Kommentar: Den iranske snøballeffekten

Også denne uka virker den vestlige verden mest opptatt av Iran-regimets atomenergiprogram. Dessverre ser de ikke at det virkelige problemet er manglende demokrati.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Trondheim, Norge. Torsdag 11. februar ble det i Iran markert at det var 31 år siden den iranske revolusjonen.

Iranere hadde i år bestemt seg lang tid i forveien for å vise sine protester mot dagens regime. Selv om reformistene lenge har prøvd å dempe slagordene, for å arbeide innenfor det nåværende politiske systemet og Grunnloven, er kravene allerede endret: Fra «Hvor er min stemme?» i juni til «Ned med diktaturet!» og «Nei til religiøst diktatorskap!».

Men de politiske protestene i 2010 er ikke de samme som i 1979. Denne gangen vil nemlig ikke opposisjonen bruke voldelige metoder. Noe annet er at iranere flest er mye mer bevisst sine krav og rettigheter. Mange av kravene under revolusjonen ble «glemt» til fordel for de «store idealene».

Opposisjonelle iranere i dag krever blant annet likestilling mellom kvinner og menn, politiske rettigheter til forskjellige etniske minoriteter og like muligheter for alle samfunnsborgere, uavhengig av kjønn eller religiøs tro. Folk vil ikke at disse kravene skal bli nedprioritert denne gangen.

Jeg var seks år da revolusjonen seiret. Revolusjonen vokste opp med oss, eller rettere sagt: Vi vokste opp med revolusjonen. Vi vokste opp med de revolusjonære idealene om uavhengighet, frihet og rettferdighet. 30 år senere er våre barn vitne til at folk igjen roper for frihet og rettferdighet i gatene. Folket er fortsatt under et diktatur, men kampen har aldri stanset.

Den iranske revolusjonen begynte med den politiske opposisjonens kamp i 1978 mot regimet til sjah Muhammed Reza Pahlavi (1919-1980). Flere av grupperingene i opposisjonen hadde kommet fra venstresiden, med forskjellige tolkninger av sosialistiske idealer. Men det var også islamistiske krefter, fundamentalister, moderate og mer radikale som kjempet mot Sjahen. Felles for alle opposisjonsgrupper var kampen mot Sjahens regime. Det politiske livet hadde forandret seg totalt, som en oppvåkning.

De militære styrkene erklærte at de ikke ville blande seg inn, noe som gjorde at revolusjonen seiret bare én måned etter at Sjahen hadde forlatt landet.

Men det som kom etter seieren, var meget fjernt fra en rettferdig maktfordeling. Islamistene, spesielt den fundamentalistiske fløyen, utnyttet de religiøse følelsene hos folket og erobret hele det politiske systemet. Først inviterte fundamentalistene alle politiske krefter til solidaritet, men snart begynte de å undertrykke andre partier ved å kalle dem «fiendens hånd». I det nye regimets propaganda var de liberale kreftene «Vestens spioner» og de venstreorienterte gruppene «Sovjets spioner». Fundamentalistene kalte så revolusjonen i 1979 for «Den islamske revolusjonen».

Motstand fra den nye opposisjonen i landet, både de liberale og de venstreorienterte, resulterte i et blodig oppgjør med det nye regimet få år etter revolusjonen. Flere politiske kommentatorer mente at flere vestlige land muligens så positivt på framgangen til de religiøse kreftene, og undertrykkelsen av de venstreorienterte i Midtøsten, siden det var viktig for dem i Den kalde krigen mot den sosialistiske verden. Men det iranske folket opplevde det som at revolusjonen «spiser sine barn», og den spiser fortsatt sine barn.

Overraskede iranere

Flere vestlige journalister som har reist til Iran de siste årene, mener at det politiske livet i landet er komplisert, at folket er uforutsigbare. Som journalist og aktivist har jeg levd og jobbet tett på folket nesten hele mitt liv. Men jeg må innrømme at jeg aldri kunne tenke meg at flere millioner mennesker skulle komme i gatene i protest mot det islamske regimet, slik folk gjorde etter valgfusket ved presidentvalget 12. juni.

Protestene startet etter det systematiske og godt arrangerte valgfusket hvor president Mahmoud Ahmadinejad igjen ble landets president. Ahmadinejad tilhører den mest ytterliggående og militaristiske fløyen i regimet. Denne fløyen var villig til å ofre det lille som var igjen av en republikk i landet. Systematisk politisk undertrykkelse og selve maktstrukturen i Grunnloven begrenser sterkt folkets evne til å bestemme i det politiske liv. Men denne gangen ble deres stemmer nektet innflytelse på den groveste måten.

Det gikk ikke som Ahmadinejad, med støtte fra «den åndelige leder» Ali Khamenei, hadde håpet på. Folket protesterte i gatene, uten vold. De fortsatte protestene selv om de ble slått og beskutt i gatene. Selv om de ble fengslet og torturert. Hundrevis av filmer og bilder fra politiets grove vold mot tomhendte demonstranter har kommet ut av Iran, noe som har avslørt hvordan regimet reagerte.

Systematiske voldtekter og tortur mot unge kvinner og menn fant sted i fengslene. Regimet håpet å skremme folk fra å delta i protestene, men det viste seg at til og med disse umenneskelige metodene ikke kunne skremme folk fra å fortsette.

Iranere er stolte over at verdens første menneskerettighetserklæring stammer fra Iran, da den persiske kongen Kong Kyros (600-530 f.v.t.) for 2500 år siden nedfelte rettigheter til sine innbyggere. Folket fortsatte i høst sine protester, mens regimet svarte med massearrestasjoner og vold. Flere hundre studenter, advokater og aktivister, kvinner og menn, er fengslet. Regimet har ikke turt å pågripe reformkandidatene Mir-Hosein Mousavi og Karrubi, lederne av «Den grønne revolusjonen», av frykt for at massedemonstrasjoner blir uhåndterbare. Det som har forhindret regimet fra å pågripe de to lederne, er at de har folkets støtte med seg.

Vestens feilgrep

Kvinner deltok aktivt i revolusjonen for tretti år siden. De ble likevel de første som mistet rettigheter de hadde oppnådd før revolusjonen, som retter i familieloven, samt påbud om å bruke religiøs plagg (hijab). Protester fra kvinnene ble hardt slått ned på, men dette ble neglisjert, til og med fra opposisjonens side.

Nå er kvinner igjen meget aktive i protestene, men de er mer bevisste sine rettigheter enn før. Iranske kvinner står er blant de sterkeste sekulære kreftene. De vil ikke at fundamentalistiske tolkninger av religiøse tekster fratar deres rettigheter.

Den kalde krigen er over, men flere stater i verden som ønsker å konkurrere med Vesten og USA, prøver å bruke Ahmadinejad som en motstander mot de liberale kreftene. Kina og Russland har store økonomiske og politiske interesser i Iran, de har bestandig støttet det iranske regimet mot press fra verdenssamfunnet.

Det iranske regimet prøver sin side å bruke sitt atomenergiprogram til å fjerne saken om menneskerettigheter fra forhandlingsbordet. Flere vestlige land kan dessverre ikke forstå at det omdiskuterte atomenergiprogram alene ikke er det store problemet. Hvis Iran var et demokratisk land, hvor menneskerettighetene ble bevart, kunne landet benytte seg av atomenergi for dets utvikling og framgang.

Uviss framtid

Ingen vet hvor veien går for den nye folkebevegelsen i Iran. Fortsetter regimet sine brutale metoder? Kan folket tvinge regimet til å gi etter? Slikt kan vi ikke vite. Men iranere verden over er stolte nå. De har håp.

Iranere har nemlig bevist det store skillet mellom seg som nasjon og et korrupt, voldelig regime. Verden respekterer iranernes krav om frihet og rettferdighet. Det iranske folket har tilegnet seg en legitimitet som ingen diktator med alle sine midler og våpen kan få.

Jeg har en venninne som bor i USA, der Iran ofte forbindes med terrorisme. Nå skriver hun til meg: «Da jeg før forlot huset, var en terrorist. Når jeg nå går ut, er jeg en helt.»

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi

Asieh Amini er en av Irans ledende journalister. Hun har vært fengslet for sin dekning av kvinners rettigheter og ble i november tildelt Hellmann/Hammett-prisen av Human Rights Watch. Hun har nå opphold i Norge og skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL