Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Den kulturelle intifadaen

JENIN-TEATRET / Nylig ble mange palestinere drept i Jenin. Hva innebærer en palestinsk motstand mot den israelske okkupasjonen i dagens desperate situasjon? For The Freedom Theatre i Jenin er svaret stadig en kulturell intifada. En forestilling vises nå på Human-festivalen i Oslo.

«Å skape er motstand, motstand er å skape», slik avsluttet Stéphane Hessel kampskriftet Bli sint! (Indignez-vous!). Pamfletten til denne verdenskjente fransk-jødiske motstandsmannen, diplomaten og menneskerettighetsforkjemperen, som hadde overlevd nazi-leirene, fikk etter utgivelsen i 2011 så mye å si for de sosiale bevegelsene at den spanske bevegelsen ble oppkalt etter boka. Den da 93 år gamle ringreven minner oss på at Israels ulovlige okkupasjon av Palestina er den kjernesaken vi aldri må miste av syne og aldri må venne oss til å akseptere.

Den kulturelle intifadaen

Det er dokumentaren Arna’s Children fra 2004 som minner meg på sitatet. Den ble filmet i perioden 1987-2003, som inkluderer den første og den andre intifadaen, i flyktningleiren i Jenin på Vestbredden. Arna Mer-Khamis, en israelsk-jødisk tidligere elitesoldat som forlot sionismen og giftet seg med en palestinsk kommunistleder. I filmen ser vi henne i flyktingleiren. Den i 2003 over 70 år gamle Arna «har med seg litt papir og noen fargestifter: En barbeint blond kvinne i en stor hvit kjole som minner om en pysjamas fra et mentalsykehus» (se The Freedom Theatre, https://www.therevolutionspromise.com/). Arbeidet med en skole for barna i leiren og for barna i de israelske fengslene ga henne The Right Livelihood Award i 1993.

Filmen følger barnas perspektiv – fra teaterlek i skolen fram til den israelske hæren invaderer leiren under den andre intifadaen. De samme barna, som i 2002 er unge geriljakrigere, ender i graven. Dette perspektivet gjør filmen til en av de sterkeste filmene om motstand som er filmet i Palestina. Kamera og regi var ved Arnas sønn Juliano Mer-Khamis. Han har valgt å bli skuespiller etter livskrisen som fulgte hans utstasjonering som israelsk fallskjermsjeger i Jenin. Moren drar ham inn i arbeidet med å lære ungene teater. Men etter morens død kommer den israelske invasjonen og legger leiren i ruiner.

Fra teateret i 2014 (Foto: Truls Lie)

I filmen følger vi også en ung Zakaria Zubeidi. Han er den eneste av guttene fra teaterskolen som overlever slaget om Jenin. Zubeidi blir selve symbolet på den palestinske motstanden og leder av al-Aqsa-brigaden (se under). Senere, i 2007, i et av de få øyeblikkene av livet han ikke har sittet i fengsel, vender han tilbake leiren med sin tidligere lærer, Mer-Khamis. De etablerer The Freedom Theatre. Zubeidi blir sitert slik: «Jeg ønsket aldri å være en væpnet motstandsmann, men det var det livet skjebnen ga meg. Jeg ønsket å bli skuespiller, å bli Palestinas Romeo. Nå med The Freedom Theatre kan andre få den muligheten.» Zakaria Zubeidi og Juliano Mer-Khamis erklærte så at «den tredje intifadaen vil bli den kulturelle intifadaen».

Juliano Mer-Khamis ble henrettet utenfor teatret av en ukjent gjerningsmann.

Siden den gangen har teatret representert et konstant problem for den israelske okkupasjonen, som uten stans har terrorisert og arrestert teatrets studenter og ansatte – uten formell anklager eller juridiske prosesser har de begått hærverk og gjennomført razziaer. Og i 2011 ble Juliano Mer-Khamis henrettet utenfor teatret av en ukjent gjerningsmann.

The Revolution’s Promise

Med åpenbar fare for eget liv sverget så The Freedom Theatre at de ikke ville la seg stoppe i sitt arbeid for den kulturelle intifadaen. Teatret har fortsatt å markere seg som en av spydspissene for den ikkevoldelige og internasjonaliserte vendingen i motstanden mot okkupasjonen. I 2014 hadde jeg privilegiet (sammen med Marius Kolbenstvedt og NY TIDs Truls Lie ) av å delta som internasjonal observatør i The Freedom Ride gjennom Vestbredden. Prosjektet var inspirert av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens frihetsbusser. De internasjonale observatørene garanterte en viss sikkerhet for teatrets skuespillere på en reise gjennom «lukkede militære soner» til de mest undertrykte delene av Oslo-avtalens fatale Område C. Det usedvanlig vellykkede kunstneriske prosjektet kombinerte playback-teater, der skuespillerne iscenesetter lokalbefolkningens egne historier, med en kampanje for både intern og internasjonal solidaritet. Kulturell motstandskamp var det felles utgangspunktet. På tross av stadig overvåkning, trakassering og kontroller fra de israelske okkupasjonmyndighetene, samt et militært angrep med gummikuler og tåregass da vi besøkte motstandssenteret Nabi Saleh, ble prosjektet gjennomført som planlagt.

Senere, under den globale covid-19-nedstengningen, fortsatte de virksomheten. På tiårsdagen for drapet på Juliano Mer-Khamis lanserte teatret det ambisiøse teaterprosjektet The Revolution’s Promise. Verket er konstruert som en genealogi over den palestinske kulturelle motstanden. På et tidspunkt der turneer var umuliggjort, valgte de å legge stykket og materialet for iscenesettelsen fritt ut på nettet og oppfordret teatre, universiteter og solidaritetsgrupper over hele verden til å sette opp stykket i sitt nærmiljø.

I verket møter vi flere av de viktigste stemmene i den kulturelle intifadaen. De står overfor de samme utfordringene som alle andre palestinere i sitt forsøk på å skape seg et liv og bedrive sin virksomhet. Men de israelske angrepene på den kulturelle intifadaen er systematiske.

Bare det å nekte å flytte på seg, ikke å gi opp, å fortsette å elske, å føde, å lage mat, å skaffe vann, å flytte inn i en hule eller et telt.

Eksemplene er mange: Poeten Dareen Tatour blir fengslet uten lov eller dom etter å ha publisert et dikt på Facebook. Bare det å skape et bibliotek av palestinsk musikk, å drive et kunstsenter, eller «koreografere dans med politisk innhold», kan føre til lengre fengselsopphold og tortur. Souhail Khoury, lederen av det palestinske musikkkonservatoriet, overlevde torturen i fengsel ved mentalt å komponere musikk, som han lanserte først ti år senere. I Gaza får lederen av et kultursenter beskjed om at teatret skal bombes: Etter at ni bomber har truffet bygningen, oppføres forestillingene i ruinene. Koreografen Omar Barghouti, som er medinitiativtaker til den palestinske folkeaksjonen for boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS) mot Israel, blir satt i husarrest med betegnelsen ‘ikke-voldelig terrorist’ mens sikkerhetsministeren truer med ‘sivil henrettelse’.

Men den røde tråden som går igjen i historiene, er en grunnleggende vilje til ikke å la seg knekke og fortsette den kulturelle motstanden, koste hva det koste vil. Det skaper en helhet som framfor den sedvanlige fortellingen om misære og urettferdighet formidler en palestinsk versjon av Hessels ord «å skape er motstand, motstand er å skape».

Standhaftighet og rotfasthet

Min reise med The Freedom Theatre i 2014 etterlot et uutslettelig inntrykk av denne motstanden: «To exist is to resist», kunne jeg lese på en halvrevet bygning vi overnattet i i en «lukket militær sone» i Område C. I Oslo-avtalens glemte randsoner blir bare det å nekte å flytte på seg, ikke å gi opp, å fortsette å elske, å føde, å lage mat, å skaffe vann, å flytte inn i en hule eller et telt, kort sagt: Bare det å leve og beholde sin humanitet blir en motstandshandling.

Det å evne å opprettholde den palestinske livsformen er kjernen og styrken i det vi kan kalle den kulturelle intifadaen. Og både palestinerne og okkupasjonsmakten er seg dette bevisst: På den ene siden forsøker okkupasjonsmyndigheten systematisk å bryte ned de kulturelle båndene og muligheten for å leve «et palestinsk liv» og skape palestinsk kultur. På den andre siden dreier det seg for palestinerne om å videreføre det som på arabisk gjerne kalles ‘sumud’en blanding av standhaftighet og rotfasthet.

Den kulturelle motstanden er er motstand som ikke kan tape.

Det er en motstand som alltid har eksistert, mot Israel som mot alle de foregående kolonisatorene. Å stå imot den langsomme etniske rensningen av det okkuperte Palestina, å beholde røttene, kanskje ikke engang med håp om en bedre fremtid for seg selv, men bare med det forfatteren og palestinavennen John Berger kalte for «en ubeseiret desperasjon». For den kulturelle motstanden er en motstand som ikke kan tape. Og ingen okkupasjon varer evig.

Dagens situasjon

I skrivende stund er de israelske angrepene på flyktningleiren i Jenin de kraftigste siden den andre intifadaen, da leiren ble lagt i ruiner. Den 26. januar ble ti innbyggere i leiren drept av det israelske militæret. Opptrappingen innvarsler en eskalering av voldsspiralen fra en stadig mer ytterliggående israelsk regjering. I fjor ble over 170 palestinere drept i slike angrep – det høyeste tallet siden den andre intifadaen. Bare i januar var tallet oppe i 29 drepte. Samtidig sitter The Freedom Theatres administrative leder og et av styremedlemmene i såkalt administrativ forvaring – uten formell anklage eller noen form for juridisk prosess. En 18-årig gutt som arbeidet for teatret, ble nylig skutt og drept på åpen gate av israelske styrker. Hans navn føres til listen av de 22 barna som har blitt drept bare i Jenin i 2022.

Zubeidi sitter igjen i fengsel etter at nyheten om at han og fem medfanger klarte å grave en tunnel med en skje og flykte fra av et av Israels høysikkerhetsfengsler, gikk sin triumfferd over verden.

Se også vår reportasje fra Jenin av
Francesca Borri.

The Revolution’s Promise vil bli vist under Human internasjonale filmfestival
på Vega scene i Oslo 11.-12. mars.

Gjennom kunst og kultur

TEATER: «De vil alltid provosere oss til å tenke på å slåss, og fange oss inn i en voldsspiral som de bruker mot oss», sier Ahmed Tobasi, kunstnerisk leder i The Freedom Theatre, til NY TID.

– The Revolution’s Promise viser de store vanskelighetene den kulturelle intifadaen møter. Hvordan ser du på videreføringen av intifadaen mot den israelske okkupasjonen?

«De politiske partiene og fraksjonene har mistet sin moralske autoritet. Jeg mener derfor at den kulturelle og kunstneriske intifadaen i dag er den ledende kraften i den palestinske motstanden. Da Juliano Mer-Khamis ble drept i 2011, var det veldig tydelig at den israelske okkupasjonsmakten følte seg truet. De vil alltid provosere oss til å tenke på å slåss, og fange oss inn i en voldsspiral som de bruker mot oss. Vi uttrykker oss gjennom kunst og kultur, gjennom nye måter å kommunisere med verden på, og gjennom nye relasjoner innad og utad – med aktører i det internasjonale sivilsamfunnet som knytter seg til vår bevegelse – det er dette Israel ikke ønsker at vi skal holde på med.»

– Hvordan opplever du denne oppgaven nå som den internasjonale oppmerksomheten i overveldende grad har vært rettet mot covid-19 og Ukraina?

«Israel gjør det stadig vanskeligere for den kulturelle intifadaen, og vestlige medier dreier all oppmerksomheten mot en løsning for Ukraina mot Russland. Men vi opplever samtidig at dette bevisstgjør mange, og at folk vender tilbake til spørsmålet om hvorfor man fortsatt ikke har funnet en løsning for Palestina og palestinerne.»

– Du har en fortid som politisk flyktning og teaterstudent i Norge, hvordan ser du på Norges rolle med hensyn til arbeidet?

«Jeg elsker Norge, men ikke regjeringen. Med Oslo-avtalen etterlot dere oss, beklager uttrykket, i dritten. Dere har et ansvar og all mulighet til å gjøre noe godt, støtte kunst og kultur i Palestina, men nå velger dere å gi etter for EU og gi oss retningslinjer – som ingen palestinere kan godta – for å motta støtte. Vi i The Freedom Theatre har nylig mistet 80 prosent av støtten. Men vi står ved vårt løfte om aldri å gi opp.»

 

 

Relaterte artikler