Den kubanske sosialismen

Skribenten Jan Jørgen Skartveit er en debattglad herre som skriver i flere medier. De skriveriene jeg har merket meg fra ham, handler alle om Cuba. De har også det til felles at Cuba gjennom de siste 56 årene ikke har noen positive trekk, at folket er undertrykt og styret er korrupt og udugelig. Artiklene ligner […]
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 21.04.2015

Skribenten Jan Jørgen Skartveit er en debattglad herre som skriver i flere medier. De skriveriene jeg har merket meg fra ham, handler alle om Cuba. De har også det til felles at Cuba gjennom de siste 56 årene ikke har noen positive trekk, at folket er undertrykt og styret er korrupt og udugelig. Artiklene ligner til forveksling stoff som kommer fra betalte agenter på Cuba som titulerer seg «dissidenter», og fra Miami-baserte, regjeringskontrollerte medier som blant annet radio og tv. Deres oppgave er å skape opptøyer på Cuba og lure vestlige politikere til å innta antikubanske standpunkter. Dette er veldokumentert, men affiserer ikke Skartveits uttrykte meninger. Jeg lander derfor på at han enten får betalt for å skrive det han gjør, eller så er han CIAs beste venn i Norge. Skartveits beskrivelse av Cuba i 1958 som rikt og på alle mulige måter avansert, og at tiden siden da har gjort Cuba til et u-land det ikke var før revolusjonen, er omtrent så feil som det er mulig å få det. Jeg er selv vitne til hvordan det var på Cuba før og under revolusjonen, siden jeg var til stede i Cienfuegos og Havanna under de dramatiske dagene og i tiden like før. Da Cuba ifølge Skartveit var sosialt og politisk avansert, var jeg i Havanna tre dager annenhver uke. Det er hårreisende påstander han bringer til torgs. Før revolusjonen var Cuba mindre demokratisk enn Quisling-styret i Norge under andre verdenskrig, og for så vidt også sammenlignbart i og med at også Batista-diktaturet var styrt fra en annen, men mektig stat. Den rikdommen Skartveit refererer til, var eid av mafiaen i USA og korrupte kubanske politikere med selveste presidenten i spissen. Rikdommene kom fra narkotika, gambling, prostitusjon, skatteunndragelser og massiv undertrykking. Presidenten Fulgencio Batista var så grådig i sin maktutøvelse og korrupte krav at mafiabossene diskuterte hvordan de skulle kvitte seg med ham. Det rakk de ikke, siden de selv måtte forlate Cuba på grunn av Fidel og Ches geriljahær og den folkelige, men ubevæpnede 26. juli-bevegelsen som til enorm jubel fra folket tok over by etter by. Revolusjonen var nødvendig, antiimperialistisk og folkelig. Kort om noen påstander: Nabolagskomiteene befinner seg langt fra Skartveits beskrivelser – og nærmere norske velforeninger og det Gro Harlem Brundtland i sin tid etterlyste som «nabokjerringa som bryr seg om flere enn seg selv». Det er også dugnadsånden som har vært helt nødvendig som svar på å bygge det nye postrevolusjonære samfunnet. Makt over utdanningsvesenet kan neppe være et problem, ettersom revolusjonen raskt utryddet analfabetismen og nå har et folk med et utdanningsnivå som Torbjørn Røe Isaksen bare kan drømme om. Angående manglende modenhet til å stemme ved valg – kubanerne stemmer ved valg, og nominerer kandidater gjennom folkelige organer. Parlamentet har 600 delegater, og gir kubanerne større innflytelse over sitt daglige liv og virke enn for eksempel EU-borgere, noe som er tydeligere enn noensinne. De har riktignok ikke flerpartivalg, men så har heller ikke kommunistpartiet og dets ungdomsbevegelse anledning til å nominere kandidater eller drive valgkamp. Cuba er fortsatt i krig med USA, og til sammenligning hadde heller ikke det lovlige Norge flerpartivalg under krigen. Politiske fanger er ofte et spørsmål om hvilken side man ser det fra. Hvis man mener at Arne Treholt var en «politisk fange», har nok Cuba hatt politiske fanger. Men i likhet med Treholt er de alle dømt etter landets lover, og for de flestes vedkommende, for mot betaling å ha konspirert med en fremmed, fiendtlig makt om å undergrave landets myndigheter og samfunn. Raul Castros tale i 2013 er tatt ut av sin sammenheng. Han refset riktignok deler av folkets moral, men relaterte det hovedsakelig til at for mange kubanere ikke arbeidet. Når han ikke kommenterte det Skartveit kaller den utbredte prostitusjonen på Cuba, kan det være fordi det ikke er blant Cubas største problemer. Prostitusjonen i Oslo er for eksempel mer synlig enn den i Havanna. Skartveit hevder også at regimet har kvalt turistindustrien. Cuba tar imot tre millioner turister årlig, og har nettopp satt ny rekord – noe regimet er glad for, og gjerne tar æren for. Det er nemlig et område som USAs økonomiske krigføring ikke har klart å ramme i tilstrekkelig grad, til tross for at de drepte en italiensk turist i et bombeattentat på et hotell. Sammenligningen med Ibsens Brand-karakter mener jeg passer bedre på religiøse, spesielt amerikanske fundamentalistiske sekter, og kan ikke brukes på kubanske forhold. Selv var jeg aldri med i AKP, og kjenner ikke Dag Solstads sammenligning. Fidels påvirkning av norske venstreradikale er noe jeg bekjenner meg til, og da legger jeg også til Che Guevara og Camillo Cienfuegos. Fidel var den suverene leder, men han var også den første til å dele berømmelsen med sine kamerater og det folket han tjente. I et Latin-Amerika som USA bokstavelig talt kalte sin «bakgård», hvor militærdiktaturer avløste hverandre i tur og orden, og hvor alle diktatorer var i gjeld til og styrt av USA, var disse lederne et håp om et anstendig liv, bedre fordeling, avskaffelse av føydalisme, imperialisme og undertrykking. Dette var avgjørende verdier for venstreradikale mennesker i Norge, men ikke bare der. Det var og er fortsatt en motsetning mellom venstresidens solidaritet og høyresidens egoisme. Viva Fidel.     Enger er leder i Cubaforeningen i Norge

Gratis prøve
Kommentarer