Den kalde krigen

Når NATO-historien skrives i Norge, er det alltid «kuppet i Tsjekkoslovakia» som er utgangspunktet. (ORIENTERING 22. APRIL 1969)
Potsdam 17 juli 1945. De "tre store" møtes til Potsdam-konferansen for å drøfte Tysklands skjebne etter kapitulasjonen, F.v. Englands statsminister Winston Churchill, USAs president Harry S. Truman og Sovjeunionens marskalk Josef Stalin. Arkivfoto/SCANPIX Sverige
Avatar
Email: abo@nytid.no
Publisert: 01.04.2019

USAs etterkrigspolitikk hadde fra første øyeblikk som mål å sikre en oppdemming mot Sovjet, og NATO har hele tiden vært et maktinstrument i USAs verdensomspennende militære, politiske og økonomiske strategi. David Horowitz har i boka «USA og den kalde krigen» gitt et korrektiv til den offisielle vestlige historieskrivning, og det kan være nyttig i dagens aktuelle debatt å minne om noen hovedpunkter.

De første skritt ble tatt allerede ved krigens slutt i 1945, da USA, Sovjet-Samveldet og Storbritannia var partnere i en krigsallianse. Samarbeidet mellom Stalin og president Roosevelt under krigen hadde etter omstendighetene vært godt, men forholdet mellom de to stormakter endret seg etter at president Truman etterfulgte Roosevelt ved dennes død i april 1945, kort tid før krigens slutt. Tidlig på året 1945 var de allierte på et møte i Jalta blitt enige om militære disposisjoner i Europa etter krigen. USAs krig med Japan var ennå ikke slutt, men som avtalt under Jalta-møtet skulle en stor invasjon settes i gang i november måned. Sovjet skulle erklære Japan krig, og erklæringen skulle avgis 8. august, etter at Sovjet hadde flyttet en betydelig hærstyrke fra Europa for å åpne den andre front mot Japan.

Men den 6. august 1945 – to dager før Sovjets krigserklæring – brukte USA sitt nye våpen atombomben mot den japanske byen Hiroshima, og to dager senere mot byen Nagasaki. Sovjet var ikke varslet om dette, og bruken av atombomben ble vurdert, ikke bare som et effektivt middel mot en fiende som allerede hadde gjort en henvendelse om fred, men som en demonstrasjon av USAs militære styrke med adresse til Sovjet-Samveldet. Det er ikke til å undres over at USAs handling kom til å forverre det amerikansk-russiske forhold betydelig.

«Å trygge verden for USA»

Sovjet var ved krigens slutt sterkt krigsherjet. Landet hadde mistet 20 millioner mennesker og halvparten av sine materielle rikdommer. USAs militære og økonomiske overlegenhet kom til å diktere landets politikk under president Truman, som like etter at han var valgt til president hevdet at russerne måtte settes på plass og at USA måtte ta ledelsen og styre verden slik den burde styres. Den amerikanske utenriksminister uttalte seg i samme retning: «Vår oppgave nå er ikke å trygge verden for demokratiet, men å trygge verden for USA.» Og forsvarsministeren skrev i 1947: «Så lenge vi produserer mer enn noe annet land i verden, kontrollerer havene og kan ramme fastlandet med atombomben kan vi ta risikoer som ellers ikke ville være akseptable for å gjenopprette verdenshandelen, den militære balanse i Europa og fjerne noen av de årsaker som avler krig. Vi har store sjanser i noen år så lenge ingen annen makt har evnen til å angripe oss med masseødeleggelsesvåpen.»

I de første årene etter krigen opprettet USA baser rundt hele Sovjet, prøvde nye atombomber og fortsatte produksjonen av langdistansefly. Det hevet seg røster i USA mot denne politikken. Handelsminister Henry Wallace skrev til president Truman: «Jeg kan ikke se annet enn at disse handlingene fører til at resten av verden må tro vi bare snakker tomme ord om fred ved forhandlingsbordet … Hvordan ville vi ta det om Sovjet hadde atombomben og ikke vi, om Sovjet hadde langdistansebombere og baser mindre enn 1600 km fra vår kyst og ikke vi?» spurte Wallace.

Truman-doktrinen

I mars 1946 holdt Winston Churchill sin oppsiktsvekkende tale i Fulton, hvor han krevde en allianse mellom Storbritannia og USA rettet mot Sovjet-Unionen. I 1947 ble så «Truman-doktrinen» lansert som offisiell politikk. Målsettingen var å hindre sovjetisk ekspansjon politisk, økonomisk og militært. Walter Lippman advarte mot doktrinen som innvarslet den globale oppdemningspolitikk. Han pekte på at USA ikke hadde militære mannskaper nok til å innsirkle Sovjet-Unionen. Doktrinen kunne dermed bare bli indirekte gjennomført, det vil si ved å rekruttere, subsidiere og støtte et blandet selskap av satellitter, klienter, avhengige land og nikkedukker … i Sovjet-Unionens omkrets, mente Walter Lippman, og han forutså opprustningen av Tyskland som en følge av oppdemningspolitikken.

Ifølge president Tito var det først etter «Truman-doktrinen» i 1947 at Stalin besluttet å lukke Øst-Europa for godt. En av grunnene var å lette det militære forsvar av Sovjet-Unionen. «De russiske militærstrategene la naturligvis nøye merke til snakket om en preventivkrig, oppbyggingen av baser og konsentrasjonen av langdistanse bombefly, og de fryktet et amerikansk angrep med atombomber», skriver David Horowitz.

NATO-tilbud i 1948

For å kunne gjennomføre intensjonene i Fulton-talen og Truman-doktrinen var det nødvendig med et verdensomspennende militært samarbeide. USA tok derfor Initiativet til opprettelsen av militære pakter for Atlanterhavsområdet og for Stillehavsområdet. Høsten 1948 og våren 1949 pågikk det forhandlinger i Washington om et nord-atlantisk forsvarsforbund mellom Vest-Unionens fem land (England, Frankrike og de tre Be-Ne-Lux-land) samt USA og Canada. Snart ble denne kretsen utvidet til også å omfatte det diktaturstyrte Portugal, samt Italia. Også Norge og Danmark fikk tilbud om å komme med i forhandlingene i Washington. Tilbudet var strategisk motivert. Arbeiderbladets korrespondent i London meddelte i desember 1948 at Norge var plassert i første rekke blant strategiske områder i det utkast til Atlanterhavspakt som London-utvalget hadde sendt Washington. Det inneholdt en prioriteringsliste etter områder av strategisk betydning, og først kom alle land med kyst mot Atlanterhavet.

Gratis prøve
Kommentarer