Den kinesiske drømmen

Med utgangspunkt i urbaniseringsboomen i Kina tegner dokumentaren Dream Empire et bilde av den absurde og nærmest drømmeaktige tilstanden vi lever i.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Dream Empire

David Borenstein

Danmark

La det være sagt med en gang: Denne artikkelen er ikke et forsøk på å vekke nytt liv i diskusjonen om såkalte «falske nyheter», dette mantraet som plutselig ble en slags allment akseptert sykdomsdiagnose på informasjonsstrømmen som omgir oss – eller kanskje snarere for tiden vi lever i. I utgangspunktet er jeg skeptisk til den utbredte omfavnelsen av dette begrepet, da det som kjent ble satt på dagsordenen av en amerikansk president som selv har et mildt sagt fleksibelt forhold til sannhet og dokumenterbare opplysninger. Ved å akseptere premisset for diskusjonen, er man også med på å legitimere den samme presidentens avfeiing av enhver kritikk – uansett hvor veldokumentert den måtte være – som fabrikkerte usannheter. Språk skaper virkelighet, og dette mantraet bidrar til at Trump lykkes i sin strategi om å avlede oppmerksomheten fra egen ild ved å starte andre branner, og til å redusere faktabasert kunnskap til et spørsmål om påstand mot påstand.

Postmoderne tilstand. Likevel ser jeg ikke bort fra at Trumps falske advarsel om falske nyheter i seg selv er et symptom på at det ekte og autentiske er i ferd med å miste sin relevans. Vi lever jo i en tid hvor enhver form for kommunikasjon behandles som «fortellinger» – og vurderes ut fra hvorvidt de «fungerer», snarere enn ut fra sin eventuelle sannhetsgehalt. Muligens kan man hevde at vi har nådd en ekstremversjon av den postmoderne tilstanden, hvor alt er en form for fabrikasjon eller representasjon. Dette var i hvert fall inntrykket jeg satt igjen med etter å ha sett den danskproduserte filmen Dream Empire på årets dokumentarfilmfestival i Thessaloniki, der den vel fortjent vant hovedprisen The Golden Alexander Award.
Regissør og forteller David Borenstein startet opptakene til denne dokumentaren allerede i 2012, da han oppholdt seg i Kina som antropologistudent med fokus på den ekstremt økende urbaniseringen der. På dette tidspunktet skal den kinesiske byggeboomen ha nådd sitt absolutte toppunkt: I løpet av de tre årene fra 2011 til 2013 brukte Kina angivelig like mye betong som USA gjorde i løpet av hele 1900-tallet.
Filmen tar utgangspunkt i denne eksplosive utviklingen, hvor private selskaper initierte en rekke byprosjekter for de mange kineserne som ønsket seg et mer urbant liv. Nye storbyer poppet opp i enormt omfang rundt omkring i det tidligere øde landskapet, eller på ruinene til gamle landsbysamfunn som måtte ofres på byutviklingens betongkledde alter.

Konstruerte band. Da studiestipendet hans gikk ut, tok amerikaneren Borenstein etter sigende hva som helst av småjobber. Dette førte ham i kontakt med filmens hovedkarakter Yana Yang, som jobbet med å skaffe artister til visningene av nyoppførte boligkomplekser. For å møte den økende etterspørselen var den unge kineseren på konstant jakt etter utlendinger til å delta i konstruerte band, danseensembler og liknende, som til tross for sine mangelfulle evner gjerne ble presentert som internasjonalt kjente artister. Disse underholdningsinnslagene ville gi den aktuelle byen og bomiljøet et internasjonalt preg, og følgelig gjøre stedet mer attraktivt for investorer og potensielle boligkjøpere.

Kina brukte like mye betong på tre år som USA gjorde i løpet av hele 1900-tallet.

Slik ble Borenstein med sine middelmådige musikalske ferdigheter hyret som den «hyllede klarinettisten» i et jazzorkester og senere flere countryband – som én av mange utenlandske studenter, backpackere og expats med godt betalt deltidsjobb som det de selv kaller «white monkeys». Disse ikke utpreget genuine artistene finnes for øvrig ikke bare i hvite utgaver; vi får også bivåne eksotiske opptredener «fra Afrika», som ikke er mer afrikanske enn at de er utført av folk fra USA og Frankrike.
Ifølge filmskaperen dreier ikke dette seg nødvendigvis om at kineserne ser opp til utlendingene, men snarere at sistnevnte brukes for å fremme salg, også på andre måter enn som underholdningsartister. I løpet av filmen blir Borenstein og hans utenlandske kolleger hyret inn til å spille arkitekter så vel som boligkjøpere, igjen for å skape den ettertraktede opplevelsen av en internasjonalt orientert by i kontakt med den globale økonomien.

Vi har nådd en ekstremversjon av den postmoderne tilstanden.

Det er mye humor i de absurde rollespillene filmen skildrer, og i det nær sagt totale fraværet av autentisitet – hvilket også preger noen av selve byggeprosjektene. Den rykende ferske kinesiske byen Britishville, laget i klassisk britisk stil, står som det mest slående eksempelet i filmen.
Men tragedien er heller aldri langt unna. Selv om den økonomiske middelklassen stadig er på fremvekst i landet, er disse leilighetene i dyreste laget for den jevne kineser. Dermed synes byggeboomen å ha vært en kunstig stor boble som var nødt til å sprekke. Filmen viser hvordan mange av de nyoppførte byene langt på vei er blitt stående tomme, som ruvende spøkelsesbyer midt i det ellers så rurale ingenmannslandet – til desto større frustrasjon for de få som faktisk har flyttet dit.
Yanas historie får heller ingen lystig utvikling. I løpet av perioden Borenstein har filmet henne, går hun fra å være en energisk og foretaksom gründer til å bli langt mer resignert og deprimert, som en følge av vonde erfaringer hun selv har gjort seg i forbindelse med denne virksomheten.

Selger en drøm. Det er lenge siden markedsførere flyttet fokus fra selve produktet til å selge et uspesifisert løfte om en mer attraktiv livsstil. Metodene for å gjøre produkter mer synlige blir stadig mer skjulte, enten det er gjennom betalte internettaktører, strategisk lekkede «interne dokumenter» eller falske artister som sprer internasjonal glans over nyoppførte boligkomplekser.
Borensteins dokumentar beskriver ikke bare en hyperkapitalistisk verden hvor selv Kina så til de grader har sluppet markedskreftene løs; den viser også en slags postmoderne og postfaktuell tilstand, hvor fasade er langt viktigere enn innhold – og hvor det ekte og autentiske knapt har noen betydning. Hvorfor skulle det vel dét, når man uansett selger en drøm?
Men også drømmer skaper virkelighet. Dream Empire tydeliggjør noen av de høyst reelle konsekvensene av denne nærmest surrealistiske situasjonen, og er en effektiv bekymringsmelding om at det aller meste vi presenteres for, kan være en form for falsk markedsføring. Men løsningen er neppe å slutte seg til et fake-news-mantra som selv er skapt på falske premisser, og som dermed bare er nok et symptom på den samme tilstanden.

Filmen kommer snart.

---
DEL