Den norske vitenskapshistorikeren Peder Anker, ansatt ved New York University, har siden 1990-tallet skrevet en lang rekke artikler om miljøteori, og blant bøkene hans finnes arbeider om økologisk design samt økologihistorien Empirial Ecology – Environmental Order in the British Empire (2002). Når han nå griper tak i den norske miljøbevegelsens historie, opererer han som en lokalkjent omviser for utenlandske besøkende i det norske (intellektuelle) landskapet. Resultatet er en fremstilling som mytologiserer og avmytologiserer norske miljøtenkere på én og samme tid.
Anker begynner med norske oppdagere som Helge Ingstad og Thor Heyerdahl, som blandet sine oppsiktsvekkende ekspedisjoner til eksotiske steder med det forfatteren ser som en typisk norsk lengsel etter det enkle og autentiske liv. Tilsvarende presenterer han det norske hytte- og friluftslivet i etterkrigstiden som et forsøk på å vinne tilbake til – eventuelt tviholde på – en presumptivt renere og mer moralsk livsform, en typisk norsk blanding av primitivisme og naturpietisme.
Norske «do-gooders»
Bare ved å posisjonere seg utenfor den sivilisasjonen som de kritiserte og søke ut til periferien av Utkant-Norge kunne norske miljøtenkere skape seg et rent og ubesudlet utsynspunkt, hevder Anker: «På et globalt nivå ble det […] vakre, fredelige Norge satt i kontrast til en forurenset og plaget verden. Periferiens kraft var en sosial konstruksjon og et trossystem som understøttet miljøvernerens selvsikre gode blikk.»
En typisk norsk blanding av primitivisme og naturpietisme.
I Ankers kritisk-ironiske fremstilling er det mye nedlatende snakk om norske «do-gooders», et uttrykk som på engelsk viser til både naiv selvgodhet og moralsk posering. Det er betimelig å rette en slik kritikk mot arven fra Gro Harlem Brundtland, som med begrepet «bærekraftige utvikling» ville forene en markert økonomisk vekst med grønne verdier og en «typisk norsk godhet». Olje- og overfiskeri-nasjonen Norge har mistet mye av sin troverdighet som foregangsland for miljøet. Det er uklart om Anker også mener å finne røttene til den norske dobbeltmoralen overfor naturen i den særegne norske miljøbevegelsen han beskriver, som oppsto i en tidlig allianse mellom filosofer og biologer.
Kvaløy, Næss og Zapffe
Ambivalensen til tross byr Anker på en velopplagt og positiv rekonstruksjon av det norske miljøet av økologiske pionerer, som jo også skal presenteres for et internasjonalt publikum. Anker griper anledningen til å introdusere Peter Wessel Zapffe, som det er spennende å se i sammenheng med vår tids miljødebatter. Med sin kosmiske pessimisme og det han et sted kaller det «melankolsk-metafysiske klarsyn», anså Zapffe mennesket for å være en ulykke for seg selv og planeten – som derfor burde forberede sin egen stillferdige utslettelse for å gi verden tilbake til dyr og planter. Med denne misantropiske kompromissløsheten kommer han nær «biosentriske» øko-anarkister, som kritiserer sivilisasjonen som sådan. Også i de mer menneskevennlige teoriene til Sigmund Kvaløy Setreng og Arne Næss kunne menneskenes rolle bare fanges inn av et klarsyn som kom når man inntok naturens egen synsvinkel.

Forbindelsen mellom Zapffe og Arne Næss går gjennom både filosofien og fjellklatringen, og begge hadde som ideal å forbinde teori og praksis. Det gjaldt også for ildsjelen Sigmund Kvaløy Setreng, som for Anker blir et kroneksempel på periferi-tenkning: Etter et harmonisk naturforhold i himalayiske sherpa-samfunn og norske seterbygder flyttet han selv til fjells.
Zapffe anså mennesket for å være en ulykke for seg selv og planeten – som derfor burde
forberede sin egen stillferdige utslettelse for å gi verden tilbake til dyr og planter.
Biologi-nestoren Ivar Mysteruds sommerkurs i økologi på Finse ble kjernen i et sammensveiset norsk økologimiljø med store ambisjoner. I en interessant kritisk bemerkning antyder Anker at vektleggingen av friluftsliv og høyfjell kan forklare hvorfor vern av hav og kyst, oljeleting, hvalfangst og fiskeridebatt fikk så begrenset oppmerksomhet i miljøbevegelsen i Norge på 1970-tallet – en politisk kamp de burde ha grepet tak i.
Dypøkologien
Selv om Næss, Kvaløy og andre deltok i protester mot vassdragsutbygging i Mardøla og Alta, later Anker til å mene at de trakk seg unna når de politiske konfliktene ble virkelig radikale. Hjemme i Norge kom det krass kritikk fra marxister i universitetsmiljøet, som anså dypøkologien for å være fasadepolitikk: «Kampen mot økokatastrofen var borgerskapets reaksjon på kapitalens mørke side.»

Også utenfor det norske miljøet ble dypøkologiens forsøk på å skape en bred front truet av fraksjoner og utbrytergrupper.
Blant de mange spennende historiene Anker nøster opp, er fortellingen om hvordan Arne Næss’ tenkning ble entusiastisk omfavnet av økoanarkistene i Earth First! – kjent for sabotasjeaksjoner og krigsretorikk. Dette ble problematisk for dypøkologien som bevegelse, som nå kom i kryssild fra hyperradikale og konservative kritikere.
Arne Næss’ tenkning ble entusiastisk omfavnet av økoanarkistene i Earth First!
På den andre siden var dypøkologene en fraksjon allerede i utgangspunktet: De satte seg selv i kontrast til den «grunne» økologien de mente sto i ledtog med den moderne verdens destruktive tankesett, der naturen ble betraktet som en ren ressurs: En teknokratisk tankegang de mente å finne hos den analytiske miljøkritikeren Jørgen Randers og i Romaklubbens vekstkritikk.
Hva er periferiens kraft?
Debattene innen den norske miljøbevegelsen virker faktisk ofte forut for sin tid, og all kritikk til tross får kretsen rundt Næss, Kvaløy og Mysterud en bred og positiv presentasjon i boken.
Olje- og overfiskerinasjonen Norge har mistet mye av sin troverdighet som
foregangsland for miljøet.
Blant perspektivene som virker fremsynte, er Kvaløys slagord «kompleksitet mot komplikasjoner», som setter finstemte økologiske nettverk opp mot industrisamfunnets ødeleggende monotoni og monokultur. Kvaløy var inspirert av Herbert Marcuses begrep om «det endimensjonale mennesket», og disse ideene peker også frem mot Bruno Latours snakk om økologisk «kompleksifisering»: Grundige og intrikate beskrivelser og finjusterte levemåter er en motgift mot en forenklet og grov omgang med landskaper og økosystemer, og mot mennesker som yter vold mot alle berørte parter.
Det er spennende å se den norske tenkningen som en del av internasjonale bevegelser og et internasjonalt miljø, og vi kunne godt fått mer av det samme. Det Anker omtaler som et «perspektiv fra periferien», er aktuelt med spørsmål om miljørettferd og naturforståelsen til urfolk – som kjemper for å beskytte land, skog og kyster. Spørsmålet om det faktisk kan finnes en virkelig etisk «kraft» i slike «perifere» perspektiver og naturerfaringer, fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hvorvidt miljøbetraktningene også kan sees som sosiale konstruksjoner eller deler av et nasjonalt trossystem.