Den guddommelige komedien

Titian (Tiziano Vecellio) Christ Carrying the Cross, ca. 1565. (Museo Del Prado)
ONDSKAP: Gud er selv det ondes problem: Må vi drepe, og må vi drepe mange, og hele tiden, for at verden skal bli bedre?

Under en middag i 1979 etter premieren på filmen Prova d’orchestra (Orkesterprøven) spurte jeg Federico Fellini om han hadde lest at Laing, i Det spaltede selv (The Divided Self: An Existential Study in Sanity and Madness, 1960), holder skildringen av den unge kvinnen Gelsomina i hans film La Strada em># (Landeveien, 1954) frem som et arketypisk bilde på schizofren handlingslammelse – sammen med Idioten til Dostojevskij.

Fellini svarte uten å dvele ved selve saken ja, før han fortsatte: «I Rimini hadde vi en grise-kastrerer som satte barn på en tilbakestående kvinne. Pikebarnet som kom til verden, var også tilbakestående og ble kalt ‘djevelungen’. Det hjerteløse misbruket av de to kvinnene vokste med årene til en skyldbevissthet jeg ikke klarte å leve med. Skyldbevisstheten ble til angst. En angst jeg ikke klarte å komme over før denne filmen var ferdig. Det var traumatisk, jeg brøt sammen. I dag vet jeg at angst er drivkraften i all sann kunst. Kafka er et godt eksempel.»

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise