Den kompetente amatøren

Ønsket om å være en amatør gjennomsyret ikke bare musikken og filmene kunstneren Tony Conrad jobbet med, men også måten han levde på. Nå kan filmen om ham ses daglig over en lengre periode i Oslo i høst.

Kjetil Røed

Tony Conrad: Completely in the Present
Regi/foto: Tyler Hubby

Hva er egentlig lyd? Og hva er forbindelsen mellom musikk og lyd – når går lyd over til å bli musikk, og når overtar kaos, støy, for musikken? Slike spørsmål går rett inn i kjernen av Tony Conrads praksis. Hans lydmakeri balanserer på grensen av det musiske, slik mange vil oppfatte det, siden rytme og komposisjon reduseres til et minimum: noen få toner som holdes lenge, for så gradvis å skli over i nye fraser. Første gang jeg hørte ham – det var snakk om stykket Four Violins (1964) – tenkte jeg på stemming av instrumenter, på den mildt kakofoniske, ofte prøvende lyden av instrumenter som skal fininnstilles før musikk skal fremføres. For Conrad kommer det ingen fremførelse, eller kanskje vi skulle si at stemmingen er fremførelsen: Ved å oppholde seg ved stemmingen, som er musikkens fremførte preludium eller begynnelse, senker han seg ned i hva musikk er og hvordan instrumentene lyder i fri dressur. Verkene hans balanserer på grensen mellom en evig begynnelse – fordi det aldri kommer noe tydelig tema, motiv eller klimaks – og en uendelig fordypning i soniske detaljer. «Jeg lager denne musikken fordi jeg elsker ting som varer lenge, skikkelig lenge,» forteller Conrad i Completely in the Present, den nye filmen om hans liv og kunst, som vises under Ultima-festivalen denne måneden.

Antiprofesjonell. Da Conrad begynte å eksperimentere med denne formen for musikk på slutten av femtitallet og utover første halvdel av sekstiårene, var det naturlig å se den som et sonisk motstykke til minimalismen i billedkunsten. Slik blant annet Donald Judd reduserte skulpturen til blokker av reduserte former, som henviste mer til seg selv enn noen figur i virkeligheten, lokaliserte Conrad tilsvarende soniske «blokker» av lyd som var distanserte fra det fortellende, rytmiske, harmoniske og komponerte. Til forskjell fra minimalistiske komponister som Philip Glass – som riktignok baserte seg på reduserte lydelementer og gjentakelse, men som har et symfonisk, sttony-conradorslagent drag gjennom seg – vil Conrad på ingen måte være komponist eller profesjonell musiker. «Jeg ville avslutte komponering, jeg ville være antiprofesjonell,» forteller han. Likevel er det noe mer med Conrad som ikke kommer så tydelig frem i denne filmen, men som er der likevel, om du lytter. Om vi hører nærmere på for eksempel Four Violins, som jeg nevnte ovenfor, er det ikke et stykke komponert musikk slik vi kjenner det, men det fremstår likevel som en substansiell lydstrøm, fordi den samler opp i seg toner og stemninger fra så mange forskjellige lydkilder på utforskende og dvelende vis. For meg høres det ut som en lydcollage, meditativt fremlagt i den lange utstrekningen, eller kanskje jeg skulle si uthalingen – for det er islett av både folkemusikktoner, noe punkaktig og rustent, men først og fremst messende og rituelt i dette (etter hvert som du hører) mer og mer rørende, polyfone og smektende lydteppet. Det hele handler om en kontemplativ tilstand som lytteren havner i, en meditasjon drevet av lyden som mantra, noe som jo også korresponderer bra med musikken som en utstrakt begynnelse.

Inn til kjernen. Tilsvarende reduksjoner dukket opp i Conrads filmdebut The Flicker (1966), som vekslet mellom hvite og svarte frames som ledet til et hypnotiserende strobelys. En lys-rytme som ikke var så mye i seg selv som det var et speil for den som så filmen. Filmen har blitt sammenliknet med John Cages musikkstykke 4:33, som besto av stillhet, eller, nærmere bestemt, hele settingen rundt musikkfremførelse – piano, pianist, publikum, scene – men ingen fremført musikk. Den fraværende lydfremførelsen ble dermed en innrammingsmekanisme for en hvilken som helst annen lyd som måtte dukke opp i de 4 minuttene og 33 sekundene den konvensjonelle musikken ikke ble spilt.

Conrad har ikke den høyspente ambisjonen som andre samtidige kunstnere: Han ville bare leke, ha det gøy, og gjøre ting billigst mulig.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.