandag ble en 33 år gammel småbarnsmor drept etter å ha blitt knivstukket flere ganger i sin egen bolig i Skien. Hennes 38 år gamle fraseparerte ektemann er siktet for å ha myrdet henne, mens deres tre barn var tilstede i boligen.

Senere på dagen falt dommen mot 18-åringen som har tilstått å ha drept en 15 år gammel jente i Skaun kommune i Sør-Trøndelag før jul. Drapet blir i dommen beskrevet som «en henrettelse».

Torsdag i forrige uke ble så en 29 år gammel kvinnelig student funnet drept på en hybel i Trondheim. En 24 år gammel mannlig student, med leilighet i samme bygg, har tilstått drapet.

Disse tre sakene er selvfølgelig helt ulike. Men i sum gir eksemplene et innblikk i noe av hverdagen i dagens Norge. For disse drapene er bare toppen av isfjellet, noe ikke minst Politiets straffesakstall (STRASAK) for 2009 viser. Mandag la politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storberget (Ap) fram fjorårstallene for anmeldte forhold.

Og interessant nok viser de det samme som det nye årets drap kan tyde på: Det er spesielt kvinner som rammes av fysiske overgrep, og økningen i antall anmeldelser for familievold er påtagelig.

Anmeldte forbrytelser generelt, og narkotikaforbrytelser spesielt, økte med «bare» fem prosent fra 2008 til 2009. Mens den største økningen av alle voldsforbrytelser kom i kategorien «vold i familieforhold», som økte med 37 prosent.

Som en underkategori her kommer «vedvarende vold i familieforhold»: Brudd på besøksforbud økte med nesten 50 prosent. Mens over 2700 anmeldelser ble innlevert i kategorien «mishandling i familieforhold». Voldtektsanmeldelsene øker mest blant de over 4000 seksualforbrytelsene som ble innmeldt. Og stadig flere får utdelt mobil voldsalarm i Norge.

Den generelle tendensen er klar: Menn er overgripere, kvinner er ofre.

Misforstått dumsnillhet

En del av økningen i anmeldelser kan nok tilskrives en økende bevissthet rundt det at kvinner faktisk blir slått, voldtatt eller forsøkt drept i Norge. Inntil nylig ble kvinnedrap ofte omtalt som «familietragedier» av norsk politi, underforstått at drapene var «private», og at omtale av sakene skulle dysses ned. Man har lenge unnlatt å ta opp tabutemaet Menn som hater kvinner, for å bruke avdøde Stieg Larssons begrep fra boka med samme navn.

I så måte har vi i for mange år vært preget av «den nye snillismen». Majoritetssamfunnet har i misforstått dumsnillhet unnlatt å ta tak i vår tids kanskje viktigste samfunnsproblem i Norge: Nemlig den vold og de overgrep som følger i kjølvannet av det moderne samfunns alkohol- og narkotikatilgang, samt de traumer og konflikter som følger de mange samlivsbruddene landet over.

Istedenfor å erkjenne at økte skilsmissetall også medfører økt risiko for at kvinner kan bli utsatt for overgrep, og derav sette i gang forebyggende tiltak, har en «la det skure og gå»-tankegang bredt seg. Man har skjøvet problemene under teppet, istedenfor å gjør noe for å forhindre flere drap og overgrep.

I tiåret som gikk, ble 83 kvinner i Norge drept av sine tidligere eller nåværende mannlige samlivspartnere. Som Ny Tid tidligere har omtalt, ligger Norge dermed på kvinnedrapstoppen: Få land har like mange drepte kvinnelige ofre, i forhold til mannlige ofre, som her til lands.

Men har man sett noen holdningskampanjer rettet mot norske menn av den grunn? Nei. Og det er på høy tid å etterlyse at det nå skulle skje. Skulle man følge opp tiltakene som settes inn mot somaliske familiefedre, burde alle norske menn fått tilbud om sinnemstringskurs før de undertegnet ekteskaps- eller samboerkontrakt.

Kontrasten er slående til hvordan overgrep i minoritetsmiljøene blir slått ned på. Moralpolitiet på Grønland får enorm oppmerksomhet i forhold til den manglende moraloppfølgingen som unge menn flest får. Afrikanske foreldre får brev tilsendt med kursing og tilbud om «frivillige» undersøkelser av sine jentebarns kjønnsorganer, med mulighet for tvang om Barnevernet kobles inn.

Slemmisme og snillisme

Men slike kontroll-, opplysnings- og holdningskampanjer mangler overfor folk flest. Menn har ingen generelle tilbud om hva de skal gjøre når det blir brudd med samboer eller ektefelle, noe som skjer de fleste i løpet av livet. Da er veien for kort til voldelige løsninger.

Men dette burde ikke overraske eller sjokkere noen. Dette er en bevisst politikk. Det er «den nye snillismen»: Ingen upopulære tiltak skal settes i gang overfor middelklassen, besteborgere og velgere flest. Slikt er nemlig en sikker tapssak i neste valgkamp.

Men for å balansere kan politikere, myndigheter og medier heller ha fokus på minoritetene. Overfor dem kan man nemlig utøve «den nye slemmismen», som Nationen-kommentator Kari Gåsvatn så treffende kalt vår tids tegn i tiden.

Snillismen overfor de mange («oss selv») og slemmismen overfor de få («de andre») går slik hånd i hånd. De to motpolene forutsetter hverandre.

Det er i en sådan stund vi trenger enkeltindivider som tør å bryte med «sine egne». Rette pekefingeren på sine egnes problemområder, istedenfor bare å jatte med flertallet og skyve skylda over på andre grupper.

De siste årene har vi sett en rekke modige personer med minoritetsbakgrunn som har gjort dette: Som årets Zola-prisvinner Amal Aden, humorist Shabana Rehman og hennes bror Shakil, bygdedyr-analytiker Hadia Tajik (Ap) og den lesbiske hijabkritikeren Sarah Azmeh Rasmussens med sin kamp for et mer sekulært samfunn. De har utvidet rommet for hva man kan si og gjøre som minoritetsperson i dagens Norge.

Det viktige pionérarbeidet ligger nettopp i det å gå foran, de som tar opp tabuene og det ubehagelige istedenfor å tie det i hjel.

Flere norske forbilder

På samme måte trenger også det norske majoritetssamfunnet forbilder som med troverdighet kan stå opp og kritisere ukultur blant folk flest. Tre av dem, som Margreth Olin, Mari Kohinoor Nordberg og Randi Hagen Spydevold, har Ny Tid kåret til Årets Nordmann de siste årene.

Men vi trenger flere slik, på flere områder. Som ved at noen får tatt et knallhardt oppgjør med den kultur eller ukultur som gjør det mulig at så mange kvinner i Norge blir slått, drept eller voldtatt. Her må norske menn selv komme på banen for å komme med oppgjør og løsningsforslag, slik minoritetsnordmenn flest denne uka har kritisert moralpolitiet på Grønland. Kanskje noen trenger et mer aktivt moralpoliti der andre trenger et mer passivt?

Dessverre er det få norske menn som har markert seg over en lengre periode i kvinnevoldssaker. Derav oppfordringen om å tale dine egne rett imot, når det er nødvendig.

Det bor en årets nordmann i oss alle. I det lange løp er det kritikken og debatten som gagner oss best. ■

---
DEL