Den glemte fiende

Et flertall kubansk-amerikanere stemte på Barack Obama i USA-valget 6. november. Her i Havanna har vi kanskje aldri vært så avhengig av vår nabo i nord som nå.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

YOANI-SANCHEZSend din reaksjon til debatt@nytid.no Yoani Sanchez en cubansk blogger, aktivist og regimekritiker. Gjennom bloggen Generación Y kritiserer hun myndighetene på Cuba og mangelen på ytringsfrihet i landet. Hun har vært anholdt og plassert i husarrest, og myndighetene har gjentatte ganger nektet henne å reise til utlandet. Sánchez ble i 2008 tildelt den spanske journalistutmerkelsen Ortega y Gasset-prisen av avisen El País. Året etter ble hun tildelt Maria Moors Cabot-prisen av Columbia University, men ble nektet å reise til New York for å motta utmerkelsen. I oktober 2012 ble hun pågrepet av politiet da hun forsøkte å dekke rettssaken mot en spansk politiker. Den 7. november ble hun, sammen med over 20 andre opposisjonelle, igjen fengslet, for så å bli løslatt av kubanske myndigheter to dager senere.   Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).     Havanna, Cuba. Fredag 2. november kom det kubanske utenriksdepartementet med en aggressiv pressemelding rettet mot USAs interesseseksjon i Havanna (organisasjonen kalles SINA, som er forkortelsen av den spanske tittelen). En tradisjonell verbal skyllebøtte mot vår nabo i nord, denne gangen i form av et utfall mot et internettrom som er åpent for allmennheten. Rommet har vært der en god stund, og besøkes av ulike mennesker. Noen er studenter som er der for å finne bakgrunnsstoff til oppgaver, noen er uavhengige journalister som publiserer nyhetene sine der. Andre igjen er familiemedlemmer til eksilkubanere og bruker nettet til å kontakte slektninger. I et land der internettilgang er en luksusvare kun forbeholdt fåtallet, er SINAs nettsenter blitt en torn i øyet på Cubas myndigheter. Men etter å ha lest den bombastiske pressemeldingen her forleden, dukket et spørsmål opp: Hvorfor nå? Dette rommet har eksistert i nesten et tiår, så hvorfor har det ikke dukket opp på regjeringsavisen Granmas forside før i forrige uke? Svaret hadde med regjeringens forventninger til valget i USA å gjøre. President Raul Castros regjering visste godt at marginene mellom Barack Obama og Mitt Romney var små. I månedsvis har derfor regjeringen justert sine verbale raketter mot naboen, og rammet begge kandidatene med kritikk.

Avhengighet til USA

Ifølge offisiell propaganda har president Obama bidratt til å «styrke den imperialistiske blokaden», mens hans republikanske motstander representerte «anti-kubansk politikk.» Det kan bare gå fra vondt til verre, har vi blitt advart. Fra Cuba har vi sett med nysgjerrighet og forventning på valget i USA. Det er mye på spill på den andre siden av Florida-stredet. Våre myndigheters revolusjonære politikk er jo først og fremst basert på motstand mot Washington, og dette gir oss en svært spesiell type avhengighet. Raul Castro har lansert et reise- og migrasjonsprogram som nesten ikke endrer noen ting, og han har lagt skylda på «imperiets blokade» for at han ikke kan gå lenger. Det går ikke an å tillate andre politiske partier fordi «onkel Sam lurer bak hjørnet.» Tilgang til internett må være svært begrenset, for å unngå «Pentagons mediekrig». En analyse av denne rivaliseringen vil gi oss inntrykk av at kubanernes skjebne aldri har vært så avhengig av USA som akkurat nå. Vårt hverdagsliv har aldri vært så knyttet til beslutningene som tas i Det ovale kontor. En fiskehandler på et gatehjørne i Havanna håper demokraten Obama blir gjenvalgt, slik at broren hans fortsatt vil kunne sende ham den spesielle maten han forer de fargerike fiskene sine med. En tidligere politisk fange håper imidlertid på at republikaneren Romney vinner, fordi «ting må bli enda verre før folk reagerer.» Og tenåringsgutten som egentlig ikke har peiling, vil sannsynligvis dra raskere kjensel på den amerikanske presidenten enn på den gamle mannen i rutete skjorte, som dukker opp på fjernsynet under navnet Fidel Castro. Før valget ventet alle i intens spenning.

Det spennende forbud

Med sin bitre anti-imperialistiske diskurs har Cubas regjering endt opp med å skyte seg selv i foten. I ukevis har de offisielle mediene snakket mer om valget i USA enn om vårt eget kommunevalg, som har foregått samtidig. Mediene har vært opptatt av å framstille alt om USA i et mest mulig negativt lys, og tilsynelatende glemt at det forbudte alltid er det mest spennende. På den måten har all skittkasting mot de to kandidatene gjort folk stadig mer opptatt av hva resultatet ville bli denne første tirsdagen i november. En annen faktor har vært at Cuba ikke lenger spiller noen viktig rolle i amerikansk politikk. Under valgkampen ble øya vår nesten ikke nevnt i det hele tatt. Det er lenge siden oktober 1962, da hele verdens øyne var rettet mot rakettinstallasjonene på den største av Antillene. President Obamas blikk har vært festet andre steder, og det vil fortsette slik. I sin neste presidentperiode må han rydde opp i de økonomiske problemene innad i USA. Sannsynligvis vil krisen i Europa ta mye av oppmerksomheten – så vel som situasjonen i Irak, Afghanistan, Iran og Syria. Raul Castro må gjøre noe drastisk for å få igjen oppmerksomheten til sin gamle og evige fiende. Det er der kilden til hans egen makt ligger. Når han reiser utenlands og holder taler, er det rivaliseringen med USA som tar plass – han kan ikke eksistere uten dette. Det er derfor vi nå ser en økt polemikk, for å tvinge fram et svar fra den amerikanske presidenten. Det politiske språket blir skarpere i kantene, gamle fornærmelser tas fram og små stikk av konfrontasjon rettes mot Obama som for å minne ham om at Cuba fremdeles er en fiende. Castro vil så gjerne bli en prioritet for naboen i nord nok en gang – koste hva det koste vil. Men denne gangen fungerer ikke strategien. Oversatt av Kristian Krohg- Sørensen  

---
DEL