Den kompetente amatøren

Ønsket om å være en amatør gjennomsyret ikke bare musikken og filmene kunstneren Tony Conrad jobbet med, men også måten han levde på. Nå kan filmen om ham ses daglig over en lengre periode i Oslo i høst.

Kjetil Røed

Tony Conrad: Completely in the Present
Regi/foto: Tyler Hubby

Hva er egentlig lyd? Og hva er forbindelsen mellom musikk og lyd – når går lyd over til å bli musikk, og når overtar kaos, støy, for musikken? Slike spørsmål går rett inn i kjernen av Tony Conrads praksis. Hans lydmakeri balanserer på grensen av det musiske, slik mange vil oppfatte det, siden rytme og komposisjon reduseres til et minimum: noen få toner som holdes lenge, for så gradvis å skli over i nye fraser. Første gang jeg hørte ham – det var snakk om stykket Four Violins (1964) – tenkte jeg på stemming av instrumenter, på den mildt kakofoniske, ofte prøvende lyden av instrumenter som skal fininnstilles før musikk skal fremføres. For Conrad kommer det ingen fremførelse, eller kanskje vi skulle si at stemmingen er fremførelsen: Ved å oppholde seg ved stemmingen, som er musikkens fremførte preludium eller begynnelse, senker han seg ned i hva musikk er og hvordan instrumentene lyder i fri dressur. Verkene hans balanserer på grensen mellom en evig begynnelse – fordi det aldri kommer noe tydelig tema, motiv eller klimaks – og en uendelig fordypning i soniske detaljer. «Jeg lager denne musikken fordi jeg elsker ting som varer lenge, skikkelig lenge,» forteller Conrad i Completely in the Present, den nye filmen om hans liv og kunst, som vises under Ultima-festivalen denne måneden.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL