Den falske freden

Hva betyr de farer eller ofre en enkelt mann eller et enkelt folk må gjennom, når hele menneskehetens skjebne står på spill?

Ny Tid

20. MAI 1967
Av: Ernesto «Che» Guevara

Det er over 21 år siden siste verdenskrig sluttet og diverse tidsskrifter feirer på utallige språk denne begivenhet, symbolisert ved seieren over Japan.
21 år uten en verdenskrig synes lenge i en epoke med alvorlige motsetninger, voldsomme sammenstøt og plutselige omveltninger. Men, uten å analysere de praktiske resultater av denne fred vi alle har sagt oss villige til å forsvare, må vi spørre om den er en realitet. En analyse viser at denne freden innebærer fattigdom, forfall og tiltakende utbytting.
Det er ikke hensikten her å skrive historie om alle de lokale konflikter som har oppstått etter Japans overgivelse. Heller ikke er det hensikten å slå fast omfanget og antallet av de indre uroligheter og borgerkriger som har funnet sted i disse fredens år. For oss klarer det seg å bruke krigene i Korea og Vietnam som argumenter mot den blåøyde optimismen.

1. Korea: Etter Koreakrigen lå den nordlige del av landet tilbake som et offer for en systematisk ødeleggelse uten sidestykke i moderne krigshistorie, sønderlemmet av bomber, uten fabrikker, skoler eller hospitaler – uten mulighet for å gi ti millioner mennesker tak over hodet. Her intervenerte USA med alle former for utryddelsesvåpen. Nye kjemiske og bakteriologiske våpen ble utprøvet. På USAs side kjempet den tvangsutskrevne sørkoreanske befolkning som kanonføde. Mot USA sto den koreanske folkehær samt frivillige fra Kina, støttet materielt av Sovjet.

2. Viet-Nam: Det vietnamesiske folk har ført en uavbrutt krig mot tre imperialistiske stormakter: Japan, Frankrike og USA. I den samme periode har det vært mislykkede revolusjonsforsøk på det søramerikanske kontinent. Det cubanske folk brøt denne verdensdels avmakt, og påkalte seg imperialistenes vrede, forsvarte sine kyster og strender – først under invasjonen i Grisebukta, så under Oktoberkrisen.

Vietnamesernes ensomhet. Hovedmotsetningene ligger nå på og omkring den indokinesiske halvøy. Viet-Nam forvandlet området til en sprengsats som hvert øyeblikk kan detonere. Det er nesten to år siden amerikanerne systematisk begynte å bombe den demokratiske republikk Viet-Nam. I begynnelsen var det isolerte bombetokter, maskert som represalier mot såkalte provokasjoner fra nord. I dag er bombingen blitt en systematisk klappjakt på den nordvietnamesiske befolkning – en systematisk ødeleggelse av deres sivilisasjon. Den tragiske kjensgjerning er denne: Viet-Nam som representerer den tilbakeliggende verdens forhåpninger, står bittert alene. Alene mot den amerikanske teknikks grusomheter, nesten forrådt i sør, med noen forsvarsmuligheter i nord – men alltid alene. Det er ikke nok å ønske seier for vietnameserne, vi må løpe samme risiko som dem, stå sammen med dem – i døden som i seieren.

Hvilken rolle bør vi, denne verdens utbyttede, spille?

Den elendige freden som beseirer oss. Nordamerikanernes imperialistiske forbrytelser brer seg over hele kloden. Skyldige er også de, som i det avgjørende øyeblikk nølte med å gjøre Viet-Nam til en del av det ukrenkelige sosialistiske området – en avgjørelse som naturligvis hadde medført faren for verdenskrig, men som også ville ha tvunget de amerikanske imperialistene til å ta en avgjørelse.
Skyldige er også de som fører den påbegynte striden mellom de to sosialistiske stormakter videre med skjellsord og bakvaskelser. Vi spør i håpet om et ærlig svar: Er – eller er ikke – Viet-Nam isolert gjennom disse stormakters balansegang?
Hvilket mot, hvilken ro eier ikke dette folk? Hvilket eksempel er ikke dets kamp for verden? Et utilstrekkelig antall forsvarsvåpen er alt disse fantastiske soldater har, når man trekker fra fedrelandskjærligheten, troen på sitt samfunn og et mot som overskrider alle grenser.
Hvilken rolle bør vi, denne verdens utbyttede, spille?
Folkene på tre kontinenter lærer av Viet-Nam. For hver dag USA truer verden med total krig, blir deres holdning fastere: Vi frykter ikke denne krig! Folkebevegelsens taktikk blir å angripe kontinuerlig og stadig hardere.

Folkene på de tre kontinenter:

Latin-Amerika. Den imperialistiske utbytting rammer tre områder fundamentalt: Asia, Afrika og Latin-Amerika. Hvert land har sine særpreg, men kontinentene sett under ett har mange fellestrekk. I Latin-Amerika har amerikanerne herredømme over så og si hele territoriet. Vasallregjeringene som i beste fall er svake og fryktsomme, kan ikke motsette seg ordrene fra de amerikanske overmennesker, hvis makt har nådd et høydepunkt som gjør enhver politisk endring til et tilbakeslag. Deres kamp for å bevare det erobrede er da også redusert til brutal voldsbruk mot alle sosiale bevegelser uansett karakter. Disse forbrytelser gjennomføres uten frykt for mottiltak. OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) er et bekvemt skalkeskjul, FN er ineffektivt inntil det latterlige eller det tragiske. Amerikanske tropper er i alle latinamerikanske land parate til å intervenere hvor som helst hvor den bestående orden vakler, støttet av den nasjonale hær. Forbrytelsenes og forræderiets internasjonale er en kjensgjerning.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.