Den kommende finansielle kollapsen

Hva kan Thomas Jefferson lære oss om pengegaloppen som pågår i Europa i dag? Det er ikke bare Hellas som forsøker å løse gjeldsproblemene ved å ta opp enda mer gjeld som aldri vil kunne betjenes.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hellas har tilbrakt 50 av de nærmere 200 årene siden de fikk sin uavhengighet, som insolvent eller konkurs. I 2004 ble Hellas medlem av eurosonen. Det er kjent at Hellas hadde jukset med tallene for nasjonaløkonomien sin, delvis med hjelp fra det amerikanske meglerhuset Goldman Sachs. Deres inntreden i «det gode selskap» gjorde at Hellas plutselig kunne låne penger i euro. Landet utnyttet muligheten godt: Et slående eksempel er sykehuset i Athen med 35 gartnere, men uten hage. Hellas’ første krise kom i 2010. Den neste kom i 2012. EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbank (ECB) introduserte redningspakker. Men Hellas ble ikke reddet. Derimot ble private greske og internasjonale banker reddet. Intetanende greske skattebetalere fikk tredd debitorrollen ned over hodet av greske og europeiske politikere, og de ble bedt om «å spare». Alt for at private banker skulle overleve – alt bestemt av troikaen EU, IMF og ECB. I Hellas tok det seks år før «korporatismen» – den uhellige alliansen mellom statsmakt og finansinstitusjoner, også kalt «crony capitalism» – tok knekken på det greske folk.

I disse dager utspilles siste akt i denne moderne greske tragedien. Hva gikk feil, og vil tragedien spre seg til resten av Europa? For å kunne svare på dette tar vi et historisk tilbakeblikk:

Jeffersons papirpenger. James Madison, George Washington og Thomas Jefferson var hovedarkitektene bak USAs uavhengighetserklæring. Alle tre forsto hvor viktig det var å begrense politikernes innflytelse over folket. Derfor hadde uavhengighetserklæringen to hovedprinsipper: «small government» for å garantere personlig frihet, og «honest money» – at penger var bundet til en gullstandard slik at politikerne ikke skulle kunne «skape penger ut av tynn luft» – for å bruke disse til ymse politiske formål.

Den industrialiserte verdens stater fortsetter å trykke penger.

Da Jeffersons svigerfar Wayles døde i 1773, etterlot han seg eiendommer for 20 000 pund samt en gjeld til britiske kreditorer på 11 000 pund. En god årslønn var den gang 100 pund, så dette dreide seg om store verdier. Mye av eiendommene ble solgt, men mange kjøpere hadde vanskeligheter med å gjøre opp. Derfor ble det gitt kreditt. Men så ble amerikanske papirpenger introdusert som lovlig betalingsmiddel i Virginia. Ukontrollert pengetrykking grunnet krig førte til at disse papirpengene etter hvert ble verdiløse. Jefferson fikk oppgjør for landområdene med verdiløse papirpenger, mens gjelden til britiske kreditorer måtte innfris i pund. Jefferson endte opp som insolvent inntil han døde på USAs nasjonaldag 4. juli 1826.

Gambling. Historien om Jefferson kan forklare oss hva som skjer med Hellas og Europa hvis vi ser nærmere på bruken av finansverktøy som «kvantitative lettelser» (QE) og «Fractional Reserve Lending» (FRL).

CronyCapitalism copy

Kort fortalt representerer FRL et system som ikke er basert på realverdier, eksempelvis gull. Det er et kredittbasert system uten et reelt verdigrunnlag. Hvis politikerne setter bankenes reservekrav til 10 prosent, betyr det at en bank som mottar et innskudd på 100, kreves å plassere 10 av disse i sentralbanken som reserve. De overskytende 90 lånes ut. Disse 90 finner så veien som  innskudd i en annen bank, og denne banken plasserer 9 som reserve i sentralbanken og låner ut 81. Med reservekrav på 10 prosent kan et opprinnelig innskudd på 100 bli til 1000 i total kreditt.

La oss bruke eksempelet på Hellas: Den greske staten mangler 100 millioner euro.

For å løse problemet taster staten ganske enkelt inn «100 millioner euro» på PC-en, kaller det for en statsobligasjon, og selger denne til Piraeus Bank. Piraeus Bank stiller denne statsobligasjonen som sikkerhet for et lån på 100 millioner euro fra den greske sentralbanken. Slik skapes penger «ut av tynn luft».

Statsobligasjonen selges deretter fra Piraeus Bank til Den europeiske sentralbank (ECB) for 100 millioner euro. Dette er QE, det vil si salg av statsgjeld til ECB. Det gjøres via banksystemet, fordi ECB ikke har lov til å gjøre det direkte. Parallelt krediterer ECB Piraeus Banks konto hos ECB med 100 millioner euro.

Vi kan ikke forbruke oss til velstand ved bruk av kreditt.

Basert på krediteringen av 100 millioner euro kan Piraeus Bank låne ut 1000 millioner euro til sine kunder (eller 2000 millioner om reservekravet er 5 prosent). Derav begrepet Fractional Reserve Lending. Vips, så har sentralbanksystemet i Europa skapt kreditt på 1000 eller 2000 millioner euro. Den nyskapte kreditten er ensbetydende med gjeld, og må betales tilbake av vanlige borgerne en gang i fremtiden.

Ovennevnte øvelse innebærer at den greske staten via banksystemet lemper 100 millioner euro i gjeld over til ECB, samtidig som inntil 1000 millioner euro i nyskapt kreditt lempes ut i markedet – forutsatt at bankene tør å forgjelde seg og sine kunder ytterligere, og at kundene også våger det samme. Med denne nyskapte gjelden kan borgerne låne penger til privat forbruk, og politikerne kan finansiere romslige sosiale reformer. I praksis har bankene blitt drevet som et kasino med innskyternes penger som innsats. Det våre politikere, sentralbankene og finansinstitusjonene har holdt på med, er med andre ord reinspikka gambling med borgernes penger.

Debt ot GDP ratiosDagens pengetrykking. Pengetrykking-systemet Jefferson ble utsatt for på 1770-tallet, er det samme store deler av den industrialiserte verden nå har vært utsatt for de siste 30–40 årene. Denne uansvarlige penge- og kredittpolitikken – gjennomført av myndighetene og sentralbankene – med grådige banker og finansinstitusjoner på laget, har ført til en uhåndterbar gjeldsbyrde. Følgende diagram illustrerer problemet (se blått under):

Hvorfor er ovennevnte gjeldsnivå problematisk?

La oss si at gjelden i ovennevnte land var like stor som Bruttonasjonalproduktet (BNP): 100 prosent, eller 1:1. Videre at gjelden betjenes etter en rente på 5 prosent, og at nominell BNP (GDP i diagrammet over) vokser med 3 prosent. Da vil gjelden om ti år utgjøre 163/134 = 122 prosent. Regnestykket viser at gjelden blir et alvorlig problem når den utgjør mer enn 100 prosent.  Den offisielle gjelden til Hellas er i dag anslått å være 180 prosent av BNP, hvilket betyr at Hellas aldri vil kunne spare eller vokse seg bort fra dette. Det er en matematisk umulighet. Hvem blir sittende med svarteper? (Se gult til under.)

bulle-financiere-2-millions-dec2a0milliards-dollars

Skalaen er i kvadrillioner, det vil si tusen trillioner. Verdens samlede GDP/BNP er cirka 80 trillioner amerikanske dollar. Totale finansielle aktiva (aksjer, obligasjoner, derivater) beløper seg til 2000 trillioner amerikanske dollar.

Med andre ord er finansielle aktiva 25 ganger større enn realøkonomien. Trengs det nesten 2000 trillioner dollar i finansielle aktiva for at realøkonomien skulle trenge å gå rundt? Selvfølgelig ikke. De oppblåste tallene er fremdeles et resultat av tidligere nevnte Fractional Reserve Lending (FRL) og stadig nye finansielle produkter.

Men hvem nyter godt av dette? De som tjener på dette systemet, er bankenes aksjonærer og «kredittverdige» kunder. Dernest også bankenes ansatte og bankens ledelse, som har stadig høyere lønner, bonuser, opsjoner og sluttpakker. «Kredittverdige» bedrifter/kunder som bankene bruker lånte penger til å kjøpe aksjer i, har også klare fordeler av dette. Men ikke minst nyter politikerne godt av dette, da de kan bruke kreditten til finansiering av velferdsstatens utgifter – som tilskudd til «Gladmatfestivalen», «Foreningen for støy», eller en «Navarsete-tunnel» på Vestlandet. Politikernes popularitet og maktposisjon øker således sosialt og økonomisk i samfunnet, utover hos bankene og investeringsmiljøene.

Europeiske politikere er trengt inn i et hjørne. De ofrer borgerne før de ofrer sitt politiske liv.

Denne ovennevnte uhellige alliansen kalles «Crony Capitalism» – politikere og big business tjener seg rike på hvermansens bekostning. Taperne er middelklassen og de fattige.

Når politikerne og Den europeiske sentralbank begrunner oppkjøp av gjeld (QE) med at de ønsker å stimulere markedet for å få opp forbruket – og dermed også produksjon og vekst – er dette nonsens. Det er ingen varig og god løsning om vi kan kjøpe enda flere tv-er og mobiltelefoner på krita. Vi kan ikke forbruke oss til velstand ved bruk av kreditt.

Når sentralbanken nylig igangsatte oppkjøp av gjeld (QE) på 60 milliarder euro i måneden, innebærer det at banksystemet kan skape ubegrenset med kreditt – penger det ikke finnes noen reelle verdier bak. Det er i realiteten et pyramidespill med skattebetalernes penger, fordi den nyskapte kreditten er gjeld som en eller annen gang må gjøres opp. Forgjeldede og insolvente banker og stater kan ikke gjøre opp. Det faller på deg og meg, våre barn, barnebarn og oldebarn.

Rothbards advarsel. I 1993 ble den amerikanske økonomen Murray Rothbard spurt hva han mente om ideen Den europeiske monetære union (EMU), som ble dagens EU. Rothbard svarte at EMU var en fryktelig naiv idé – fordi politikere alltid vil la seg friste til å bruke penger de egentlig ikke har, på alle mulige «gode formål». Politikerne ville fristes til å føre en altfor ekspansiv finanspolitikk, som igjen ville føre til store underskudd og gjeld i alle EMU-land.

I stedet for å ta konsekvensene ved å synliggjøre og ta ansvar for «sitt feilslåtte prosjekt», mente Rothbard at politikerne ville sette sin prestisje inn på å redde EMU, «koste hva det koste ville». Rothbard forutså et håpløst økonomisk uføre hvor politikerne ville benytte situasjonen til å skylde på det frie markedet, og dermed kreve enda mer regulering og overnasjonal politisk styring – blant annet gjennom en felles europeisk bankunion.

Rothbard advarte mot det han kalte avdemokratisering og umyndiggjøring av det europeiske folk – avvikling av selvstendige, frie nasjoner – og minnet om at dette igjen kunne føre til krig i Europa. Det er over 20 år siden Rothbard uttalte seg om EMU. Så langt har Rothbard hatt rett i sin spådom.

Dagens situasjon. I perioden fra 2008 og frem til i dag har statsgjelden i Hellas økt fra cirka 220 milliarder euro til cirka 500 milliarder euro. Dette har skjedd til tross for massive hjelpepakker på flere hundre milliarder euro fra EU, ECB og IMF. Hellas klarte så vidt å innfri et avdrag på 750 millioner euro i forrige uke. Hellas «fant» et innskudd i IMF som nesten dekket beløpet. ECB har gitt usikrede lån til den greske sentralbanken på 115 milliarder euro, uten at folk flest er klar over det. Hvordan kan en slik udemokratisk prosess finne sted? Europeiske politikere er trengt inn i et hjørne. De ofrer borgerne før de ofrer sitt politiske liv.

En kollaps i verdensøkonomien er uunngåelig.

Den industrialiserte verdens stater fortsetter å trykke penger. Det hele er et gigantisk pyramidespill der dagens og fremtidige generasjoner ender opp med å betale regningen for vår tids forbruks- og gjeldsfest.

I 2008 var den totale utestående obligasjonsgjelden i verden så vidt i underkant av 70 trillioner dollar. I dag er gjelden på mer enn 90 trillioner dollar. Verdens samlede finansielle instrumenter (derivatmarkedet) har økt fra cirka 750 trillioner dollar i 2008, til 2000 trillioner dollar i dag. Finansmarkedets aktører jubler over en børs- og boligfest, mens middelklassen forgjeldes til det ugjenkjennelige. Stadig flere internasjonalt anerkjente økonomer er enige om at en kollaps i verdensøkonomien er uunngåelig. Regnestykket nedenfor illustrerer dette:

The Fiscal Cliff-regnestykket (USA som eksempel – tall fra 2013, det er verre i dag).

Vi bruker offisielle tall for statsfinansene, tar bort åtte nuller, og later som om tallene gjelder en familie:

Lønnsinntekt: 33 250$
Forbruk: 58 530$
Negativ Saldo / underskudd: 25 280$
Ny kredittkortgjeld:  25 280$
Ny utestående kreditkortgjeld: 218 655$
Budsjettkutt: 590$

Denne familien er håpløst konkurs. Til tross for bunnløs gjeld fortsetter pengegaloppen uforstyrret. Dette er nøyaktig det vi har holdt på med i Europa, USA og andre industrialiserte land, og det våre politikere ønsker å fortsette med. Når oppgjørets time kommer, vil politikerne be oss vise «samfunnsansvar» mens de konfiskerer enda mer av sine borgeres penger: Husk da at den tilliten de ber om, er for å løse gjeldsproblemene med å oppta enda mer gjeld som aldri kan betjenes.

Dagens politikere fortsetter å utstede «dekningsløse sjekker». Dette vil uansett gå galt.


Olav er økonomisk journalist i Ny Tid. Han har en mastergrad i økonomi med hovedfag i finans ved University of Miami, USA. Olav har i en årrekke arbeidet innenfor skips- og megleryrket, samt for et utenlandsk Private Equity-selskap. Olav har erfaring fra ulike styreverv både nasjonalt
og internasjonalt. (Alle rettigheter Rebel Yell Publishing, www.rebel-yell.info)

 

---
DEL