Den kompetente amatøren


Ønsket om å være en amatør gjennomsyret ikke bare musikken og filmene kunstneren Tony Conrad jobbet med, men også måten han levde på. Nå kan filmen om ham ses daglig over en lengre periode i Oslo i høst.

Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 2016-09-15

Tony Conrad: Completely in the Present
Regi/foto: Tyler Hubby

Hva er egentlig lyd? Og hva er forbindelsen mellom musikk og lyd – når går lyd over til å bli musikk, og når overtar kaos, støy, for musikken? Slike spørsmål går rett inn i kjernen av Tony Conrads praksis. Hans lydmakeri balanserer på grensen av det musiske, slik mange vil oppfatte det, siden rytme og komposisjon reduseres til et minimum: noen få toner som holdes lenge, for så gradvis å skli over i nye fraser. Første gang jeg hørte ham – det var snakk om stykket Four Violins (1964) – tenkte jeg på stemming av instrumenter, på den mildt kakofoniske, ofte prøvende lyden av instrumenter som skal fininnstilles før musikk skal fremføres. For Conrad kommer det ingen fremførelse, eller kanskje vi skulle si at stemmingen er fremførelsen: Ved å oppholde seg ved stemmingen, som er musikkens fremførte preludium eller begynnelse, senker han seg ned i hva musikk er og hvordan instrumentene lyder i fri dressur. Verkene hans balanserer på grensen mellom en evig begynnelse – fordi det aldri kommer noe tydelig tema, motiv eller klimaks – og en uendelig fordypning i soniske detaljer. «Jeg lager denne musikken fordi jeg elsker ting som varer lenge, skikkelig lenge,» forteller Conrad i Completely in the Present, den nye filmen om hans liv og kunst, som vises under Ultima-festivalen denne måneden.

Antiprofesjonell. Da Conrad begynte å eksperimentere med denne formen for musikk på slutten av femtitallet og utover første halvdel av sekstiårene, var det naturlig å se den som et sonisk motstykke til minimalismen i billedkunsten. Slik blant annet Donald Judd reduserte skulpturen til blokker av reduserte former, som henviste mer til seg selv enn noen figur i virkeligheten, lokaliserte Conrad tilsvarende soniske «blokker» av lyd som var distanserte fra det fortellende, rytmiske, harmoniske og komponerte. Til forskjell fra minimalistiske komponister som Philip Glass – som riktignok baserte seg på reduserte lydelementer og gjentakelse, men som har et symfonisk, sttony-conradorslagent drag gjennom seg – vil Conrad på ingen måte være komponist eller profesjonell musiker. «Jeg ville avslutte komponering, jeg ville være antiprofesjonell,» forteller han. Likevel er det noe mer med Conrad som ikke …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal