Den nødvendige kastereisen

Oppløftende dokumentar som skildrer avgangsåret på en skole for såkalt «kasteløse» i India.

Aleksander Huser

Fast filmkritiker i Ny Tid.

The Backward Class Regi: Madeleine Grant, foto: Nathan Drillot m.fl. India er et enormt og mangfoldig land med noen dype motsetninger. Nasjonen er i ferd med å bli en av verdens økonomiske stormakter, men en svært stor andel av befolkningen lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Landet er også verdens største demokrati, samtidig som det det gamle kastesystemet stadig setter betydelige begrensninger for mange av innbyggerne. Riktignok fastslår den indiske grunnloven av 1950 – som er bygget på den franske og den amerikanske – at alle mennesker er født like og skal ha like muligheter. Med denne ble kastesystemet formelt avskaffet, og forskjellsbehandling på grunnlag av kaste forbudt. Staten har etter hvert også innført en rekke tiltak for positiv særbehandling for de lavest stilte, deriblant kvoterte plasser på universiteter og offentlige arbeidsplasser. Likevel går fattigdom, stigmatisering og mangel på fremtidsutsikter gjerne i arv, og de såkalte kasteløse står fortsatt i stor grad utenfor utdanningssystemet med mulighetene det gir. Begrepet «dalit», som betyr undertrykt, har nå erstattet uttrykket «untouchables» – «uberørbare» – om dem som står aller lavest på kastesystemets rangstige, som på norsk noe upresist kalles «kasteløse». Den offisielle indiske termen for de sosialt og økonomisk minst priviligerte kastene er imidlertid «backward classes», eller samlebetegnelsen «other backward class». Tradisjon. Det ligger derfor et ordspill i tittelen til dokumentaren The Backward Class, som handler om aller den første kasteløse skoleklassen i indisk historie som avlegger «National Indian School Certificate exams» – avgangsprøver som er en forutsetning for å komme inn på de høyere utdanningsinstitusjonene. Filmen inngår i en tradisjon innen dokumentarfilm – for så vidt også spillefilm – der man følger skoleungdom gjennom en viss tid. Ofte er det snakk om vanskeligstilte unge, og ofte har skolen en idealistisk lærer eller grunnlegger. Som regel er dette  filmer av den inspirerende sorten om ungdom som trosser sine marginale forutsetninger, bare noen tror på dem og gir dem det nødvendige læringsmiljøet.

Ikke bare vil gründeren at disse barna skal bryte ut av fattigdommens onde sirkel, helst vil han se dem som statsledere.

Alt dette stemmer med The Backward Class. Filmen skildrer sisteåret til kull nummer én på Shanti Bhavan School, en skole opprettet i 1997 av indisk-amerikanske Dr. Abraham George. Institusjonen tilbyr bosted, mat og undervisning til kasteløse barn fra de fattige områdene rundt Bangalore, hvis foreldre gjerne er analfabeter som jobber med hardt fysisk arbeid. Slik mødrene og fedrene ofte har måttet arbeide fra de var barn, ville mange av elevene trolig ha endt opp som kroppsarbeidere eller prostituerte om de ikke hadde fått plass på Shanti Bhavan School. Tanken er at de utvalgte barnas eventuelle suksess vil hjelpe hele familien, så for å spre de gode ringvirkningene mest mulig, velger Dr. George og hans lærere bare ut ett barn per familie til skolens begrensede plasser. Verden er som kjent ikke rettferdig, men det er i det minste en viss solidaritet i dette. Og ambisjonene til gründeren er ikke små: Ikke bare vil han at disse barna skal bryte ut av fattigdommens onde sirkel; helst vil han se dem som statsledere. Oppløftende. Totalt 15 elever utgjør det første kullet, som i filmen er kommet frem til sitt tolvte og avgjørende skoleår. Den kanadiske regissøren Madeleine Grant har klokelig valgt å fokusere på et utvalg av disse tenåringene, nærmere bestemt guttene Vijay og Anith og jentene Bina og Mala: fire ungdommer med hver sine drømmer og ambisjoner, hver sin personlighet og hver sin familiebakgrunn. Gjennom utdrag fra en skoleoppgave setter filmens anslag ord på noen av disse elevenes håp for fremtiden. Her får vi også høre om begrensninger den manglende kastestatusen har medført, ikke minst i deres selvbilde.

Madeleine Grants dokumentar er en viktig påminnelse om at India stadig har en enorm underklasse av fattige som ikke får nyte godt av landets voksende økonomi.

I tillegg vier filmskaperen en del plass til Dr. George og skolens rektor Lalita Law. Sistnevntes avgjørelse om å slutte etter å ha viet 13 år til institusjonen, skaper noen av dokumentarens mer følelsesladde scener. Grunnleggeren har på sin side brukt opp det aller meste av sine penger på skolen. Han forteller blant annet at han skal selge huset sitt – og håper å finne investorer til å sikre den videre driften. Selv om The Backward Class inneholder en del intervjuer, er den dokumentariske tilnærmingen i hovedsak observerende. Elevenes forberedelser til de kommende avgangsprøvene utgjør en effektiv dramaturgisk motor, som skaper fremdrift, spenning og ikke minst følelsesmessig engasjement hos publikum. Vi får også innblikk i noen sterke historier fra elevenes oppvekst. Likevel dveler ikke filmen ved det tragiske og tåredryppende, men fokuserer isteden på mulighetene ungdommene har fått. Bakteppet tydeliggjør hvor mye som står på spill for elevene: Om de ikke består eksamenene og kommer seg videre ut i utdannelse, kan de fort ende opp tilbake i slumområdene. Like fullt tegner filmen varme og optimistiske portretter av disse tenåringene, og viser at de er som ungdom flest. Publikumspris. The Backward Class vant, ikke overraskende, publikumsprisen på den viktige dokumentarfestivalen HotDocs i Toronto i fjor. Ofte er det nettopp denne typen hjertevarmende og motiverende filmer som stikker av med slike priser. Hederen er på ingen måte ufortjent – selv om jeg ikke skal påberope meg å ha sett alle de andre filmene i konkurransen. Debuterende dokumentarfilmskaper Madeleine Grant gir oss en viktig påminnelse om at India stadig har en enorm underklasse av fattige, som ikke får nyte godt av landets voksende økonomi. Samtidig tar filmen oss med på en oppløftende og bevegende reise med mennesker man blir oppriktig glad i; ungdom med tydelige mål og store drømmer som er fullstendig utenkelige for mange med deres utgangspunkt. Så får man heller leve med en viss ambivalens når rulleteksten til slutt opplyser om at mange av elevene har begynt å jobbe i storkonserner som Goldman Sachs og Ernst & Young. Det er uansett en seier at de har fått slippe inn i kastesystemet som styrer den internasjonale økonomien.   Huser er filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com The Backward Class ble vist av Oslo Dokumentarkino i samarbeid med FN-sambandet på Litteraturhuset i Oslo 30. april.  

---
DEL