Den lekende anarkisten

DOKUMENTAR: Er det mulig å forstå Fassbinder på et dypere psykologisk plan, slik den nye dokumentaren prøver på når den trekker frem hans private sider?

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Fassbinder – Ad elske uden at kræve (2015)
Regi og manus: Christian Braad Thomsen

Fredag 21. august vises danske Christian Braad Thomsens nye dokumentarfilm Fassbinder – At elske uden at kræve på utekino i Oslo. Filmen handler om den tyske filmregissøren Rainer Maria Fassbinder (1945–82).
Under Fassbinders premiere på Berlinalen i år, sitter jeg helt tilfeldig ved siden av regissør Christian Braad Thomsen. Jeg kan tydelig merke hans nervøsitet i den fullpakkede salen med over 1000 mennesker, og vet ikke om det hjelper stort når jeg uten å kjenne ham tar hånden hans og klemmer den ved filmens slutt. Braad Thomsen går opp på scenen for spørsmål, følelsesmessig berørt over de gamle arkivopptakene tilknyttet hans voice-over – deriblant private intervjuer han har latt ligge i 30 år. Jeg spør ut i salen om anarkismen nevnt i filmen var noe Fassbinder og han diskuterte i dybden. Regissøren forblir taus lenge, men utbryter til slutt: «Vi teoretiserte ikke akkurat over autoriteter. Han lærte oss å være seg selv. I likhet med Bob Dylans ’Don’t follow leaders!’ ba Fassbinder oss ikke underkaste oss lærere.»
I filmen forteller Fassbinder om barndommen i München, om den totale friheten han hadde, om sine mange «foreldre». Da han begynte på skolen, forsto han derfor ikke hvorfor han skulle gjøre som læreren sa: «Jeg ville ikke underkaste meg denne prestasjonstvangen,» sier han. Da han ofte laget noe annet og langt bedre enn leksene han fikk skulle tilsi, ble han straffet.
Det er tydelig at Fassbinder gjennom livet satte sin egen agenda. Hans eget kunstneriske ledertalent etablerte seg fort. Det er samtidig interessant hva han sier om gruppen og kollektivets betydning, slik disse virket på 60- og 70-tallet. Braad Thomsens produksjonsselskap het faktisk «Kollektiv». I disse politiske miljøene rundt teater og film kunne man gjenkjenne anarkismen, som baserer seg på samlingen av selvstendige individer – en kombinasjon av frihet og sosialisme, dette «bjørneboeske» dynamisk-politiske.

Christian Braad Thomsen oppholdt seg ofte i miljøet rundt Fassbinder, og har skrevet tre bøker om ham. Jeg husker Braad Thomsen fra 80-tallet på Rockefeller i Oslo, der han snakket om sin tyske regissørvenn etter å ha utgitt essaysamlingen Ingen stjerne – kun et svagt menneske som oss alle (1983). Braad Thomsens bøker forsterket min interesse for å se Fassbinders filmer. Og nå, 33 år etter Fassbinders død, kom altså filmen om regissøren.
I Ingen stjerne kan man lese at Fassbinder først utdannet seg som skuespiller, og at han uten hell to ganger søkte seg til en filmskole. Han kom derimot inn i Action Theater i München, hvor han etter hvert tok over ledelsen. Senere ledet han teateret TAT i Frankfurt, der Braad Thomsen så alle forestillingene. Den gang skulle alle i den anarkistiske gruppen være medbestemmende – men Fassbinder overkjørte dem om han ønsket det. Eksempelvis da han holdt sin hånd over Hanna Schygulla, denne bayerske divaen, stjernen som aldri ville innfinne seg i gruppen. Dette møtte først iskald motstand fra gruppen, som tydeligvis beveget seg mellom anarkisme og meritokrati.
Men hvorfor vies Hanna Schygulla, som for mange personifiserer Fassbinder, så liten plass i Braad Thomsens dokumentarfilm? Den danske dokumentaristen har ikke intervjuet Schygulla, men derimot Irm Hermann, den amatørmessige skuespillerinnen som også opptrer i en rekke av Fassbinders filmer. Forklaringen kan ligge i Braad Thomsens nevnte bok, der Fassbinder skriver om Schygulla: «På scenen var Schygullas fremstilling av sin rolle imidlertid av en ubestridelig kvalitet. Men én ting var klar, kvalitet eller ikke, Hanna Schygulla ville bety en stadig trussel mot enhver gruppe, samme hvordan den var satt sammen.» Fassbinder kommenterer hennes forfengelighet: «Hun er verken mer fantastisk, mer rommelig eller storslått enn de fleste mennesker. […] Hvem ville være så smålig at man angrep så alminnelige menneskelige følelser?» Fassbinder mente han skapte henne, og som Braad Thomsen istemmer i boken, ble Schygulla en mer gjennomsnittlig skuespiller i senere filmer med Jean-Luc Godard, Margarethe von Trotta og andre i regissørstolen. Fassbinder hadde kalt henne nettopp hva boktittelen lyder: «kun et svagt menneske som oss andre». Men igjen, hvorfor da avslutte filmen med en fantastisk dansescene mellom Fassbinder og Schygulla, foranlediget av kloke ord fra skuespillerinnens munn ved regissørens begravelse? For mange er filmer som Petra von Kants bitre tårer (1972), Effie Briest (1974) og Maria Brauns ekteskap (1979) nettopp filmer der det er Schygulla i hovedrollen som skaper magien. (Dette var også en grunn til at vi møtte henne for «hommage» som skuespiller på Berlinalen for fem år siden.)
Holdt Braad Thomsen tilbake fordi Fassbinder i hans bok hadde skrevet at «Schygulla og jeg har i alle årene ikke utvekslet noen private bemerkninger, virkelig ikke én eneste – nå, men blås i det»?
Samtidig kan mange av oss som har tatt til seg Fassbinders samfunnskritikk, de psykologiske dramaene, livets fallgruver og ofte dets trøstesløshet, nikke til Schygullas ord fra begravelsen: «Hvem henter nå alt dette frem? Hvem skal fortelle oss historier? Hvem kan oppbygge sådant et kraftfelt og holde sammen på det? Hvem skal nå skape uro? Hvem skal vekke forargelse? Hvem skal nå være den drivende kraft?»

I filmen, og i boken fra 1983, får vi stadig høre om hvilken omtenksom leder Fassbinder var, til tross for hans utbrudd og kunstneriske hardhet. Irm Hermann forteller også i dokumentaren hvilken betydning Fassbinder hadde for henne, slik han dro henne ut av kontorarbeiderlivet og skapte henne. Denne småborgerlige, snerpete, jomfrunalske sekretærtypen spilte slike roller. Men han var også hard mot henne, og penger var alltid et problem. Likevel følte hun seg helt bundet til ham, og han ga henne enorm oppmerksomhet. Leser vi i boken, omtaler Fassbinder henne som «den eneste ’skuespiller mot sin vilje’ jeg kjenner. Det var først senere at hun slikket blod». Og det gjorde hun, slik hun i dokumentaren forteller hvordan hun ble ydmyket (spyttscenen) og presset, slik at hun gjerne brøt ut i gråt – hvor nettopp kameraene da nærmest rullet over henne. Fassbinder fikk den respons han la opp til.
Braad Thomsen kommenterte i 1983 faktisk at skuespillerne, til tross for Fassbinders åpenhet, følte seg «presset inn i roller» med klaustrofobiske kvelningsfornemmelser som følge – som også skapte flere brudd med regissøren. Både Hermann og Schygulla mente at publikum måtte oppleve en annen kvinneutvikling enn den de stadig personifiserte. På 60- og 70-tallet gikk de lei av den pripne sekretæren og den madonnaaktige horen, sistnevnte som selvopptatt forrædersk overfor menn. Men, ifølge Fassbinders venn var det dypere lag Fassbinder var ute etter.
Braad Thomsens dokumentarfilm er delt opp i kapitler som «Barndommen», «Skuespillerne», «Det voksne barn», «Sadomasochisme» og «Døden».

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here