Den mangefasetterte tilgjengeligheten

Det er ingen hemmelighet lenger: Storebror ser deg.

Helena Wik og Marie Kallevik Straume
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Lena Ramberg Og ikke bare storebror. Naboen. Postmannen. Erna. Mark Zuckerberg. Det er nesten så man kan spørre seg om hemmeligheter i det hele tatt eksisterer lenger. Vi blottlegger alt, og er du ikke påpasselig med personverninnstillinger og annet som er skrevet med liten skrift, kan hvem som helst få innblikk i ditt digitale liv. Trygghet eller overvåkning? På alle kanter og i alle kanaler hører vi om hvordan vi blir overvåket. Storebror er visst på hvert gatehjørne, i hver heis og bak hver busk. Gjennom sosiale medier etterlater vi oss spor på en måte vi kanskje ikke helt har tatt innover oss ennå, og selv om dette ikke er ny informasjon for noen av oss, fortsetter vi som før. Vi deler bilder og artikler, skriver statusoppdateringer og er kontinuerlig pålogget. Hva skjer med oss når teknologien og den digitale virkeligheten brer om seg, og forventningene om at alt skal skje i en forrykende fart – kanskje aller helst i går – blir en integrert del av hverdagen vår? Hvor går grensen mellom tryggheten dette gir, og mangel på kontroll over egen informasjon? Tilgjengelighetssamfunnet til scenen.Teaterkompaniet Hennes Majestet er straks Oslo-aktuelle med forestillingen Du ser meg, som aktualiserer møtet mellom mennesket og teknologien. Kompaniet så dagens lys for ett år siden, er basert i Bergen og består av tre unge kvinner: tekstforfatter Emma Helene Heggdal og de to skuespillerne Helena Wik og Marie Kallevik Straume. Det var da Kallevik Straume så Netflix-dokumentaren Terms and Conditions at ideen om å lage en teaterforestilling om tilgjengelighetssamfunnet tok form. «Det var jo utrolig mange dokumentarer og tv-programmer om dette temaet, men jeg fikk lyst til å se hvordan det kunne behandles på teaterscenen,» forteller Kallevik Straume. «Både på nyhetene og i flere dokumentarer så vi hvordan statens overvåkning ble snakket om og diskutert, men vi ville synliggjøre det på en annen måte. I teaterstykket ønsket vi derfor å hente det hele ned på et hverdagslig plan, at det skulle handle om hvordan vi mennesker forandrer oss når teknologien overtar.» Den statlige overvåkningen av borgere, NSAs tilgang til eposten vår og overvåkningskameraene på hvert et hjørne virker vage og perifere for de fleste av oss. Vi merker ikke konsekvensene rett på kroppen, og da hører man gjerne argumenter som «de må bare overvåke meg, jeg har ingenting å skjule». En annen utfordring dukker derimot opp når vi innser at vi ikke bare har rollen som observasjonsobjekt, men også kan flytte oss til andre siden av bordet. Er det staten eller menneskene, medborgerne, som er den største trusselen? Aktuell kompanidebut. I teaterkompaniets debutforestilling møter vi to jenter som representerer motpolene når det gjelder deltagelsen i og respekten for det digitale samfunnet. Mathilde har sluttet å bruke sosiale medier, mens Hanna har full oversikt. De to jentene sklir over den moralske grensa og inn i en navnløs mannskikkelses internettrom. Her får de tilgang til all slags informasjon om ham, og den moralske debatten som utspiller seg dem imellom, utgjør selve kjernen av både forestillingen og tilgjengelighetstematikken. Gjennom denne hverdagslige iscenesettingen av et univers som vanligvis verken er håndgripelig eller konkret for oss, synliggjøres problematikken knyttet til den kontinuerlige tilgjengeligheten. Mathilde og Hanna diskuterer om dette innbruddet de begår inn i den navnløse mannens digitale verden, er et overtramp, eller om han kan skylde seg selv – det var jo han som gikk fra datamaskinen uten å logge av. Som Hanna sier: «Dette er den eneste måten å finne ut hvordan er menneske virkelig er. Ja, fordi man alltid fremstiller seg som noen andre når man vet man blir sett.» Et subtilt hint mot nettvett kan altså spores i forestillingen, men den springer ikke ut fra noe ønske om å komme med en moraliserende pekefinger om hvor skummelt internett er, forteller Heggdal og Kallevik Straume. «Dette er en kommentar til det samfunnet vi lever i, en kommentar til samtiden. Vi ønsker å sette i gang en tankeprosess hos publikum, ikke nødvendigvis noe nytt og banebrytende, men at folk kan se enda tydeligere det de allerede vet. Forestillingen konkretiserer og aktualiserer noen av utfordringene med den virkeligheten vi lever i, og kanskje kan folk få øynene opp for at det faktisk også gjelder dem selv.» Sporbar oppvekst. Barn som vokser opp i dag, befinner seg gjerne på internett lenge før de selv kjenner til konseptet. Foreldre deler bilder og oppdateringer av barnas milepæler, et begrep som for så vidt har utartet: alt dokumenteres. Feeden i ulike sosiale medier preges av små barneansikter innsmurt med iskrem, bare barnerumper på stranda – også de øyeblikkene i barnas liv som foreldrene opplever som morsomme, publiseres. Ville du likt å finne igjen et bilde av deg selv sittende på doskåla med en legomann ved siden av og teksten «Lettere å gå på do når også legomannen gjør nummer to ;)»? (Eksempelet er dessverre hentet fra virkeligheten.) Så fort man selv kan lage en internettperson, blir alle flauser, alle emosjonelle og impulsive uttalelser, lagret til evig tid. Heggdal og Kallevik Straume er glade for at de tilhører den gruppa som akkurat «unnslapp Facebook-barndommen», som de sier. De er begge født tidlig på 90-tallet, og fikk ikke Facebook-profiler før de var godt opp i tenårene. «Selv det er jo utrolig flaut å se tilbake på nå – hva jeg skrev da jeg var seksten,» sier Kallevik Straume. «Og tenk nå, når unger lager seg profiler både her og der lenge før de er i stand til å bedømme hva som bør deles med verden og ikke. Den offentlige flauheten forsterker jo bare alle de kleine opplevelsene man uansett må gjennom i tenårene.»

«Kombinasjonen teknologi og følelser er ikke så enkel.» Emma Helene Heggdal

Kallevik Straume minnes at moren var streng på at man ikke skulle snoke i andres saker: «Jeg husker at mamma lærte meg at det ikke er lov å lese andres brev. Hva blir den nye huskeregelen? Ikke hack deg inn på andres Facebook-konto? Ikke legg ut bilder av deg selv eller andre uten klær?» Uaktuelt å melde seg ut. Til syvende og sist er det likevel vi, enkeltmenneskene selv, som har muligheten til å bryte ut av dette, til å velge bort sosiale medier, slette alle appene med endeløse notifications som gir dette jaget, denne opplevelsen av at noen trenger oss absolutt hele tiden. Men hva skjer når noen melder seg ut? Med seg på laget i prosessen med å lage Du ser meg fikk Hennes Majestet med seg regissør Petter Næss. Han er ikke på Facebook, og i utformingen av forestillingen ble hans innspill spennende og nyttige. «Vi kjenner jo ingen som ikke er på Facebook, så å ha med noen som ikke kjenner til den verdenen, var kjempespennende for oss, og gjorde at vi kunne se tematikken fra en helt ny vinkel.» «Det er jo helt fjernt for vår generasjon, at noen ikke er en del av den virtuelle virkeligheten. Nå kan vi sitte en hel vennegjeng sammen rundt et bort uten at noen sier noe på en ganske lang stund. Alle sitter der og trykker og leser på mobilene sine. Og man ser det også når man venter på bussen – har man fem minutter til overs, faller det ingen inn å sette seg og se på trærne eller fjellene, nei da må mobilen frem.» Tekstforfatter Heggdal er spesielt opptatt av den nye formen for ensomhet denne kommunikasjonsformen bringer med seg. Hun trekker frem hvordan den kontinuerlige tilgangen til andres prestasjoner tvinger frem et uopphørlig behov for å skape seg selv på nytt, forbedre, imponere og vise frem hvor bra man har det, alt man får gjort og opplevd. «Denne konstante tilgjengeligheten er jo egentlig et fravær,» sier Heggdal. «Når man hele tiden skal være til stede både på skjermen og i den fysiske virkeligheten, er man jo aldri til stede som helt menneske.» Dette er også en grunn til at kompaniet synes det var ekstra fint å kunne ta denne tematikken til scenen: «I teateret er det mennesker som møter mennesker – det blir en direkte kontrast til det fraværet tilgjengelighetssamfunnet representerer.» Balanse. Det er både fordeler og ulemper med denne konstante tilgjengeligheten, og både Kallevik Straume og Heggdal mener det går an å leve fint oppi det hele – bare man har et avklart forhold både til bruken og til hvordan man tenker på den virkeligheten vi lever i: «Det handler mye om balanse. Han som invaderes av disse to jentene, har jo gått fra datamaskinen sin mens han er pålogget. Det er ganske naivt. Samtidig må man ikke bli helt paranoid, man trenger ikke melde seg ut av alt heller. Det går an å finne en sunn balanse her.» Vi har plassert oss selv i et avhengighetsforhold med tilgjengeligheten, hvor internett og spesielt sosiale medier blir verktøyet for å holde liv i denne avhengigheten. Samtidig må vi ikke glemme alt det fine internett fører med seg, alle mulighetene, mener Heggdal: «Internett er jo et fantastisk verktøy. Vi har begge bodd i utlandet, og da setter man spesielt stor pris på muligheten for å holde kontakt med de man er glad i hjemme,» sier hun. Hun forteller også om en grandtante som vokste opp i Nord-Norge, men som flyttet ned til Østlandet for mange år siden. Med Facebook har hun i voksen alder funnet tilbake til flere av sine barndomsvenner, og de deler bilder fra barndommen, sender hverandre små hilsener og har stor glede av å ha kontakt med hverandre. Det hadde nok ikke skjedd uten internett, tror Heggdal. «Utfordringen er vel at vi mennesker alltid vil ha følelser, og kombinasjonen teknologi og følelser er ikke så enkel. Det er jo vi menneskene som forkludrer den fine gaven som internett faktisk er,» konkluderer hun.  


Ramberg er frilansskribent. Teaterkompaniet Hennes Majestet har nettopp blitt tatt inn i Den kulturelle skolesekken. For oss som er ferdig med skolegangen kan forestillingen Du ser meg ses på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo søndag 19. april. Det er en forestilling kl. 17, og en 19.30.

---
DEL