Med forfatteren David Hammerstein
I mai 2016 stemte Europaparlamentet over en endring for å «anerkjenne energi som et fellesgode» som en del av en rapport om desentralisert lokal produksjon: «Ny avtale for energiforbrukere». Selv om endringsforslaget ble nedstemt med 298 stemmer mot 345 stemmer, viser denne avstemningen at nesten halvparten av Europas demokratisk valgte representanter ser energi som et felles gode.
Endringen ble foreslått av Commons Intergroup, en del av Europaparlamentets gruppe for «felles varer og offentlige tjenester» – altså medlemmer av Europaparlamentet fra ulike politiske grupper, hovedsakelig De Grønne og Det forente venstre (GUE/NGL) samt flere medlemmer av Socialists & Democrats Group (S&D).
I midten av november 2016 ble borgerrådet European Commons Assembly arrangert i samarbeid med Commons Intergroup fra Europaparlamentet, for å fremme etableringen av kreative institusjoner og politiske alternativer, fra lokalt til europeisk nivå. I innkallingen til forsamlingen skrev borgere fra hele Europa: «Vi oppfordrer regjeringer, lokale og nasjonale, samt EU-institusjoner til å tilrettelegge for borgerråd, for å eliminere barrierer og hindringer, for å åpne opp dører for borgermedvirkning, og å prioritere det som er best for fellesskapet i all politikk.»[1]
Borgerråd i Europa
I dag handler imidlertid de dominerende diskursene som gjennomsyrer alle politiske diskusjoner i EU, om økonomisk vekst, konkurranseevne og effektivitet. Det meste av EUs politikk er konsentrert om makroøkonomiske indikatorer og promotering av store kommersielle aktører. Synet på borgerne blir ofte for endimensjonalt – de betraktes som forretningsfolk eller forbrukere. For mange europeere, og for mange globale borgere, dreier derfor EUs virksomhet seg om storbedrifter og store medlemsland.
Akademisk forskning, energiproduksjon, naturvern, helse, kreative sektorer, medisinsk utvikling og digital innovasjon.
Det er en økende bekymring blant borgerne for at beslutninger som påvirker lokalsamfunn, ofte er drevet av fjerntliggende sentraliserte institusjoner med andre prioriteringer. Faktisk gjør den økende følelsen av mangel på kontroll at tilliten til våre politiske institusjoner forvitrer, dessuten utløser den fremmedfiendtlighet og nasjonalistiske bevegelser.
De dominerende europeiske politiske prioriteringene står i dag i sterk kontrast til initiativene om borgerråd (også kalt borgerforsamling, citizen assembly) – slik etiske verdensbilder favoriserer forvaltning, likepersonssamarbeid samt sosial og økologisk bærekraft. Forsamlingsdiskursen dreier seg om mennesker som aktører tett sammenflettet i sosiale relasjoner, samfunn og økosystemer. Disse holistiske perspektivene har også en tendens til å overvinne en dominerende subjekt-objekt-dualisme, og menneskelig aktivitet betraktes som en del av de større, levende biofysiske fellesskapene.
Over hele Europa er det stadig flere som skaper ressurser i fellesskap: enten i små lokale initiativer eller i større nettverk, nye borgerlige og økonomiske strukturer, som beveger seg forbi de rigide dualismene – som produsent/forbruker, kommersiell/ikke-kommersiell, statlig/ markedsforankret og offentlig/privat. De bygger vellykkede nye hybridprosjekter. Forsamlingene bruker frivillig samarbeid i åpne nettverk for å generere en sosial/miljømessig verdi, på måter som store markeder og eksklusive private eiendomsrettigheter verken kan eller vil. Disse har enorme verdi, for selv om de ikke er inntektsbringende, utgjør de likevel en betydelig del av samfunnsvelferden i akademisk forskning, energiproduksjon, naturvern, helse, kreative sektorer, medisinsk utvikling og digital innovasjon.
Stort sett blir dette imidlertid ignorert av EUs beslutningstagere og institusjoner. Følgen er at slik sosial verdiskapning skrumper inn, eller enda verre, at den overtas av store investorer og selskaper. Vi kan nevne eksempler som fornybar energi fra samfunnet, Wikipedia, permakultur, samarbeidsøkonomi, solidaritetsstrukturer og programvare med åpen kildekode. Noen ganger utløses lokale folkeforsamlingsinitiativer av en økonomisk krise og dermed dårlige kår, eller som et svar på politisk maktesløshet – eller at initiativer drives frem av et behov for sosial-økologisk samhørighet.
Naturressurser, helsetjenester eller nyttig kunnskap, eller desentralisert fornybar energi.
Borgerråd kan oppfordre EU-institusjoner til å innta en mer helhetlig økologisk tilnærming ved å kombinere samarbeidende, deltagende og egalitære prinsipper med konkrete betingelser til fordel for sosialt samhold og miljømål. Den moralske forestillingen om fellesgoder refererer til goder som gagner hele samfunnet og er grunnleggende for menneskers liv, uavhengig av hvordan de styres. Visse goder må først bli politisk anerkjent som fellesgoder for å kunne forvaltes som sådanne – bærekraftig og rettferdig, enten det gjelder deltakelse, tilgang eller bruk. Dette gjelder for eksempel naturressurser, helsetjenester eller nyttig kunnskap, eller desentralisert fornybar energi.
Levende og omsorgsfulle lokalsamfunn
På grunn av sin sentrale rolle i utformingen av alle medlemslandenes politikk samt sitt betydelige budsjett er EU godt posisjonert på mange felter for å tilrettelegge for, styrke og fremme fellesaktiviteter og borgerråd. Disse initiativene og praksisene vil kreve mer fleksible institusjonelle og juridiske rammer, som samtidig hindrer sentralisering av markedsmakt og fremmer et dynamisk, samarbeidende, selvstyrt samfunnsliv og nettverk – der politikken stimulerer en oppblomstring av levende og omsorgsfulle lokalsamfunn. Til en viss grad innebærer dette også å stimulere til nye økonomiske identiteter, der et individ eller en gruppe orienterer sin økonomiske aktivitet mot å ivareta fellesskapets beste og dets naturlige, sosiale og kulturelle omgivelser – i stedet for å maksimere materielle interesser.
Ifølge en rapport fra 2015 publisert av «Regionkomiteen» betyr en slik tilnærming at «aktørene ikke bare deler en ressurs, men samarbeider om å skape, produsere eller regenerere en felles ressurs for et bredere publikum: fellesskapet. De samarbeider, de slår seg sammen for fellesskapet». Dette betyr å hjelpe mennesker og lokalsamfunn til å generere og regenerere urbane, kulturelle og naturlige fellesskap med aktive borgere, produsenter, designere, kunstnere, omsorgspersoner, lokale økobønder og forkjempere for fornybar energi. Det betyr også å stille seg positiv til en åpen kunnskapsøkonomi samtidig som internett får rollen som en digital allmenning basert på åpne standarder, universell tilgang, fleksible opphavsrettsregler, desentralisert digital infrastruktur og demokratisk styring.
Kunnskapsforvaltningens politikk
Når det gjelder en politikk for kunnskapsforvaltning, legger EU stor vekt på det man kan kalle «kunnskapsbeskyttelse». Denne proteksjonismen skjer gjennom en utvidet beskyttelse av intellektuell eiendom, både i og utenfor Europa, ved hjelp av handelspolitikk som verktøy. Bortsett fra muligens å stimulere til innovasjon og hjelpe europeiske bransjer resulterer dette også i langvarige patentmonopoler på medisiner og langvarige opphavsrettslige vilkår.
Opphavsrettsreformen som ble diskutert i 2016, er av avgjørende betydning for digitale informasjonsnettsteder som bygges i fellesskap. Den vil fastsette grensene for innovativ sosial verdiskaping gjennom deling og samarbeid på nett. Tilstrekkelige unntak og begrensninger for opphavsrett er avgjørende. Å tillate tekst- og datautveksling vil for eksempel støtte vitenskapelig og akademisk forskning. Dessuten er det å sikre retten til å koble informasjon en av hovedkarakteristikkene ved deling på nettet.
På globalt nivå, gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendom (WIPO), har EU en tendens til å forsvare kunnskapsbeskyttelse med immaterielle rettigheter til alle slags bransjer, fra medisiner og kringkastingssignaler til undervisningsmateriell og klimateknologi. EU må være mer åpen for sosialt inkluderende og fleksible forretningsmodeller som er kompatible med den digitale tidsalder så vel som med presserende menneskelige behov – både i nord og i sør.
EU-kommisjonen har vist at den anerkjenner behovet for å dele kunnskap og utnytte mulighetene som finnes i en digital tidsalder. – med tilgang til forsknings- og utviklingsfinansiering, tilgjengelige og åpne data i enkelte politiske beslutninger og utforskning av åpen vitenskap.
Kunnskapsdelingen forblir imidlertid forsiktig. EUs politiske strategier tjener for det meste interessene til kulturindustri, farmasøytisk industri eller landbruksnæring.
Samarbeidsøkonomi – Uber og Airbnb
I sin «Digital Single Market»-strategi fortsetter EU å tillate sentraliserte infrastrukturer til gigantiske telekomoperatører og monopolistiske internettselskaper som kontrollerer og gjør brukernes nettaktiviteter til en handelsvare: ledsaget av misbruk av våre personlige data fra sosiale medier for vilkårlig politisk-økonomisk kontroll og profitering.
De færreste foreslåtte europeiske markedsreguleringer støtter en fellesskaps-kontrollert eller egenprodusert fornybar energi.
Som en del av den digitale strategien lanserte EU-kommisjonen sin agenda for delingsøkonomien i juni 2016. Den tok for seg spørsmål om beskatning, markedsansvar, kontrakter og forbrukerspørsmål. Den unnlot imidlertid å ta hensyn til demokratiske strukturer, sosial rettferdighet og økologisk helse – hjørnesteinene i samarbeidsinitiativer som er til fellesskapets beste.
EU-agendaen ser derimot ut til å ønske velkommen – med noen få tekniske forbehold – multinasjonale samarbeids-plattformer som Uber og Airbnb til tross for selskapenes tendens til å undergrave nasjonale lover som sikrer rettferdig konkurranse og beskytter medarbeiderne.
Motoren i en fellesskapsbasert samarbeidsøkonomi er ikke bare forbrukere som ønsker å eie eller kjøpe en tjeneste. Forbrukeren er ofte også produsent og/eller involvert i samarbeidsplattformene. En støtte til slike plattformøkonomier krever en tilnærming som forstår og anerkjenner verdien av lokale sosiale relasjoner, selvstyrte teknologier, sosial rettferdighet og miljømessige bærekraftmål.
Energi som fellesgode?
EU leder an når det gjelder globale klima- og energiforpliktelser. Selv om store energiselskaper nå investerer i fornybare energikilder, er de kanskje ikke best egnet til å lindre vårt sosialøkologiske dilemma: De kommersielle selskapene har lite insentiv til å redusere det totale energiforbruket eller til å prioritere lokalsamfunns sosiale engasjement. Samtidig blir ny klimateknologi lite delt med utviklingsland. Dette skyldes delvis den nevnte beskyttelsen av intellektuell eiendom og en motstand mot å dele kunnskap. I denne konflikten kjemper EU for å holde all kunnskap om klimateknologi innenfor FNs fora.
Generelt dreier EUs energistrategi seg om store gassrørledninger, gigantiske energi-infrastrukturer og beskjedne CO2-reduksjoner. Til tross for at flere og flere europeere produserer sin energi lokalt eller hjemme, vil de færreste foreslåtte europeiske markedsreguleringer støtte en fellesskapskontrollert eller egenprodusert fornybar energi og ikke tilby finansielle ordninger for samfunnsbasert energi. De forsvarer heller ikke retten til å selge strøm til strømnettet. Politiske forslag i EU støtter ofte verken innmatingstariffer [det kraftprodusenter betaler for å mate inn kraft i et punkt i nettet, red anm.] eller fleksible nettinfrastrukturer for å gi bistand til lokale fornybare energikilder. Lite blir gjort for å eliminere massive direkte eller indirekte subsidier til store gass-, kull- og atomkraftprosjekter.
En stor del av EUs energibudsjett kunne øremerkes til felles fornybare prosjekter og kompatibel infrastruktur, med bred borgerdeltagelse. Dette vil bidra til å optimalisere kostnadene for sikker energiforsyning gjennom effektive, korte og synlige distribusjonssløyfer samtidig som de fremmer en fleksibel lokal energiautonomi. EU kunne hatt en «felles» energi i motsetning til nåværende hovedstrategi om energi som handelsvare.
Forskning og finansiering
EUs forsknings- og innovasjonspolitikk, som Horisont 2020, Det europeiske forskningsrådet, eller offentlig-private partnerskap som Innovative Medicines Initiative, fortsetter dessverre også å favorisere privatisert kunnskap fra EU-finansierte vitenskapelige, teknologiske og akademiske prosjekter. I stedet kunne man prøve å sikre en rettferdig offentlig avkastning på offentlige investeringer ved å pålegge betingelser som sosial lisensiering, åpen kildekodeforskning og åpne data.
Skal EUs finansieringspolitikk støtte opp om fellesskapet, vil det bety øremerking av betydelige deler av EUs finansieringsprogram med kriterier og indikatorer med fellesskapsbaserte aktiviteter innen økonomi, miljø, kultur og forskning.
Gjennom sitt Horisont 2020 forsknings- og utviklingsprogram finansierer EU allerede viktige prosjekter: initiativer som jobber med å desentralisere internettinfrastruktur, som «DCent» og «Netcoms», samt et nettverk av fornybare energikooperativer i samfunnet, som RESCOOPS – og urbane fellesprosjekter som Barcelonas wifi-nettverk: guifi.net.
Kravene og prosedyrene for EU-finansiering og tilskudd kan således skreddersys til samfunnsnyttige prosjekter, eksempelvis for å bidra med tilsvarende sum som innsamlede beløp fra borgerfinansierte prosjekter, kommunal- eller lokalsamfunnsbasert risikodeling, småskala selvstyrte prosjekter og glidende administrasjonskrav.
Deltakende politiske prosesser
Borgernes manglende tillit til det europeiske prosjektet skyldes i stor grad mangelen på demokrati, enten det er mangel på åpenhet, bedriftslobbyenes makt, nasjonale politikeres uansvarlige rolle overfor Brussel eller mangel på en offentlig debatt om politikk. Borgerne må føle sterkere tilknytning til – og ha muligheter til å engasjere seg i – EUs politikkutforming.
Fornyelsen av borgerrådene avhenger av av EUs deltakende politiske prosesser, større institusjonell og juridisk reaksjonsevne overfor lokalsamfunn samt konkrete fremskritt i å skape transnasjonale samarbeidsinstrumenter for borgerne som vil påvirke unionens politikk. Nye digitale verktøy kan synliggjøre EUs politiske beslutninger og styrke borgernes meninger om konkret lovgivning – for eksempel forslaget om et grønt program i Europaparlamentet.
Europaparlamentets forespørselskomité bør være en viktig kanal for borgermakt til fordel for anvendelsen av EU-lover til forsvar for miljømessige eller sosiale standarder. Dessverre mangler det sårt politisk støtte, synlighet og tilstrekkelige ressurser til å respondere raskt på innbyggernes bekymrede henvendelser. European Citizens Initiative-prosessen, igangsatt som et instrument for transnasjonale grasrotlovforslag for borgerne, har vært en fiasko på grunn av en rekke bysantinske prosesser og manglende politisk vilje til å ta dette på alvor. Institusjonene trenger mer støtte.
Borgerrådets potensial
EU-krisen ber om nye, samlende og konstruktive fortellinger som vil fortrenge den fremmedfiendtlige populistiske høyresiden med krav om demokrati og suverenitet. Fortellingen om borgerråd – med sin vekt på deltakende demokrati, fellesskap, økologi og forvalterskap – kan gi nytt liv til progressiv politikk og bidra til et bedre, sosialt og økologisk bærekraftig Europa.
Borgerrådets logikk kan gi klare politiske retningslinjer og er ikke plassert i én ideologisk ramme av «venstre» eller «høyre». Den later ikke som den har et svar på alle våre problemer. Likevel gir den et klart etisk perspektiv og hjelper oss å forstå hva som skjer når folk i fellesskap forvalter ressurser uten de dominerende, sentraliserte rollene til verken staten eller markedet.
EUs samlede politiske mål og standpunkter står i sterk kontrast til en fellesskapstilnærming. Det som trengs for å favorisere dette skiftet ,er et borgervennlig skifte i diskusjonene og forslagene til politiske endringskrefter – som de grønne, og venstre- og sosialliberale partier – som er gunstige EU-politiske miljøer der aktiviteter for fellesskapets beste lettere kan slå rot og blomstre.
Denne artikkelen ble først publisert i en spesialutgave av Green European Journal, med tittelen Finding common ground.
Se også intervjuet med Daniel Freund om det dagens nye borgerråd,
The Future of Europe på side 3.
