Kommentar: Den iranske snøballeffekten

Også denne uka virker den vestlige verden mest opptatt av Iran-regimets atomenergiprogram. Dessverre ser de ikke at det virkelige problemet er manglende demokrati.



Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2010-02-11

Trondheim, Norge. Torsdag 11. februar ble det i Iran markert at det var 31 år siden den iranske revolusjonen.

Iranere hadde i år bestemt seg lang tid i forveien for å vise sine protester mot dagens regime. Selv om reformistene lenge har prøvd å dempe slagordene, for å arbeide innenfor det nåværende politiske systemet og Grunnloven, er kravene allerede endret: Fra «Hvor er min stemme?» i juni til «Ned med diktaturet!» og «Nei til religiøst diktatorskap!».

Men de politiske protestene i 2010 er ikke de samme som i 1979. Denne gangen vil nemlig ikke opposisjonen bruke voldelige metoder. Noe annet er at iranere flest er mye mer bevisst sine krav og rettigheter. Mange av kravene under revolusjonen ble «glemt» til fordel for de «store idealene».

Opposisjonelle iranere i dag krever blant annet likestilling mellom kvinner og menn, politiske rettigheter til forskjellige etniske minoriteter og like muligheter for alle samfunnsborgere, uavhengig av kjønn eller religiøs tro. Folk vil ikke at disse kravene skal bli nedprioritert denne gangen.

Jeg var seks år da revolusjonen seiret. Revolusjonen vokste opp med oss, eller rettere sagt: Vi vokste opp med revolusjonen. Vi vokste opp med de revolusjonære idealene om uavhengighet, frihet og rettferdighet. 30 år senere er våre barn vitne til at folk igjen roper for frihet og rettferdighet i gatene. Folket er fortsatt under et diktatur, men kampen har aldri stanset.

Abonnement halvår kr 450

Den iranske revolusjonen begynte med den politiske opposisjonens kamp i 1978 mot regimet til sjah Muhammed Reza Pahlavi (1919-1980). Flere av grupperingene i opposisjonen hadde kommet fra venstresiden, med forskjellige tolkninger av sosialistiske idealer. Men det var også islamistiske krefter, fundamentalister, moderate og mer radikale som kjempet mot Sjahen. Felles for alle opposisjonsgrupper var kampen mot Sjahens regime. Det politiske livet hadde forandret seg totalt, som en oppvåkning.

De militære styrkene erklærte at de ikke ville blande seg inn, noe som gjorde at revolusjonen seiret bare én måned etter at Sjahen hadde forlatt landet.

Men det som kom etter seieren, var meget fjernt fra en rettferdig maktfordeling. Islamistene, spesielt den fundamentalistiske fløyen, utnyttet de religiøse følelsene hos folket og erobret hele det politiske systemet. Først inviterte fundamentalistene alle politiske krefter til solidaritet, men snart begynte de å undertrykke …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.