Med forfatter Branko Boero Imwinkelried
Bergen, august 2019: Vi er til stede på Bergen Næringsråds frokostmøte, hvor konsulentfirmaet Rambøll presenterer sin rapport Bedre byer. Som bakgrunnsmateriale for rapporten ligger en spørreundersøkelse blant byens innbyggere om hva som gjør byen attraktiv å bo i. Ifølge Rambøll er folk primært opptatt av trygghet mot kriminalitet, ren luft, gode arbeidsmuligheter og tilgang til bolig til en fornuftig pris.
Vi er invitert til å delta på møtet med kunstprosjektet Den norske idealstaten , hvor vi samtaler med folk om deres drømmer og visjoner for fremtidens samfunn. Etter presentasjonen kommer vi i snakk med noen av deltagerne på møtet. «Mennesker trenger kontakt med andre mennesker, ikke bare på internett», sier en mann i 60-årene. Vi forflytter oss til et bord hvor tre kvinner i 20-årene sitter: «Vi trenger flere sosiale møteplasser», sier de. «Vi må ut av hjemmet vårt og inn i det sosiale. Å ha noe å kjempe for, kollektivt, gir livet mening», forklarer de videre.
Møteplasser
I dag nærmer det seg slutten på en to års lang reise rundt i landet, hvor vi har oppsøkt tallrike arenaer for å snakke med folk om deres ideelle fremtidssamfunn. Vi har vært i Kristiansand i sør og Kirkenes i nord, med stopp på en rekke små og store steder i alle landets kriker og kroker, også på kunstsentre, men først og fremst andre arenaer: Folk som var villige til å engasjere seg i spørsmålet vårt, fant vi på kjøpesentre, biblioteker, arbeidsplasser, idrettsklubber, skoler, pensjonistkafeer, puber, ungdomsklubber og i kirkesamfunn.
På kjøpesentre, biblioteker, arbeidsplasser, idrettsklubber, skoler, pensjonistkafeer, puber, ungdomsklubber og i kirkesamfunn.
«Vi burde høre mer på hverandre, snakke mer sammen», fortalte en fagforeningsleder fra sørlandskysten. En ungdomsgjeng i en småby i Midt-Norge sa: «Det er for få sosiale møteplasser. Vi ønsker oss en utendørs møteplass med tak over.» «Møtepunkter er viktig, steder med benker», sa en pensjonist i det høye nord, og fremhevet muligheten for «møteplasser du selv kan lage». I en av landets større byer møtte vi en hardbarket journalist som vektla at «mennesker trenger møteplasser for kontakt med andre mennesker». En kunstner på Østlandet formulerte sitt svar slik: «For å ta vare på menneskeligheten vår må vi se hverandre.»
Overalt fikk vi samme svar, til vår store overraskelse. I ettertid viser vår uformelle statistikk at over 70 prosent av deltagerne i prosjektet ønsket seg mer kontakt med andre mennesker.
Metodene
I Rambølls undersøkelse av hva som ville gjøre Bergen til en bedre by, var behovet for møteplasser ingen steder å finne. Dette var vel å merke en vitenskapelig undersøkelse, som benyttet seg av verifiserte metoder for utarbeidelse av statistikk. Vi på vår side samlet inn våre svar i form av uformelle samtaler basert på ett eneste åpent spørsmål, som en del av et kunstprosjekt.
Men er det ikke slik, uansett hvor velutviklet en spørreundersøkelse er, at den uforvarende vil be om svar innenfor et visst univers av mulige svaralternativer? Også med svarmuligheter i form av fritekst, har man ikke allerede penset sine respondenter inn på et tankespor som definerer en viss mulighetshorisont for hva man vil svare?
Det var klart at tilliten som oppsto i det menneskelige møtet mellom oss og deltagerne, var et viktig premiss for samtalene. Vi må ta høyde for at vi som samtalepartnere var med på å definere samtalerommet og mulighetshorisonten for temaene som ble diskutert om vi inviterte til samtaler under fire øyne, folkeforsamlinger eller gruppediskusjoner. Etter en nølende innledning ble det ofte vanskelig å stoppe ordflommen og avslutte samtalene. Uttrykksbehovet så ut til å være enormt, og mange takket oss for muligheten til «å snakke om noe meningsfylt».
Vi stilte ett krav: Svarene måtte formuleres i positive vendinger og ikke som negasjoner – altså som visjoner for «mer av» i motsetning til «mindre av».
I sammenheng med svarene som dreide seg om ønsker om møteplasser, ble også en del tilstøtende temaer brakt på bane. Fellesskap, vennskap, omsorg, toleranse og tillit var populære stikkord. «For å fungere godt sammen må vi respektere hverandre», sa en musiker fra en liten vestlandsbygd. Redelighet og ærlighet, etikk og moral ble også nevnt, og dessuten medmenneskelighet, solidaritet, samhold, likeverd og rettferdighet. Tre tenåringsgutter på Sørlandet mente vi trenger et mer utadvendt samfunn, men at en mer rettferdig fordeling av samfunnsgoder er nødvendig for at det skal kunne skapes bedre relasjoner mellom folk.
Flere trakk også frem den enkeltes ansvar for å skape et bedre samfunn, og for å oppnå kontakt og etablere flere møteplasser. Retten og plikten til å delta i et fellesskap ble omtalt i ord og vendinger som «vi må alle bidra», «vi må ta grep selv», «vi må engasjere oss», «hvis ikke vi, hvem?», «initiativ teller» og «alle må ha medbestemmelsesrett».
Et velfungerende sosialt liv spiller en viktig rolle om vi skal oppnå trygghet og langsiktighet, mente flere, som kvinnen i 20-årene som opplevde det som en trygghet at i lokalsamfunnet visste «alle alt om alle».
Idealer for fremtidssamfunnet
Mot samtalenes slutt ba vi våre deltagere om å oppsummere det som var blitt sagt, å presisere sine ideer i en slags konklusjon. Vi fortalte dem at svarene ville bli brukt i utformingen av kunstverk som ville presenteres som befolkningens fremtidsvisjoner.
Nå ga plutselig deltagerne oss helt andre svar. De gikk fra å fokusere på menneskelige relasjoner til å legge frem noe som lignet en oppramsing av FNs bærekraftsmål – velformulerte idealer for fremtidssamfunnet, men ofte langt fra det som ble sagt i den opprinnelige samtalen. Det fikk oss til å tenke på resultatene fra Rambølls undersøkelse, og hvordan kontekst og intendert bruk ser ut til å påvirke hvordan vi opplever mulighetshorisonten for våre svaralternativer.
For vår del behandlet vi de anonyme svarene som om de var bestillinger på kunstverk – malerier i form av riksvåpen som kollektive symboler for fremtidens «idealstater». Et utvalg av disse kan i sommer ses på Nasjonalmuseets åpningsutstilling.
Det kan se ut som om behovet for møteplasser som kom til uttrykk i vår uformelle undersøkelse, har en sammenheng med nettopp en higen etter å delta i mer komplekse og meningsfylte samtaler. Akkurat det å stille spørsmål som åpner for komplekse problemstillinger og skaper rom for refleksjoner, er en rolle vi håper kunsten kan bidra til å fylle.
