Den klare revolusjonstanken

Hør, dere revolusjonens unge: Dere er edle mennesker, høyt hevet over hevnfølelser og hat. Kun den sterkeste har evnen til å tilgi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi (79) er lege, forfatter og feminist. Hun har gjennom 50 år vært en av Egypts ledende intellektuelle. El-Saadawi har sittet fengslet for sine ytringer, både under president Anwar Sadat og under president Hosni Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Kairo, Egypt. Revolusjonstanken er preget av klarhet: verdighet, frihet og rettferdighet. Små, men klare ord, som ikke har behov for store filosofer med grandiose titler fra oldtiden – eller fastlåste områder med «privat eiendom» i de landsdekkende regjeringsstyrte avisene.

Mange av disse overdimensjonerte pennene i de store avisene har fått spisse seg på rettferdiggjøring og forskjønning av den forrige regjeringens korrupsjon. Blant annet ved å framstille ministre og andre høytstående personer som vår tids genier og store filosofiske teoretikere. Jeg tenker på ironien i de unike og uovertrufne ordene deres, som tente gnisten til revolusjonen i folkets blod og tanker: «Vårt møte med president Mubarak var unikt og uovertruffent». Blekket i nettopp ordet «uovertruffent» har fremdeles ikke tørket.

Snikende ordkløveri

Dette kommer fra storhetene som velger å stå fram på gamle bilder, etter ansiktsløftninger og sort hårfarging. De skriver fremdeles. Hver dag og hver uke. I håpet om at skribleriene deres skal gi dem makt. De smisker med revolusjonens ungdommer på samme måte som de smisket med Mubarak, hans kone og sønn. De kan ødelegge den nye ungdommen med denne blodfattige falske smigeren som bidro til å korrumpere de forrige makthaverne. Smiger kan fremdeles fortsette å korrumpere! Så lenge de får fortsette å skrive og snor seg unna med kunstferdig hykleri som kvitres i ørene til ungdommen.

I dag leste jeg noen av disse smygende ordene for dem, som får selv simple fakta til å virke forvirrende og uhåndgripelige. Det stod at grunnloven og rettferdig lovgivning nødvendigvis må gjelde for alle – både for styresmakter og for folket. Og at høyesterettsdommeren må respektere rettferdigheten og sikre at det blir bevist om demonstranter ble drept, om det ble begått tyverier, eller korrupsjon eller noe annet.

Vil skåne Mubarak

Mubarak skulle bli fremstilt for retten, men rettssaken har blitt utsatt på ubestemt tid, av helsemessige, eller politiske grunner, eller noe annet som det er umulig å sette fingeren på.

Det er selvfølgelig press både fra utlandet og hjemme for å få unntatt Mubarak fra rettsprosedyrene, blant annet framsatt av flere kjente skribenter – som fremdeles sniker seg rundt i kulissene for å få tømt revolusjonen for mål og mening. Slik at den skal ende opp som en sang som kun blir sunget hvert år den 25. januar, akkurat som morsdagssangen på morsdagen. Som «Mitt elskede Egypt», som spilles i nasjonalparadene og sikrer eierne milliardinntekter fra kulturfestivaler og mediesirkus. Og som martyrpensjonen, som kun ser til at et måltid er luksus på alle kanter av landet.

Jeg pleier å lese noen av de store skribentenes artikler. Alle kretser om de samme skjulte egenskapene, som om de hadde kommet til en felles enighet i ly av mørket eller utvekslet hemmelige koder under bordet, for å prøve å få Mubarak og familien hans unntatt fra en rettferdig rettergang.

Til ungdommen

Hør, revolusjonens unge! Dere er edle mennesker, høyt hevet over hevnfølelser og hat! Dere hever dere over straff for straffens skyld. Tilgivelsens makt ligger hos den sterke. Hør dette, dere unge som representerer den rene revolusjonen. Vår revolusjon er ikke som den franske, som ble satt i gang av Louis den 16. og familien hans.

Vår revolusjon er ren og hvit, utilgriset av blod og tårer som flyter sammen med forfatternes penneblekk. De gråter ikke over de tusener som ble drept og såret i gatene og på frigjøringsplassen, med kuler, sverd og vakre hester. De gråter ikke over Egypts folk som har lidd gjennom fattigdom og arbeidsløshet og ydmykelser i fengslene for å åpne munnen og tale eller skrive ett sant ord. De gråter ikke over den unge kvinnelige poeten som ble begravd levende fordi hun nektet å gå i hyklernes fotspor. De feller kun sine tårer over makthavere som gladelig ofrer både andres blod og egen integritet for å beskytte kriminelle fra rettssystemet.

I dag prøver de å beskytte makthaverne mot folkets rettferdighet med pennene sine. I Guds navn – Gud er den eneste som kan gi straff eller belønning. De har trukket fram forfedrene og de lange skjeggene fra gravene for å messe om at Gud er den eneste som mestrer alt. Tro på Gud dere revolusjonens unge, men ikke hør på de sorthjertede vantro som krever dødsstraff. Sufier og salafier som slåss om hvem som repeterer Guds ord oftest. De gjemmer seg bak «Gud», den tilgivende, den gavmilde, for å få utsatt Mubaraks rettssak for alltid.

Rettferdighet uten rettssak?

Hvilken nytte gjør loven da, mine høye herrer? Hvordan kan vi oppnå rettferd uten rettssak? Hvorfor er dere redde for retten hvis dere er uskyldige? Hvorfor dømmer dere ikke de mektige og viser dem nåde og tilgivelse? Hvorfor dømmer dere kun de svake – akkurat som den internasjonale domstolen som frikjente George Bush og straffet statslederne i det svake Afrika?

Mubarak hadde øverste kommando og lederskap over ministre og skribenter som mottok utmerkelser og stillinger. Ingen av dem åpnet munnen for annet enn å rose presidenten og forsikre at de var lojale overfor ham. Presidenten selv fikk de aldri se, bortsett fra når han hastet ut fra et eller annet møte. «Dette møtet er unikt og uovertruffent, virkelig, uovertruffent!», skrev de da.

Ungdommer: Ingen mennesker er feilfrie! Dere lever i livets romantiske vår. Dere kjenner ikke livet ennå, slik vi eldre har erfart det. Vi har levd gjennom det forrige regimet, vi har tilpasset oss systemet og levd med det. Vi, de gamle forfatterne. Vi turde ikke trekke opp røde linjer, bare mumle i skjul, i frykt for sikkerhetspolitiets øyne og ører. Vi hadde fastsatte grenser som vi ikke tråkket over, for at barna våre ikke skulle sulte eller vi skulle bli falskt anklaget eller sendt i fengsel eller eksil.

Ungdommer, dere må være ærlige mot dere selv, og ikke bare tenke på å ta hevn over Mubarak. Det er forbudt å slå en død mann. Vi må ikke la den gode revolusjonsånden gå tapt. Det er nok at retten har fradømt ham alle hans økonomiske midler, at familienavnet hans har mistet glansen og at han blir nødt til å reise fra Egypt uten å kunne ta hevn.

Dette er tonen i den nye sangen i dag, 18. april 2011. Vi kan nesten lukte at rettssaken mot Mubarak ikke vil komme til å finne sted, og at han mest sannsynlig vil få en proforma straff og bli sendt ut av landet. Jeg håper jeg tar feil, og at Egypt vil bli beskyttet mot enda en brennende revolusjon.


Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.

---
DEL