Den nye fascismen

Det som skjer i Hellas, og som står for tur i hele eurosonen, er i realiteten en avvikling av frie, selvstendige nasjoner.

Hans Eirik Olav
Epost heolav@gmail.com Tidligere frilanser for Ny Tid, med bakgrunn fra finansbransjen.

For å forstå hvorfor det greske folket først nedstemte forslaget fra troikaen om en fortsatt finansiering av gresk gjeld, og deretter foretok en fullstendig kapitulasjon, må vi se nærmere på hvordan den økonomiske ubalansen mellom rike og fattige land i eurosonen håndteres av troikaen med Tyskland i førersetet. Vi må se på de såkalte «Target 2»-lånene (T2) som troikaen og Tyskland har gitt «i det skjulte» til Hellas og andre svake økonomier. T2 er et oppgjørssystem som benyttes gjennom bakveien – utenom demokratiske prosesser – i den hensikt å opprettholde eksportubalansen mellom de rike og fattige landene i eurosonen. La oss se nærmere på hvordan det foregår:

Lån. Tyske BMW selger en bil til en greker via en gresk bilforhandler. Grekeren finansierer bilen i sin lokale bank, som betaler BMW i Tyskland for bilen. På grunn av kapitalflukt fra greske til utenlandske banker, har imidlertid ikke den greske lokalbanken penger. Derfor må den først låne penger fra den greske sentralbanken. Den greske sentralbanken har heller ikke penger, og låner penger fra «eurosystemet», altså nasjonale sentralbanker – i dette tilfellet Bundesbank.
Med andre ord er det tyske skattebetalere som finansierer grekerens bilkjøp, slik at tysk eksportindustri og tysk vekst i økonomien opprettholdes.
Dette er forklaringen på hvorfor Merkel & co ikke ønsker en Grexit – spesielt med tanke på mulige ringvirkninger en Grexit kan få for andre svake land i eurosonen.
Når Hellas ikke har likviditet til å betale for import på grunn av kapitalflukt, lånes disse midlene til den greske sentralbanken fra Bundesbank. Slik skapes det kreditt med Hellas som debitor og Tyskland som kreditor. Oppgjørssystemet T2 benyttes for å utstede kreditt bakveien og i strid med regelverket, og blir forsøkt holdt skjult for EU og skattebetalerne.

Fascisme er stadiet som kommer etter at kommunismen viste seg å være en illusjon. – Friedrich Hayek, nobelprisvinner i økonomi i 1974

Risikerer spredning. Problemet for Merkel og EU er at denne eksportubalansen gjelder store deler av eurosonen. Gjennom Target 2-systemet har Tyskland, Luxembourg og Finland lånt ut 650 milliarder euro. Utestående beløp er høyere – totalt cirka 709 milliarder euro. Det er viktig å forstå at Hellas isolert sett ikke er noe problem. Den offisielle gjelden Hellas har til Tyskland, er 90 milliarder euro. Tyskland kan leve med å avskrive dette beløpet – men det er ikke sikkert de andre kreditorene kan håndtere dette. Gjennom tyske Bundesbank har Tyskland i realiteten påtatt seg ansvaret for store deler av den økende finansierings- og gjeldseksponeringen overfor Hellas og andre svake økonomier. Det er når Target 2- lånene må avskrives, det blir smertefullt og pinlig. Det blir det fordi troikaen – spesielt Merkel – får et forklaringsproblem overfor det tyske folk, som gjennom økte skatter og avgifter må dekke tapet på misligholdte fordringer et stort flertall av tyskerne ikke visste at de hadde.
Tysklands bruttonasjonalprodukt er cirka 2,9 trillioner euro. 46 prosent av dette beløpet representerer eksportindustrien, hvorav om lag 63 prosent (840 milliarder euro) eksporteres til eurosonen. Tysklands andel av Target 2-forpliktelsene er i realiteten cirka 531 milliarder euro, hvilket tilsvarer i overkant av 60 prosent av Tysklands eksportindustri. Hvis Hellas faller, risiker Tyskland at det sprer seg til Spania, Italia og de andre mottakerne av Target 2-lånene. Da pulveriseres tysk eksportindustri, og med den, drømmen om eurosonen og et føderalt Europa styrt av Tyskland og de sterkeste nasjonene gjennom «politbyrået» i Brussel. Det kan se ut som om uviljen til å ettergi gjeld til Hellas er et resultat av et overordnet mål om å frata svake land suverenitet, og samle all makt i Brussel.

Europas skitne hemmelighet. Bakgrunnen for Target 2-lånene er den uheldige eller skjeve virkningen av Den økonomiske monetære union (ØMU), fordi en felles valuta, euroen, gjør det umulig å eksportere varer og tjenester til en riktig og umanipulert pris. Hvert land har ulik produktivitet, men er bundet til samme valuta. Enkelt sagt favoriserer en felles valuta de sterke økonomiene, og straffer de svake. Basert på westernfilmen The good, the bad and the ugly har følgende funnet sted i Europa: «The not so good» representerer fortiden. Redningspakker i 2010 og 2012 reddet det greske og internasjonale bankvesenet, men førte Hellas inn i enda dypere gjeld. Den europeiske sentralbanken (ESB) samt Merkel & co brukte EUs skattebetalere, inkludert greske, til å redde bankene, EU, euroen og sitt eget politiske liv.
«The bad» representerer nåtiden. Nye 50 milliarder euro i lån skal holde liv i et allerede bankerott og utarmet Hellas, alt for å beskytte de sterke landene, og spesielt Tysklands eksportindustri. Med andre ord gjentar man øvelsen fra 2010 og 2012. Banker og finansforetak, blant annet store utenlandske «hedgefond» som har investert store beløp i greske statsobligasjoner, reddes på bekostning av det greske folk og europeiske skattebetalere.
«The ugly» representerer fremtiden. Euroen har skapt store ubalanser mellom de rike og fattige landene i eurosonen, og enorme beløp er flyttet fra nord til syd for a demme opp for en stadig forverret konkurransekraft i de fattige landene. For å opprettholde misforholdet i konkurransekraft og beskytte egen eksport, låner de sterke økonomiene – Tyskland i særdeleshet – stadig mer penger gjennom target 2-systemet til Hellas, Spania, Portugal. Target 2-lånene erstatter i det vesentligste kapitalflukten fra disse landene, slik at bankene ikke går konkurs. Slik forgjeldes først de svake landene, mens regningen til slutt sendes videre til Europas – særdeleshet tyske – skattebetalere. Derfor er det økende arbeidsledighet, spesielt blant unge, mangel på mat og livsviktige medisiner og helsetilbud for en stadig større del av Europas befolkning.

Chart Target 2 imbalancesProblemet med felles valuta. I en tidligere artikkel i Ny Tid om ukontrollerbar gjeld (Ny Tid nr. 24, juli 2015) skriver jeg at nær sagt alle industrialiserte land har uhåndterlige gjeldsnivåer, og at dette skyldes det avsindige Fractional Reserve Lending-systemet: Sentralbanker trykker stadig mer papirpenger, som er det samme som gjeld, for å holde verdensøkonomien i gang som med kunstig åndedrett. Enkel matematikk viser at velferd bygget med skatter, avgifter og gjeld ikke er bærekraftig, og at går mot en økonomisk kollaps.
Det grunnleggende problemet med en felles valuta er at landene må ha samme produktivitet, altså samme konkurranseevne, for at det skal fungere. Eksempelvis har Hellas og Tyskland samme valuta, men produktiviteten er 70 prosent høyere i Tyskland enn i Hellas. Hellas kan forsøke å utligne dette ved en intern devaluering, altdå kostnadskutt som leder til høyere produktivitet, men som er meget smertefullt. Hellas kan heller ikke foreta en ekstern devaluering så lenge landet har euro som valuta. Det som skjer i Hellas, representerer bare symptomene på et verdensomspennende gjeldsproblem, samt svakhetene ved en felles valutaunion, ØMU. Roten til ondet i eurosonen er euroen selv.

Fatalt fredsprosjekt? Kongstanken bak EU og ØMU har fra starten blitt betegnet som et fredsprosjekt. Ved å integrere alle Europas nasjoner tettere sammen politisk, sosialt og økonomisk er tanken at vi kan unngå en ny storkrig med utspring i Europa. Det som skjer i Hellas, og som står for tur i hele eurosonen, er i realiteten en avvikling av frie, selvstendige nasjoner. Slik vi er vitne til i Hellas skjer dette ved at budsjett-, finans- og pengepolitikken styres fra sentralmakten i Brussel. Den enkle og utspekulerte måten å oppnå dette målet på, er å låne fattige land penger til å bygge velferd gjennom et offentlig og privat forbruk de ikke har råd til – og dermed forgjelde befolkninger og land slik at de til slutt må oppgi sin suverenitet og underkaste seg sentralmakten i EU.
Troikaen har utstedt billig kreditt i årevis. Gjelden formidles via banksystemet og finansforetakene, såsom Goldman Sachs, og når misligholdet er en realitet, ender gjelden opp hos ESB – som lemper hele regningen over på nåværende og fremtidige generasjoner av Europas befolkning. På denne måten kan bankene og private finansforetak investere og tjene store beløp risikofritt, vel vitende om at den politiske makteliten i Europa redder dem ved å sende misligholdet videre til nåværende og fremtidige generasjoner av europeiske skattebetalere.
Når EU, ESB og Det internasjonale pengefondet (IMF) ikke går med på å redusere gjelden til Hellas, er det fordi troikaen ønsker å etablere to viktige forutsetninger: En privat banks utlån til en stat er ikke lenger bankens risiko, men ESB sin risiko. Beviset for dette er at det er de private bankene og finansforetakene – amerikanske og europeiske «hedgefonds» – som ble reddet i 2010 og 2012, ikke den greske befolkningen. Selve målet er å forgjelde et lands befolkning så mye at dens eksistens blir avhengig av dens kreditorer.

Politikernes ansvar. Det er imidlertid begrenset hva en privat kreditor som hedgefond kan forlange av et debitorland. Med politikernes medvirkning nøyer de seg med å tjene grovt på handlene. ESB, derimot, kan gjøre noe private banker og finansforetak ikke kan, nemlig tvinge den skyldige staten til å gjennomføre alle de sosiale, økonomiske og politiske reformene ESB sammen med makteliten i Brussel finner det for godt å forlange. Det antydes i hvert fall av det skjedd i Hellas, som for alle praktiske formål ikke lenger er en selvstendig nasjon.
Hele intensjonen bak dette er at privateide finansforetak i samspill med makteliten i Europa kan plyndre den ene selvstendige nasjonen etter den andre inntil de har tømt kassa, avviklet demokrati og selvstyre og innført et United Federation of Europe med sete i Brussel.
Om ikke det er nok, har politikerne mage til å skylde på det «frie markedet» når de ønsker å unngå ansvar for eget verk. Sannheten er at i et mer eller mindre fritt bankmarked vil en banks ekspansive kredittgivning umiddelbart føre til en opphopning av gjeld hos konkurrerende banker, hvilket umiddelbart ville føre til krav om nedbetaling av gjelden fra de konkurrerende bankene. Denne innbygde selvjustisen ville, om den hadde fått lov til å virke, effektivt og til enhver tid luket ut banker med for stor risikovillighet. Når den politiske makteliten i Europa i realiteten fjerner nødvendigheten av denne selvjustisen, blir det meningsløst å skylde på «grådige banker og finansforetak». Det er politikerne som har ansvaret for «finanskrisen» og den økonomiske hengemyra hele Europa befinner seg i.
Den amerikanske økonomen Murray Rothbard advarte i 1993 at en Europeisk valutaunion kunne føre til avvikling av selvstendige nasjoner og føre til en ny krig i Europa. Når tilstrekkelig mange land er plyndret på samme måte som Hellas, og store deler av den Europeiske befolkning er utarmede, fattige, arbeidsløse og uten mat og livsviktige medisiner og helsetjenester, da gjentar historien seg: Når undertrykkelsen er «stor nok» og tilstrekkelig mange lider og innser at de blir undertrykket av en politisk elite, gjør de opprør.

Roten til ondet i eurosonen er euroen selv.

Det som skjer i Hellas og resten av ØMU er den nye fascismen. Det er en viktig ting å lære av dette: Vi mennesker har kort hukommelse og lærer sjelden av historien. Med jevne mellomrom opp gjennom tidene gjør vi de samme feilgrepene om igjen, og oppskriften er alltid den samme. Vi blir fete og late og overlater for mye makt i hendene på en liten elite – det være seg en keiser i Roma, et kongedømme i Europa eller folkevalgte representanter og byråkrater i nåtidens union. Thomas Jefferson oppsummerte det så korrekt for 225 år siden:
«The issue today is the same as it has been throughout all of history: Whether man shall be allowed to govern himself, or be ruled by a small elite.»
Spørsmålet dagens unge må stille seg, spesielt alle de millioner av arbeidsløse ungdommer som fortviler over situasjonen i sine hjemland, er om vi skal finne oss i at dagens politikere fortsetter å utstede «dekningsløse sjekker» som fremtidige generasjoner aldri vil kunne betale for.
Når det uansett vil gå galt, hvorfor vente og se på mens ansvarsløse politikere gjør vondt verre?

---
DEL