Den misbrukte resolusjonen og norsk flauhet

Den britiske utenrikskomiteens rapport om Libya-krigen overses i Norge: Den forklarer at våre allierte på bakken var libyske islamister med bånd til Al Qaida.
Misrata, Libya
Misrata, Libya. Foto: Joe Pyrek, Wikimedia.
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.
Email: ola@prio.no
Publisert: 07.02.2019

8. januar i år sto utenriksminister Ine Eriksen Søreide i Stortinget og sa at man i 2011 så for seg «et blodbad dersom [Gaddafi] fikk angripe byen». Hun hevdet at regimet var en trussel mot sivile, hvilket legitimerte krigen. Denne dagen ble Libya-utvalgets rapport etter Søreides og forsvarsminister Bakke-Jensens evalueringer overlevert til Stortingets utenriks- og forsvarskomité, som forbereder en innstilling og debatt i Stortinget fra slutten av mars.

I mellomtiden har forfatterne av rapporten, Christoffer Conrad Eriksen og Målfrid Braut-Hegghammer, nylig skrevet i Aftenposten, men uten å nevne den britiske utenrikskomiteens knusende kritikk: Den forteller at våre allierte på bakken var libyske islamister med bånd til Al Qaida. Det var disse som sto for angrep på sivile, ikke Muammar al-Gaddafis libyske styrker. Men dette er ikke nevnt med et ord i rapporten, en skandale av historiske dimensjoner.

Clinton avbrøt mulighetene

Libya-utvalget snakker om hva Norge kan lære for fremtidig internasjonale innsatser, men det er for sent å lære. Vetomaktene Russland og Kina har sett seg fullstendig lurt. De kommer å nedlegge veto ved hver anledning en slik sak kommer opp i FNs sikkerhetsråd, og en resolusjon i FN er et krav for at Norge skal kunne delta. Alle fremtidige internasjonale innsatser vil kunne være folkerettsstridige.

Norges tidligere etterretningssjef Alf Roar Berg beskrev Libyakrigen som «galskap».

Også Den afrikanske union (AU) mente seg å ha blitt lurt. Som AUs representant sa Sør-Afrikas president Jacob Zuma at resolusjonen «ble misbrukt». Han fordømte NATOs flyangrep og sa at de som utførte dem, «bør også bli holdt ansvarlig».

Russland og Kina har lagt ned veto mot alle slike resolusjoner om Syria. Russlands statsminister Dmitrij Medvedev har uttalt:

«Da situasjonen i Syria oppsto, sa jeg fra starten av at vi ville justere vår tilnærming på grunn av det som skjedde med Libya. Når vedtaket om Libya ble gjort, tenkte vi at våre land ville konferere med hverandre […]. De fortalte oss hele tiden at det ikke skulle bli noen militær operasjon eller intervensjon. Men de startet en fullskala krig som krevde mange liv.»

FNs resolusjon om Libya ba om «beskyttelse av sivile». Den søkte å finne «en våpenhvile og […] å intensivere arbeidet med å finne en løsning på krisen […] med sikte på å legge til rette for dialog for å føre til politiske reformer». Da mekling ble tilbudt i begynnelsen av mars 2011, aksepterte Muammar al-Gaddafi forhandlinger, men opprørslederen Mustafa Abdel al-Jalil avviste forslaget om samtaler. Hillary Clinton med flere støttet opp om al-Jalil.

Clinton grep inn

Russland, Kina og AU får støtte i USA. Både den sentrale sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff) og USAs Africa Command innledet samtaler med Gaddafi-regimet i mars 2011. Kontreadmiral Charles Kubic, som deltok i Africa Commands samtaler, fortalte at Libya lovet å stanse alle operasjoner umiddelbart dersom forhandlinger kunne innledes mellom Libyas forsvarsminister general Abu-Bakr Yunis Jabr og general Carter Ham i Africa Command, med observatører fra AU. Nesten alt var utarbeidet, fortalte admiral Kubic, men så bestemte utenriksminister Clinton å stoppe forhandlingene. Kubic fortsetter:

«Til tross for gode muligheter for en våpenhvile ved utbruddet av fiendtlighetene grep utenriksminister Clinton inn og fremmet sin utenrikspolitikk til støtte for en revolusjon ledet av Det muslimske brorskap og kjente terrorister i Libyan Islamic Fighting Group [LIFG].»

Våre allierte på bakken var libyske islamister med bånd til Al Qaida. Det var disse som sto for angrep på sivile, ikke Muammar al-Gaddafis libyske styrker.

LIFG var tilknyttet Al Qaida, og var ifølge INTERPOL terrorister. De hadde kjempet med Al Qaida i Afghanistan og Irak og sto på listen til FNs sikkerhetsråds 1267-komité («Al-Qaeda Sanctions Committee»). Etter den allierte seieren i august 2011 tok den tidligere lederen for LIFG, Abdelhakim Belhadj, over som militær leder for Tripoli med støtte fra islamistene og flere hundre spesialstyrker fra Qatar. Belhadj sto på den egyptisk-saudiske listen over Qatar-støttede terrorister. Så det ble disse styrkene Norge var alliert med i krigen.

Rasistiske opprørere

Den britiske utenrikskomiteens rapport fra 2016 fant for det første at opprørerne på bakken, som NATO hadde alliert seg med, var dominert av styrker fra Qatar og radikale islamister. For det andre at opprørerne var skyldige i angrep på sivile. For det tredje at det ifølge den informasjon som finnes hadde ikke Muammar al-Gaddafi angrepet eller truet sivile. Og for det fjerde at opprørerne hadde presentert falske påstander og fabrikkerte bevis for å manipulere media.

Vi vet i dag at rasistiske opprørere drepte svarte libyere og gjestearbeidere og renset byer for svarte innbyggere. Det var en etnisk rensing. Over ti prosent av befolkningen flyktet. Amerikansk etterretning beskrev beslutningen om å gå til krig som en «intelligence-light decision». Norges tidligere etterretningssjef Alf Roar Berg beskrev det som «galskap». Hans amerikanske motpart, tidligere CIA-sjef og daværende forsvarsminister Robert Gates, forsøkte å stoppe krigen.

I stedet for å ta opp de falske premissene for krigen vil Libya-utvalget diskutere de konstitusjonelle rammene for fremtidige norske internasjonale innsatser – men i FN kommer de til å stoppes av et veto. Det finnes mye lærdom å hente fra Libya-krigen, men neppe noe for fremtidige innsatser. Eller for å sitere USAs daværende forsvarsminister James Schlesinger ved slutten av Vietnamkrigen: «It’s over, Mr. President. It’s over.»

Les også: Libya-rapporten

Kommentarer