Den mette middelklassen


Velferdsstaten skal ikke være alt for alle, men for dem som trenger den - når de trenger den.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2008-08-05

På selveste 1. mai lanserte VG en undersøkelse som viste at flertallet i Norge definerte seg selv som middelklassen. Et mindretall mente de var “arbeidere”. Ingen hadde tatt seg bryet med å definere disse klassene, noe som gjorde at svært mange ikke hadde noen mening om hvor de hørte hjemme. Undersøkelsen viser, uansett hvor tabloid dette var, at de aller fleste nordmenn føler at de har det bra. Hvorfor bruker da politikere tid på å kaste stadig nye løfter om flere og større velferdsgoder etter den mette middelklassen?

Når velferdstaten vokser seg stadig større, prøver den også å være alt for alle, fremfor å være der for de som trenger den, når de trenger den. Dermed blir også forventningene og kravene til velferdsstaten stadig større. Siden det ikke er mulig for staten å være alt for alle hele tiden, blir det ikke en kamp om hvem som har størst behov for hjelp fra det offentlige, men hvem som kan rope høyest i skogen av offentlige byråkrater og politikere som skal fordele en stadig større velferdskake. Resultatet blir blodig urettferdig. Det er de som lager de lengste fakkeltogene, som får førstesiden i VG oftest og som til og med får stille spørsmål til en svett statsråd om «hvorfor har ikke politikerne gjort noe med dette» i folkemøter på TV , som også får mest ut av statskassa. Men det er ikke gitt at det er de som roper høyest som trenger det offentlige mest. Som regel er det stikk motsatt. Barnevernsbarn har ikke for vane å gå i fakkeltog for sine rettigheter uansett hvor mye man kutter i barnevernet. De hjemløse og narkomane er sjelden å se «rase mot regjeringen» på forsiden av VG. Og jeg har til gode å se en gateprostituert sitte i folkemøter før et valg og grille en statsråd på løftebrudd. Valgkampen 2007 handlet ikke om noen av de gruppene. Derimot handlet det om en barnehageplass skal koste 100 kroner mer i måneden eller ikke. Som om de svakeste i dagens samfunn er etablerte småbarnsforeldre, og at hundre kroner i måneden er forskjellen på himmel og helvete. I Oslo raste debatten om man skulle gi VIF en gratis tomt hvor de kunne bygge ny arena. Som om den største utfordringen i dag er hvor fortballkamper skal spilles. Den mette middelklassen har fått nok både av penger og oppmerksomhet.

I valgkamp etter valgkamp hører vi en frase som kommer stadig oftere. «Nå må noen gjøre noe». Ingen tar seg bryet med å definere hvem denne «noen» er, eller hva vedkommende …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)