Den greske tragediens lærdom

Denne uka har vist at EU, euroen og europeisk solidaritet synes nederlagsdømt. Men det er i kriser at bedre løsninger oppstår.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Krise. 2010 har vært så langt vært et «annus horribilis» for Den europeiske union. Og verre kan det bli. Onsdag 5. mai ble tre bankansatte i sentrum av Hellas’ hovedstad Athen drept. De var på jobb i bankfilialen av Marfin Investment Group da brannbomber ble kastet mot lokalene. Et tjuetalls medarbeidere ble evakuert i live. Tre klarte det ikke.

Protestene mot den europeiske økonomiske krisen har tatt sine første menneskeliv. Det kan fort bli flere. For Hellas er bare første euroland ut av de som nå merker finanskrisen skylle inn over kontinentet. USA fikk sin økonomiske krise i fjor, men den ble taklet av en nyvalgt president Barack Hussein Obama. Nå står EU for tur.

Riktignok har også EU fått en nyvalgt leder, en ny president som tok over fra 1. januar. Men Det europeiske råds leder er ingen Obama, snarere flamske Herman Van Rompuy (63). Han har til nå ikke vist vilje eller evne til å skape en mer solidarisk økonomisk politikk for unionens innbyggere.

Det blir, også i norsk offentlighet, gjentatt til stadighet at det er USA som etter finanskriser og kriger nå mister sin globale innflytelse og økonomisk makt. En nærmere studie vil vise at det i langt større grad er EU, euroen og de tidligere koloniserende landene som sliter mest.

Europas framtid

De mister ikke bare sin tidligere makt og ære, men også sitt fotefeste i den moderne verden. Eller som en alvorspreget tysk forbundskansler, Angela Merkel, uttalte onsdag: «Europas framtid og Tysklands plass i Europa står på spill.»

Hellas skal reddes med et lån på omtrent én billiard kroner (110 milliarder euro) fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det skal gjøre at antikkens land ikke går konkurs, etter et underskudd på 13,6 prosent av brutto nasjonalprodukt i fjor. Betingelsene er at underskuddet på statsbudsjettet kuttes til 8 prosent i år og 2,6 prosent i 2014.

Dette lyder totalt urealistisk, med tanke på at årets EU-underskudd i snitt er beregnet til å bli over sju prosent. Slik utopiske mål er oppskriften på økte konflikter i årene som kommer. Spesielt med tanke på at pensjonene i Hellas nå kuttes, momsen økes, avgiftene heves, godene til ansatte kuttes med 20 prosent. Alt dette skal nå gjøres av den nyvalgte sosialistiske statsministeren, George Papandreou.

Angrepet på Marfin-filialen, bare noen steinkast fra Platons Akropolis, blir bare et symbolsk varsku om den tid som går oss i møte. Den greske tragedien er nemlig også beretningen om en varslet krise. I januar 2009 skrev norske Le Monde diplomatique på sin førsteside:

«Opptøyene som herjet i en rekke greske byer i desember har i seg kimen til et generasjonsopprør, opprøret til en hel generasjon som er i ferd med å bli klar over at de aldri vil få en bedre levestandard enn foreldrene sine.»

Framtidsoptimismens død

Disse ord er dekkende også i dag. Det er et økonomisk spøkelse som nå ligger an til å ri Europa som en mare. Problemet er ikke den reelle økonomiske levestandarden, den vil uansett være bedre enn for folk flest i verden. Problemet er den negative, psykologiske opplevelsen av at ting ikke blir bedre, men verre.

Vi opplever slik et angrep på selve framskrittstroen, denne troslæren som synes så iboende nødvendig i postmoderne samfunn – der man ukentlig blir introdusert for nye teknologiske duppedingser eller interaktive plattformer.

Heri ligger dog også håpet: Dersom de voldsomme forventningene til framtida senkes, dersom vi lærer oss å se på den ønskede lykke som noe annet, eller mer, enn bare materiell velstand, kan også de kommende års utfordringer takles på en bedre måte.

Men i tillegg trengs det en mer inkluderende økonomisk politikk. Hellas er bare første land i problemrekken. Irland ligger i år an til et underskudd på 12 prosent av BNP, Spania på 10 prosent, Portugal 9 prosent. Den spanske boligboblen har sprukket. Over 20 prosent er arbeidsledige. Blant unge i Spania er nærmere halvparten uten jobb. Likevel påsto EUs økonomikommissær Olli Rehn onsdag: «Det er ikke behov for å tilby Spania økonomisk bistand.»

Så mye for felleseuropeisk solidaritet. I sum er det den europeiske modellen som gradvis bygges ned, av unionens egne ledere, inntil en eventuell snuoperasjon måtte komme.

Dette er likevel ingen gledesstund for EU-motstandere. Ingen har noe å tjene på at eurolandene sliter, snarere truer den europeiske uro oss alle.

Globalsolidarisk løsning

Samtidig er det i kriser man kan tenke nytt og radikalt, søke alternativer. Og da synes ikke handelsblokker, hemmelige bilaterale avtaler eller europeiske festningsmurer å være løsningen.

Skal vi få til flere grenseoverskridende og globalsolidariske løsninger, trenger vi flere kosmopolitiske forslag. Ett av dem kan være kampanjen for et verdensparlament i FN, omtalt i Ny Tid forrige uke, med mål om et direkte valgt globalparlament. Med dagens sosiale medier og rivende nettutvikling i alle verdenshjørner, er det bare et tidsspørsmål før en slik løsning er teknisk mulig.

Vanskeligere er det å gjøre ideen filosofisk drøftbar eller politisk mulig. Den største utfordringen ligger derfor i å endre våre mentale tankekart. Vi trenger å avvennes våre nasjonale tvangstanker, slik at vår fordelingsevne og vårt naturlige økonomiske solidaritetsønske ikke stanser ved nærmeste grenseovergang.

Dette synes å være lærdommen fra den greske tragedie av i dag, som for 2500 år siden.

---
DEL