Den falske freden

Hva betyr de farer eller ofre en enkelt mann eller et enkelt folk må gjennom, når hele menneskehetens skjebne står på spill?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

20. MAI 1967
Av: Ernesto «Che» Guevara

Det er over 21 år siden siste verdenskrig sluttet og diverse tidsskrifter feirer på utallige språk denne begivenhet, symbolisert ved seieren over Japan.
21 år uten en verdenskrig synes lenge i en epoke med alvorlige motsetninger, voldsomme sammenstøt og plutselige omveltninger. Men, uten å analysere de praktiske resultater av denne fred vi alle har sagt oss villige til å forsvare, må vi spørre om den er en realitet. En analyse viser at denne freden innebærer fattigdom, forfall og tiltakende utbytting.
Det er ikke hensikten her å skrive historie om alle de lokale konflikter som har oppstått etter Japans overgivelse. Heller ikke er det hensikten å slå fast omfanget og antallet av de indre uroligheter og borgerkriger som har funnet sted i disse fredens år. For oss klarer det seg å bruke krigene i Korea og Vietnam som argumenter mot den blåøyde optimismen.

1. Korea: Etter Koreakrigen lå den nordlige del av landet tilbake som et offer for en systematisk ødeleggelse uten sidestykke i moderne krigshistorie, sønderlemmet av bomber, uten fabrikker, skoler eller hospitaler – uten mulighet for å gi ti millioner mennesker tak over hodet. Her intervenerte USA med alle former for utryddelsesvåpen. Nye kjemiske og bakteriologiske våpen ble utprøvet. På USAs side kjempet den tvangsutskrevne sørkoreanske befolkning som kanonføde. Mot USA sto den koreanske folkehær samt frivillige fra Kina, støttet materielt av Sovjet.

2. Viet-Nam: Det vietnamesiske folk har ført en uavbrutt krig mot tre imperialistiske stormakter: Japan, Frankrike og USA. I den samme periode har det vært mislykkede revolusjonsforsøk på det søramerikanske kontinent. Det cubanske folk brøt denne verdensdels avmakt, og påkalte seg imperialistenes vrede, forsvarte sine kyster og strender – først under invasjonen i Grisebukta, så under Oktoberkrisen.

Vietnamesernes ensomhet. Hovedmotsetningene ligger nå på og omkring den indokinesiske halvøy. Viet-Nam forvandlet området til en sprengsats som hvert øyeblikk kan detonere. Det er nesten to år siden amerikanerne systematisk begynte å bombe den demokratiske republikk Viet-Nam. I begynnelsen var det isolerte bombetokter, maskert som represalier mot såkalte provokasjoner fra nord. I dag er bombingen blitt en systematisk klappjakt på den nordvietnamesiske befolkning – en systematisk ødeleggelse av deres sivilisasjon. Den tragiske kjensgjerning er denne: Viet-Nam som representerer den tilbakeliggende verdens forhåpninger, står bittert alene. Alene mot den amerikanske teknikks grusomheter, nesten forrådt i sør, med noen forsvarsmuligheter i nord – men alltid alene. Det er ikke nok å ønske seier for vietnameserne, vi må løpe samme risiko som dem, stå sammen med dem – i døden som i seieren.

Hvilken rolle bør vi, denne verdens utbyttede, spille?

Den elendige freden som beseirer oss. Nordamerikanernes imperialistiske forbrytelser brer seg over hele kloden. Skyldige er også de, som i det avgjørende øyeblikk nølte med å gjøre Viet-Nam til en del av det ukrenkelige sosialistiske området – en avgjørelse som naturligvis hadde medført faren for verdenskrig, men som også ville ha tvunget de amerikanske imperialistene til å ta en avgjørelse.
Skyldige er også de som fører den påbegynte striden mellom de to sosialistiske stormakter videre med skjellsord og bakvaskelser. Vi spør i håpet om et ærlig svar: Er – eller er ikke – Viet-Nam isolert gjennom disse stormakters balansegang?
Hvilket mot, hvilken ro eier ikke dette folk? Hvilket eksempel er ikke dets kamp for verden? Et utilstrekkelig antall forsvarsvåpen er alt disse fantastiske soldater har, når man trekker fra fedrelandskjærligheten, troen på sitt samfunn og et mot som overskrider alle grenser.
Hvilken rolle bør vi, denne verdens utbyttede, spille?
Folkene på tre kontinenter lærer av Viet-Nam. For hver dag USA truer verden med total krig, blir deres holdning fastere: Vi frykter ikke denne krig! Folkebevegelsens taktikk blir å angripe kontinuerlig og stadig hardere.

Folkene på de tre kontinenter:

Latin-Amerika. Den imperialistiske utbytting rammer tre områder fundamentalt: Asia, Afrika og Latin-Amerika. Hvert land har sine særpreg, men kontinentene sett under ett har mange fellestrekk. I Latin-Amerika har amerikanerne herredømme over så og si hele territoriet. Vasallregjeringene som i beste fall er svake og fryktsomme, kan ikke motsette seg ordrene fra de amerikanske overmennesker, hvis makt har nådd et høydepunkt som gjør enhver politisk endring til et tilbakeslag. Deres kamp for å bevare det erobrede er da også redusert til brutal voldsbruk mot alle sosiale bevegelser uansett karakter. Disse forbrytelser gjennomføres uten frykt for mottiltak. OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) er et bekvemt skalkeskjul, FN er ineffektivt inntil det latterlige eller det tragiske. Amerikanske tropper er i alle latinamerikanske land parate til å intervenere hvor som helst hvor den bestående orden vakler, støttet av den nasjonale hær. Forbrytelsenes og forræderiets internasjonale er en kjensgjerning.
På den annen side har det opprinnelige borgerskap mistet enhver mulighet til opposisjon mot imperialismen. De danner dens baktropp. Det finnes ikke lenger andre skritt å ta, ingen flere endringer er mulige. Enten sosialistisk revolusjon eller karikaturen av en revolusjon!

Asia. Asia er et kontinent med forskjellige særtrekk. Frigjøringskamper mot de europeiske kolonimakter frembrakte en rekke mer eller mindre progressive regjeringer. De europeiske stormakters svake politiske stilling gjorde Asia til et gunstig ekspansjonsområde for amerikanske kapitalinteresser. Det indokinesiske kom til å spille en vital rolle i USAs militære strategi som går ut på å omringe Kina gjennom Sør-Korea, Japan, Formosa, Sør-Viet-Nam og Thailand. I denne dobbeltrolle som et både strategisk og økonomisk viktig kontinent, hvis naturressurser ennå ikke er fullstendig utnyttet, eller behersket av amerikansk kapital, utgjør dette område en av de mest eksplosive regioner i verden i dag, tross den tilsynelatende stabilitet utenfor Viet-Nam.
Som en del av dette kontinent, men med egne motsetningsforhold, er det nære Østen like ved kokepunktet – uten å kunne si hvor langt denne krigen mellom Israel, støttet av imperialistene, og de progressive arabiske statene vil utvikle seg.

Afrika. Afrika er det kontinent der USA er minst engasjert, både økonomisk, militært og politisk. Men kontinentets naturlige rikdommer gjør det til et jomfruelig område for nykolonial invasjon. Det har skjedd visse omveltninger som har tvunger de koloniale makter til å oppgi gamle krav om absolutt makt. Men når utviklingen skjer jevnt, blir kolonialismens etterfølger nykolonialismen som er like total i sin økonomiske maktutøvelse.
På lang sikt er det klart at Afrika danner et enormt reservoir for den amerikanske økonomiske strategi. Deres investeringer er i øyeblikket bare av større betydning i Sør-Afrika, men de er i ferd med å vinne innpass i Congo, Nigeria og andre land hvor de konkurrerer hardt (men ennå fredelig) med andre imperialistiske stormakter.
Alt dette får oss til å stille spørsmålet om frigjøringsbevegelsenes muligheter på kortere eller lengre sikt.
Når vi analyserer Afrika, ser vi at det kjempes tappert i Guinea, Mosambique og Angola, med størst hell i førstnevnte land. Videre er det sporadiske kamper i Congo mellom gamle tilhengere av Lumumba på den ene siden, og Tshombes gamle medsammensvorne på den annen. Denne kampen er i øyeblikket i favør av de sistnevnte, som med fordel har klart å pasifisere store deler av landet. Men her lurer krigen latent.
Til tross for visse tegn på det motsatte, kan vi i det politiske og sosiale Afrika ikke øyne en kontinental situasjon. Inntil nå har det bare vært en rekke palassrevolusjoner hvor en gruppe offiserer erstatter en annen.

Identiteten mellom klassene. I Asia er situasjonen slik vi har fastslått – eksplosiv. Kamphandlingene er ikke bare åpenlyse i Viet-Nam, de finner også sted i Cambodsja, Thailand og Malaysia – og naturligvis i Indonesia, der vi ikke tror at siste kapittel er skrevet, til tross for at det kommunistiske partiet i landet er utslettet. I tillegg til dette kommer også det nære Østen.
I Latin-Amerika er den væpnede kamp begynt i Guatemala, Colombia, Venezuela og Bolivia. De første geriljagrupper er dukket opp i Brasil.
I Latin-Amerika er klassebevisstheten så klar, at en nesten kan snakke om en søramerikansk internasjonale. Denne enhet er så klar bl.a. fordi det finnes ett talespråk – Brasil ikke medregnet. I lang tid har vi innsett at kampen i Latin-Amerika kan komme til å ta kontinentale dimensjoner.

De innbyrdes motsetninger. La oss utvikle en sann internasjonalisme. La oss danne internasjonale hærer av proletarer, som har frigjøring av menneskeheten som banner. Det å dø for Viet-Nam, Venezuela, Laos, Guinea, Colombia, Bolivia og Brasil er like ærerikt for en afrikaner, en amerikaner og en europeer som for en asiat. Hver blodsdråpe som blir gitt i kampen for et land som ikke er ens eget, er en erfaring som vil overleve og bli brukt i frigjøringen av ens eget land. Nå må vi bekjempe våre egne uoverensstemmelser og gå over til å bekjempe fienden. I vårt mål: ødeleggelse av imperialisme gjennom kamp – må vi være ubøyelige. Hvor strålende ville ikke vår fremtid være, om en rekke Viet-Nam-kriger blomstret opp av hatet på vår jord. Var vi villige til å stå sammen da – hvor storslått ville ikke morgendagen være, og hvor nær.
Vi er stolte over å ha lært av den cubanske revolusjon og av dens øverste leder. Det er han som har stilt oss dette spørsmålet: «Hvilken betydning har de farer eller ofre en enkelt mann eller et enkelt folk må gjennom, når hele menneskehetens skjebne står på spill?»

Les også Geriljalederen som ble merkevare.

Dette brevet ble først
offentliggjort i Havana 16. april 1967. Oversatt til norsk og
forkortet av Orienterings
og Ny Tids redaksjon.

---