Den moderne politiske løgnen og den politiske lyvekunsten


ESSAY Hvordan kan det ha seg at noen politikere kan lyve så mye de vil, som president Trump, og samtidig bli oppfattet som sannferdige av velgerne sine? Vi ser på hvordan filosofen Hannah Arendt definerte forskjellen mellom den tradisjonelle og den moderne løgnen, som forskjellen mellom å skjule og tilintetgjøre. Og hvordan sannheten kan fingeres fordi man kan fingere virkeligheten.

Siden Donald Trump inntok embetet som USAs president, har artikkel etter artikkel blitt skrevet om løgnene hans: ifølge Washington Post utgjorde de innen utgangen av sommeren 2018, intet mindre enn 4229 [18 000 ‘false or misleading claims’ i løpet av 1170 dager, skriver avisen 14. april 2020, red.anm]. Samtidig er han president med stor «sannhetskapital». Av velgerene sine blir han ikke sett som en løgner i det hele tatt, men tvert imot som en etterlengtet sannferdig politiker – som en som sier det ingen annen politiker tør. Jo oftere han blir tatt for å lyve, og jo flere artikler og lister som blir opprettet over løgnene hans, desto sterkere synes denne sannhetskapitalen å vokse seg i tilhengerenes øyne.

Når verden kan forvandles til sirkus, karneval og opptog.

Når vi idag diskuterer fake news, alternativa fakt» og løgner i politiske sammenheng, glemmer vi ofte at løgner og hemmeligheter alltid har vært en del av det politiske spillet – det romerske konseptet arcana imperii refererer for eksempel til imperiet og makten som noe hemmelig, noe som skjuler seg selv. Men man glemmer også at sannhet i politiske sammenhenger kan bety noe mer enn fakta, …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

- Advertisement -
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte