Den guddommelige komedien

Titian (Tiziano Vecellio) Christ Carrying the Cross, ca. 1565. (Museo Del Prado)
ONDSKAP: Gud er selv det ondes problem: Må vi drepe, og må vi drepe mange, og hele tiden, for at verden skal bli bedre?

Truls Øhra er forfatter. Se omtale av hans bok Maktens historie i NY TID.

Under en middag i 1979 etter premieren på filmen Prova d’orchestra (Orkesterprøven) spurte jeg Federico Fellini om han hadde lest at Laing, i Det spaltede selv (The Divided Self: An Existential Study in Sanity and Madness, 1960), holder skildringen av den unge kvinnen Gelsomina i hans film La Strada em># (Landeveien, 1954) frem som et arketypisk bilde på schizofren handlingslammelse – sammen med Idioten til Dostojevskij.

Fellini svarte uten å dvele ved selve saken ja, før han fortsatte: «I Rimini hadde vi en grise-kastrerer som satte barn på en tilbakestående kvinne. Pikebarnet som kom til verden, var også tilbakestående og ble kalt ‘djevelungen’. Det hjerteløse misbruket av de to kvinnene vokste med årene til en skyldbevissthet jeg ikke klarte å leve med. Skyldbevisstheten ble til angst. En angst jeg ikke klarte å komme over før denne filmen var ferdig. Det var traumatisk, jeg brøt sammen. I dag vet jeg at angst er drivkraften i all sann kunst. Kafka er et godt eksempel.»

Kosmisk angst

Angst var også drivkraften i Jens Bjørneboes forfatterskap. Kosmisk angst kalte han det, siden han ikke kunne forklare hvor den kom fra. Denne angsten jagde ham gjennom hele livet, og til slutt også ut av det.

Bjørneboe har også det til felles med Fellini at han brøt med realismen. Begge to fikk gjennomgå for det, men ble, etter hvert som ideologiene brøt sammen, levende legender, siden deres evne til å identifisere seg med ofrene ble mer sann enn det politiske kannestøperiet som skulle frelse dem.

Bjørneboe var som Fellini ikke akademisk skolert. Han utviklet sin forstand fra kildene på utsiden av systemet, og det ga ham friheten han trengte for å kunne analysere historien og samtiden på sin egen måte, og i lys av det løfte løgnene frem i dagen for så å gi oss den virkelige historien.

Dette var den revolusjonære marxismens tid i Europa. Proletariatets stormløp mot himmelen var nær forestående.

Fiendebildet, sakralmordet og det erobrede territoriet  er denne  frihetens sanne
natur, ikke menneskets frigjøring og likhet.

Men fra sin plass på utsiden så Bjørneboe at volden ideologiene foreskrev, bare gjenskapte den makt og undertrykkelse revolusjonene var et opprør mot. Marxismen var med andre ord bare en sekularisert utgave av den gammeltestamentlige kristendommen. Sakralofferet ble med de revolusjonære videre som nissen på flyttelasset – med blodbadet som fulgte med troen.

For dette ble Bjørneboe beskyldt for å være reaksjonær. I dag, hvor de samme ideologiene er døde, ser vi at det var han som var revolusjonær, og kritikerne hans som var reaksjonære.

Et forkrøplet frihetsbegrep

Hva var det som gjorde både livet og forfatterskapet hans så annerledes?

Bjørneboe går direkte inn i barbariet og gjør seg selv til katalysator for ondskapen i verden. Ved ganske enkelt å vende blikket innover for å kunne definere den moralske troverdigheten i hver og en av oss, slo Bjørneboe fast at foran offeret står vi alle likt: Et spark i skrittet er et spark i skrittet for den det går ut over. Det kan verken legitimeres ideologisk eller moralsk. Erkjennelsen var i seg selv revolusjonær. For i samme øyeblikk du stiller offeret i sentrum, fremstår selve frihetsbegrepet vårt  som falskt.

Et frihetsbegrep som ikke lenger er skapt for konsensus slik vi tror, men for konflikt og konfrontasjon. #Fiendebilde#t, sakralmordet og det erobrede territoriet er denne frihetens sanne natur, ikke menneskets frigjøring og likhet. Et frihetsbegrep som gjennom et subtilt forræderi i det moralske språket sørger for at det virkelig onde skifter natur og blir til det gode, mens det virkelig gode blir ondskap vi må utrydde for at verden skal bli et bedre sted.

Dette nye moralske perspektivet gjorde det mulig for ham å vise oss at fiendebildene som legitimerer barbariet, ikke bare er produktet av et forkrøplet frihetsbegrep, det hvitvasker forbryterne med den konsekvens at forbrytelsene våre fremstår som en renselsesprosess: Vi må drepe, og vi må drepe mange, og hele tiden, for at verden skal bli bedre. Bare slik kan vi overleve. Det er massemord, men vi kaller det frigjøring.

Det ondes problem for Bjørneboe er altså frihetens eget paradoks

Det ondes problem for Bjørneboe er altså frihetens eget paradoks: et hjerteløst samfunn hvor det moralske mennesket som kjemper den gode strid, blir moralens offer fordi tyrannene ikke viser hensyn.

Slik, ved å gå forbrytelsene våre etter i sømmene – i stedet for ubrukelig moralfilosofi – viser Bjørneboe oss at Gud selv er det ondes problem. Tilbake står den falske myten om Jesus, som for å tjene sin far i himmelen, lar seg torturere og korsfeste frivillig for å sone sine morderes synder slik at det onde skal seire på jorden.

Et verre knefall for barbariet finnes ikke.

Men slik er det jo: I Guds navn kan vi stemple ærlige mennesker som forbrytere fordi deres ærlighet truer oss.

Så enkelt er det.

Dødskampen

Sannheten er ikke noe argument for den rett troende. Fordommene rydder veien til himmelens rike. Og siden alle korrupte ideologer, kristne som sekulære, gir den troende rett til å ta seg til rette på andre menneskers bekostning, bryter virkelighetens verden og bolverket vi tross alt har skapt mot barbariet, sammen – under det Bjørneboe beskriver som vår felles dødskamp. En dødskamp som aldri tar slutt.

Denne dødskampen er mye virkeligere nå enn da han beskrev den på slutten av 1960-tallet. Og går verden til helvete for at Guds skadevilje nok en gang skal hjemsøke de vantro, ja, så er det ifølge presidentskapet i The Land of the Free kinesernes skyld, siden de på femti år har løftet en milliard mennesker ut av fattigdommen. Mens vi, de utvalgte Gud har satt til å styre kloden, har fratatt araberverdenen retten til å utvikle seg ved å bombe den tilbake til steinalderen.

Bjørneboe brukte sitt liv på å avsløre den guddommelige komedien vi holder levende for at ondskapen skal styre verden. Han klaget selvfølgelig høyt fordi ideologiene trumfet hans arbeid med å avsløre deres falskhet. Nå ser vi at han åpnet dørene til en helt ny forståelse av ondskapens natur. I dag feirer vi ham for dette – men tar vi ham på alvor?

Les også: Jens Bjørneboe: Vi som elsket Amerika

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise