Den mette middelklassen

Velferdsstaten skal ikke være alt for alle, men for dem som trenger den – når de trenger den.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På selveste 1. mai lanserte VG en undersøkelse som viste at flertallet i Norge definerte seg selv som middelklassen. Et mindretall mente de var «arbeidere». Ingen hadde tatt seg bryet med å definere disse klassene, noe som gjorde at svært mange ikke hadde noen mening om hvor de hørte hjemme. Undersøkelsen viser, uansett hvor tabloid dette var, at de aller fleste nordmenn føler at de har det bra. Hvorfor bruker da politikere tid på å kaste stadig nye løfter om flere og større velferdsgoder etter den mette middelklassen?

Når velferdstaten vokser seg stadig større, prøver den også å være alt for alle, fremfor å være der for de som trenger den, når de trenger den. Dermed blir også forventningene og kravene til velferdsstaten stadig større. Siden det ikke er mulig for staten å være alt for alle hele tiden, blir det ikke en kamp om hvem som har størst behov for hjelp fra det offentlige, men hvem som kan rope høyest i skogen av offentlige byråkrater og politikere som skal fordele en stadig større velferdskake. Resultatet blir blodig urettferdig. Det er de som lager de lengste fakkeltogene, som får førstesiden i VG oftest og som til og med får stille spørsmål til en svett statsråd om «hvorfor har ikke politikerne gjort noe med dette» i folkemøter på TV , som også får mest ut av statskassa. Men det er ikke gitt at det er de som roper høyest som trenger det offentlige mest. Som regel er det stikk motsatt. Barnevernsbarn har ikke for vane å gå i fakkeltog for sine rettigheter uansett hvor mye man kutter i barnevernet. De hjemløse og narkomane er sjelden å se «rase mot regjeringen» på forsiden av VG. Og jeg har til gode å se en gateprostituert sitte i folkemøter før et valg og grille en statsråd på løftebrudd. Valgkampen 2007 handlet ikke om noen av de gruppene. Derimot handlet det om en barnehageplass skal koste 100 kroner mer i måneden eller ikke. Som om de svakeste i dagens samfunn er etablerte småbarnsforeldre, og at hundre kroner i måneden er forskjellen på himmel og helvete. I Oslo raste debatten om man skulle gi VIF en gratis tomt hvor de kunne bygge ny arena. Som om den største utfordringen i dag er hvor fortballkamper skal spilles. Den mette middelklassen har fått nok både av penger og oppmerksomhet.

I valgkamp etter valgkamp hører vi en frase som kommer stadig oftere. «Nå må noen gjøre noe». Ingen tar seg bryet med å definere hvem denne «noen» er, eller hva vedkommende faktisk skal gjøre. Jeg skulle ønske en politiker kunne satt seg opp i stolen i folkemøtet, satt øynene i hvem enn det var som lirte av seg denne frasen og si «gjør det sjæl!» En ustoppelig tro på at det er noen andre som skal ordne opp i alt som går galt i livene våre, betyr i realiteten at man ikke tar ansvar selv. Vi har et ansvar for å ta vare på foreldrene våre når de blir gamle, vi har et ansvar for å passe på at barna våre gjør lekser og vi har et ansvar for at vårt nærmiljø skal være trygt og godt. Men vi har også et ansvar for de hjemløse på gata i Oslo og for barn som ikke har en trygg familie hjemme. Ikke denne «noen», men du og jeg.

Et samfunn som mener at frukt til skoleelever er så viktig at det må lovfestes, men som overser barnevernsbarn som ikke får de trygge rammene de trenger, er verken sosialt eller varmt. Det er tvert i mot iskaldt. Det viktigste vi kan gjøre i Norge for å sikre et godt velferdsamfunn og ikke bare stat, er å ta ansvar for hverandre. Om foreldrene putter eplet i sekken, har vi kommet et stykke på vei.

---
DEL