Den estiske filmeksplosjonen

Med røtter i Krutsjovs tøværsperiode, har den estiske filmen blitt kraftig revitalisert etter Sangrevolusjonen og Den baltiske lenken i 1989.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Estiske filmarkiver inneholder en filmavis fra landets åttende nasjonale sangfestival i 1923. Nesten 20 minutter med stille leppeklapping, ettersom lydfilm ikke eksisterte på den tiden? Feil! The VIII National Song Festival byr på minneverdige opptak av våre sangveteraner, som hadde deltatt i samtlige festivaler fra den aller første i 1896. De gråhårete sangerne ble udødeliggjort i den delen av filmæraen da kinematografi ennå ikke hadde sett dagens lys. Da sangerne samlet seg i 1896 for å feire 50-årsjubileet for avskaffelsen av livegenskapen, var de oppmerksomme på hva de hadde grunnlagt – hva sangfestivalene våre skulle utvikle seg til mer enn 100 år senere? Veteranene som fikk evig liv takket være filmavisen, opplevde ikke Sangrevolusjonen i 1989, men frihetsidealet – ønsket om å stå opp for og være tro mot seg selv – har vært inkorporert i sangfestivalene helt fra begynnelsen. Stagnasjon før perestrojka. I den første uavhengighetsperioden (1920–1940) var det vanskelige forhold for filmbransjen i Estland. Fra 1932 var det helt slutt på produksjon av spillefilm – og den ble ikke tatt opp igjen før i 1947. Vurderingen av de påfølgende årene under sovjetisk okkupasjon og utviklingen av sovjetisk-estisk filmkunst etter dekret fra Moskva, er derfor ikke utelukkende negativ. Naturligvis var de plumpe propagandafilmene som ble produsert under stalinismen i 40- og 50-årene et fremmedelement i estisk kultur. På den annen side var det under Krustsjovs tøværsperiode den profesjonelle estiske filmkunsten ble formet. Fra 1960-tallet rekrutterte estisk film nye, dyktige filmskapere. Filmproduksjonen var konsentrert ved Tallinfilm-studioet, der det i tillegg til spillefilm og dokumentarer ble satt i gang regulær produksjon av dukkefilm og animasjonsfilm (i henholdsvis 1958 og 1972). Mye av det som ble laget i sovjettiden blir i dag betraktet som estiske filmklassikere. Det gjelder filmer som Kajo Kisks Hullumeelsus (Madness, 1968) og Peeter Simms Ideaalmaastik (The Ideal Landscape, 1980). Ideaalmastik, i likhet med Mida külvad … (What You Sow …, 2008) skildrer de vanskelige første årene med kollektivisering av landbruket som Stalin tvang igjennom. Folk fikk ikke bare beskjed om å skille seg av med såkornet sitt; å adlyde de nye makthaverne innebar også at du av og til måtte gjøre langt verre ting – du måtte svikte dine medmennesker. Og sensur? Ja, selvsagt måtte du hele tiden balansere på knivseggen mellom det som var tillatt og det som ikke var det, og sensuren omfattet etter hvert også områder som animasjon. Det var for eksempel ikke lov til å vise Madness utenfor Estland. Fra innsiden av et mentalsykehus diagnostiserte filmen galskapen i den verdenen vi lever i; den blinde lederdyrkingen som er typisk for totalitære systemer. Da Gorbatsjov kom til makten i 1985, begynte perestrojka- og glasnostperioden. Den åpnet nye muligheter også for filmskapere. I samarbeid med Arvo Iho filmet Leida Laius den opprivende historien om barnehjemsbarna, i Naerata ometi (Come on, Smile. Aka: Games for School Children, 1985). Uten kursendringen i Moskva ville også denne filmen etter all sannsynlighet havnet sammen med de forbudte. Nå ble den i stedet hedret med en prestisjetung pris av den sovjetiske staten. Perestrojka gjorde det mulig å granske temaer som inntil da hadde vært tabu, og å behandle sosiale vilkår på en oppriktig måte. I 1987 fullførte vår mest kjente animasjonsfilmskaper, Priit Pärn, den halvtimelange auteurfilmen Eine Murul (Breakfast on the Grass), som gir en av de dypeste innsikter i den totalitære periodens traumer i hele den estiske filmhistorien. Filmene var fremdeles garantert 100 prosent statsfinansiering, men sensuren hadde allerede begynt å løsne litt på grepet. Og samtidig, men ikke minst: Under perestrojka kunne filmer for første gang skytes utenfor de statlige studioene. Den første av disse filmene var Olav Neulands Hitler & Stalin 1939, der historiske opptak var satt sammen i anledning 50-årsmarkeringen av Molotov-Ribbentrop-pakten i 1989. Under perestrojka kunne hele samfunnet puste på en ny måte. Som en fortsettelse av festivaldagene i gamlebyen i Tallin tidlig på sommeren 1988, begynte folk spontant å samles på Sangfestivalplassen. Den første såkalte nattsangfesten var et faktum. Nattsangfestene nådde høydepunktet i september, da 300 000 mennesker var samlet på sangarenaen; en tredjedel av innbyggerne på den tiden. I august 1989 var verden vitne til Den baltiske lenken, en nesten 600 kilometer lang sammenhengende menneskelenke gjennom Estland, Latvia og Litauen. Dette skjedde to år før gjenopprettingen av estisk uavhengighet i 1991. Nytt filmlandskap. I 1989, ved slutten av Sovjetperioden, fullførte Tallinfilm fire spillefilmer, tre kortfilmer, fem animasjonsfilmer, fem dukkefilmer, samt 14 dokumentarfilmer og 24 filmaviser. Ikke et stort antall filmer, men heller ikke et ørlite antall (tatt i betraktning at vi er et lite land). På den tiden var alle spillefilmer og animasjonsfilmer finansiert direkte fra Moskva.

Perestrojka gjorde det mulig å granske temaer som inntil da hadde vært tabu, og å behandle sosiale vilkår på en oppriktig måte.

Dette førte til det selvfølgelige spørsmålet: Hva kommer til å skje med filmindustrien vår, hvordan kan vi nå klare å skaffe de nødvendige pengene for å holde filmproduksjonen oppe? At vi fikk vår egen valuta – den estiske kronen – sommeren 1992, gjorde finansieringen enda vanskeligere. Siden den gang har det faktisk to år skjedd at ikke en eneste spillefilm ble fullført i Estland (1996 og 2000). Den viktigste reformen kom i 1994. Den direkte finansieringen av det statlige filmstudioet Tallinfilm ble erstattet med finansiering av konkrete filmprosjekter. Først kom pengene fra Kulturdepartementet, som opprettet en ekspertkommisjon til dette formålet. Senere har finansieringen blitt administrert av Estonian Film Foundation (Eesti Filmi Sihtasutus), EFI. Siden år 2000 har avgjørelsene vært fattet av en utnevnt ekspert i stedet for en kommisjon. En tilleggskilde til finansiering av estisk film har vært Culture Capital (Kultuurkapital), som har virket fra 1995. Culture Capital sørger for finansiell støtte til kreative aktiviteter, og støtten fordeles av kommisjoner som er etablert av kunstnerne selv. Pengene fra Culture Capital utgjør en viss prosentandel av skatteinntektene i statsbudsjettet (avgifter på alkohol og tobakk, og skatt på spill). Omfanget av filmfinansieringen fra Culture Capital er mindre (om lag en tredjedel av summen fra EFI), og bevilgningene er mer rettet mot kreativitet (sammenliknet med EFI). For 2014 er EFIs budsjett på drøye 4,6 millioner euro, mens i overkant av 1,8 millioner euro er øremerket film i Cultural Capital-budsjettet. I tillegg kommer 341 000 euro via Kulturdepartementet. Sammenliknet med 1994 har den økonomiske støtten til filmprosjekt økt 18,7 ganger. Likevel, statsbudsjettet har økt 21,8 ganger i den samme perioden. Av en eller annen grunn har forskjellen i vekstrate vært særlig tydelig de siste ti årene. Finne seg selv. Tross alle dystre spådommer var filmproduksjonen tilfredsstillende i den første perioden etter at uavhengigheten ble gjenetablert. I 1992 ble det i alt fullført åtte spillefilmer (fem av disse utenfor Tallinfilm). Filmproduksjon viste seg å være av økende interesse for privat kapital. Estland ble mer interessant som et nytt filmland, og utlendinger ble interessante for våre filmskapere som agenter for nye oppdrag og formidlere av nye vestlige erfaringer. Etter uavhengigheten fikk sjangerfilm særlig oppmerksomhet på estiske kinolerreter. Hardi Volmers nasjonale gangsterfilm Tulivesi (Firewater, 1994), tok opp den blomstrende smuglingen av brennevin på 1920-tallet. Men alt dette viste seg å være kortlivet. Estisk film i 1990-årene, særlig i siste halvdel av tiåret, var først og fremst tvunget til å bry seg om sin egen eksistens. Hvordan kan man snakke om innovasjon eller «å finne seg selv» når man klarer å produsere én eller to filmer i året på det meste? Produksjoner ble satt i gang med utilstrekkelig finansiering, arbeidet dro ut i tid, og prosjektene ble utsatt til neste år eller enda senere. Under disse vanskelige forholdene, etter en opptaksperiode med avbrudd som varte i flere år, ble Sulev Keedus’ Georgica (1998) endelig ferdigstilt – en film som behandler traumene i Estlands historie, og peker seg ut som en av de viktigste estiske filmene de siste 25 årene. Også i sine andre verker – spillefilmer såvel som dokumentarer – har Sulev Keedus vært tro mot sine høye kunstneriske idealer. Han har vunnet filmkritikernes årlige pris, Neitsi Maal, fem ganger. På 2000-tallet fikk estisk film mer pusterom. Litt etter litt økte tallet på årlig produserte filmer. Fra annen halvdel av årene siden har det gjennomsnittlige antallet produksjoner per år ligget på rundt fem eller mer. For årene 2007 og 2012 viser statistikken at hele ti estiske filmer ble produsert. I tillegg til en viss stabilisering av filmproduksjonen, brakte 2000-tallet også et generasjonsskifte i estisk film. I 1992 startet Universitetet i Tallinn et program for filmstudier. The Baltic Film and Media School har vært i virksomhet siden 2005. De unge filmskaperne dukket opp på scenen i 1999 med en filmkassett som inneholdt tre kortfilmer. Men ikke før i 2005, da fem av sju filmer var laget av yngre filmskapere, kan vi snakke om et generasjonsskifte innenfor spillefilm i Estland.

Uten kursendringen i Moskva ville også denne filmen etter all sannsynlighet havnet sammen med de forbudte. Nå ble den i stedet hedret med en prestisjetung pris av den sovjetiske staten.

I dag bør vi imidlertid holde øynene åpne for en enda yngre generasjon regissører, ettersom Tanel Tooms Pihtimus (The Confession) til og med vant en Oscar i 2010 for Best Foreign Student Film. Hjemme og ute. Veiki Ounpuus’ Sügisball (Autumn Ball) ble en suksess i Orizzonti-konkurransen i Venezia i 2007, mens andre estiske spillefilmer har vunnet priser på viktige festivaler. Dette har skapt interesse for en estisk filmverden som til da hadde vært praktisk talt ukjent. Allerede høsten samme år, i 2007, hadde Warsaw Festival et spesialprogram med tittelen Estonian Explosion. Selv om vi hadde vunnet priser på store, viktige festivaler også tidligere – en debutantpris for Olav Neulands Tuulte pesa (Nest in the Wind) i Karlovy Vari i 1980, Peeter Simms’ Inimene, keda polnud (A Man Who Did Not Exist) i Cannes i 1990, Jaak Kilms og René Reinumäes Sigade revolutsioon (Revolution of Pigs) i Silver St. George i Moskva i 2004, er prisen for Sügisball den mest prestisjefylte hittil. Filmen, basert på Mati Untis klassiske roman Autumn Ball (estisk: Sügisball), handler om ensomhet og fremmedgjøring. Ounpuu følger livene til de nordisk innadvendte karakterene som drikker for å løse opp indre spenninger, og lever sine parallelle liv i et post-sovjetisk bylandskap. Ved siden av den estiske filmens inntreden på den internasjonale scenen, bør vi ikke glemme det som interesserer et estisk kinopublikum mest. I 2012 gikk esterne på kino gjennomsnittlig 1,96 ganger i året, og tilskuerne hadde 228 nye filmer å velge mellom. Filmutvalget har økt betydelig takket være Pimedate Ööde Festival (Black Nights Film Festival) i Tallinn, som i år blir arrangert for 18. gang, og som i fjor resulterte i 77 500 kinobesøk. En av de mest sette estiske filmene fra vår nåværende uavhengighetsperiode er Elmo Nüganens Nimed mrmortahvlil (Names in Marble, 2002), sett av 168 000 personer. Den slår dermed de fleste blockbusters fra Hollywood. 2007, det beste året i estisk filmhistorie de siste 25 år, er også interessant på grunn av hjemlige forhold: Estisk films andel av billettinntektene var uvanlig høy – 14,3 prosent. Vi har ikke maktet å slå dette tallet senere, ikke engang i 2012, da vi feiret 100-årsjubileet for estisk film og enda en gang opplevde ett av de beste årene i nyere tid. Likevel, den estisk filmens fremtid ser lys ut. Erfaringene våre fra de siste 25 årene, som jeg har gitt et omriss av her, tilsier det.   Dette er tredje og siste del av serien fra boken.

---
DEL