«Den eneste måten å ende dette på, er å jobbe side om side»

I 2005, mot slutten av den andre intifadaen, bestemte en gruppe tidligere militante palestinere og en gruppe tidligere israelske soldater seg for at nok var nok. De hadde sett seg lei av den stadig eskalerende volden de var vitne til hver dag. De kunne ikke se noen militær løsning på konflikten mellom Israel og Palestina, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 2005, mot slutten av den andre intifadaen, bestemte en gruppe tidligere militante palestinere og en gruppe tidligere israelske soldater seg for at nok var nok. De hadde sett seg lei av den stadig eskalerende volden de var vitne til hver dag. De kunne ikke se noen militær løsning på konflikten mellom Israel og Palestina, og bestemte seg for å ty til alternative metoder for å løse konflikten. Nå, ti år senere, er de i Oslo for å fortelle om hva organisasjonen deres, Combatants for Peace, gjør for å fremme dialog mellom israelere og palestinere. Organisasjonen, som startet med 20 mennesker som ønsket en forandring, teller i dag rundt 120 aktive medlemmer fordelt på fem lokallag over hele Vestbredden. I dag er Combatants for Peace den eneste NGO-en som består både av israelske og palestinske fredsaktivister. Leder i organisasjonen, Suleiman Khatib, mener gjensidig kunnskap om og anerkjennelse av «de andre» må ligge til grunn for en fremtidig løsning mellom israelere og palestinere: «Vår erfaring er at majoriteten både på israelsk og palestinsk side ønsker en fredelig løsning på konflikten. De fysiske barrierene, systemet med tillatelser for å krysse muren, frykt og mistillit fører til at folk på begge sider stadig finner bevis for at ’de andre’ ikke ønsker fred,» sier Suleiman Khatib til Ny Tid. Da han var 12 år, ble han en del av Fatah-bevegelsen. Som 14-åring ble han fengslet etter å ha knivstukket en israelsk soldat. Han har sonet ti år og fem måneder i israelsk fengsel. Han var med på å grunnlegge Combatants for Peace, og er i dag en av lederne i organisasjonen.

«Majoriteten både på israelsk og palestinsk side ønsker en fredelig løsning på konflikten.» – Suleiman Khatib

«Jeg begynte å jobbe i fengselsbiblioteket. Dette ga meg mulighet til å lese mye, også om jødenes historie. Dette endret synet mitt på konflikten,» forteller Khatib. Sammen med israelske Udi Gur tilbringer han en snau uke i Oslo for å utveksle erfaringer, både med politikere og representanter fra sivilsamfunnet, om israelsk-palestinsk dialogarbeid på grasrotnivå. Khatib mener enkeltindividers beretninger om situasjonen skaper en bredere forståelse for konsekvensene av konflikten: «Det er viktig å fortelle det internasjonale samfunnet hva vi jobber med, og å gi et bilde av hvordan situasjonen ser ut fra bakkenivå. Alt for ofte er det statistikk og de store, politiske strømningene som når gjennom til media, og til beslutningstakere. Men det er gjennom erfaringer og fortellinger fra bakkenivå man kan forstå hvordan okkupasjonen faktisk påvirker enkeltindivider,» sier Khatib. I tillegg til å organisere dialogmøter mellom israelske og palestinske veteraner, arrangerer organisasjonen guidede turer på Vestbredden, holder foredrag om ikke-voldelig motstand og arrangerer demonstrasjoner. En viktig del av arbeidet går også ut på politisk påvirkningsarbeid, samt implementering av strategiske måter å utøve ikke-voldelig motstand på. Israelske Udi Gur, som er lærer og ansvarlig for organisasjonens demonstrasjoner og offentlige omvisninger, forteller at de færreste israelere i virkeligheten er klar over hvilke konsekvenser den snart 50 år lange okkupasjonen har: «De fleste israelere i dag lever i en fiktiv virkelighet. Vi har ofte med oss israelere som aldri har vært verken på Vestbredden eller i en bosetting. De blir som regel overrasket over hvordan situasjonen faktisk ser ut på Vestbredden. Folk reagerer med fortvilelse og blir motløse. Vår viktigste oppgave er å formidle de andres virkelighet på en måte som folk kan relatere seg til. Og det gir resultater,» sier Gur. Etter avsluttet militærtjeneste på Vestbredden og i Libanon i 2001, bestemte han seg for å engasjere seg i fredsarbeid. Han ble kjent med Combattants for Peace gjennom noen venner: «Det jeg så under tjenesten, både ved kontrollpostene og inne på Vestbredden, gjorde meg sikker på at en militær løsning på denne konflikten ikke er mulig. Prisen vi betaler for okkupasjonen er en endeløs sirkel av vold. Den eneste måten å ende dette på, er å jobbe side om side, som likeverdige parter,» sier Gur. Han påpeker imidlertid at organisasjonen anerkjenner den israelske tilstedeværelsen på Vestbredden som en okkupasjon. «Vi er en upartisk aktør i konflikten, men anerkjenner også at vi står overfor en okkupant og okkuperte,» sår Gur fast. Delt. Den 750 kilometer lange muren som i dag skiller Vestbredden fra Israel, ble påbegynt i 2003 og fikk merkelappen «sikkerhetsgjerde» fra israelske myndigheter. I dag må palestinere som ønsker å ferdes eller jobbe på israelsk side, søke om tillatelse fra israelske myndigheter. Søknadsprosessen er ofte omfattende, og ikke alle får innvilget tillatelse til å krysse. Likeledes har ikke Israelere tilgang til område A, som etter Oslo-avtalen er de eneste områdene med full palestinsk kontroll. «Ofte tenker man på vold bare som fysiske angrep. Men sannheten er at hele den israelske okkupasjonen av Palestina også er et uttrykk for vold. Bosettingene er vold, muren er vold, den militære tilstedeværelsen er vold, og palestinsk motstand mot okkupasjonen resulterer ofte i vold. Frykten man finner blant mange israelere, er også vold,» sier Khatib. Da de to største palestinske fraksjonene Hamaz og PLO i april i fjor kunngjorde at de ville inngå en forsoningsavtale, som i juni samme år skulle resultere i den første palestinske samlingsregjeringen siden 2007, reagerte israelske myndigheter med å avslutte de pågående fredsforhandlingene med Palestina. Forhandlingene hadde da pågått siden slutten av juli året før, under ledelse av USAs utenriksminister John Kerry. Udi Gur mener det er på tide å tenke nytt når det gjelder forhandlingssamtaler mellom de to partene: «Jeg mener mye av problemet ligger i at de fleste ser for seg at et dialogarbeid skal komme i gang først etter at en fredsavtale er på plass. Men slik situasjonen utvikler seg i dag, har vi ikke tid til å vente på dette. En dialog mellom mennesker på bakken er helt grunnleggende for at man skal kunne se en forsoning mellom israelere og palestinere. Dialogen må med andre ord foregå parallelt med arbeidet for fredsforhandlinger,» sier Gur. Netanjahus valgløfte. Da Israels statsminister Benjamin Netanjahu i mars stilte til valg som statsministerkandidat for regjeringspartiet Likud, var et av valgløftene at en palestinsk stat ikke ville bli opprettet så lenge han var statsminister i landet. (Se også debattinnlegg s. 10.) Etter reaksjoner fra blant annet USA måtte statsminister Netanjahu moderere sine uttalelser.Udi Gur mener å se en endring i hvordan det internasjonale samfunnet forholder seg til den israelske okkupasjonen.

«Prisen vi betaler for okkupasjonen er en endeløs sirkel av vold.» – Udi Gur

«Nå er det klarere enn noen gang at det internasjonale samfunnet ikke aksepterer en fortsettelse av denne okkupasjonen, noe den siste krigen i Gaza antakelig var med på å forsterke. Her er det ikke snakk om en krig blant likeverdige parter. Det handler om at Israel gjennom okkupasjonen styrer livene til 4, 5 millioner mennesker,» sier Gur. Ved utgangen av 2014 hadde 135 land anerkjent Palestina som egen stat. Landene utgjør 70 prosent av FNs medlemsland, som utgjør 80 prosent av verdens befolkning. Den norske regjeringen har uttalt at den ikke ønsker å anerkjenne Palestina før det foreligger en fremforhandlet løsning mellom partene. Flere av partiene på Stortinget åpner imidlertid for en anerkjennelse av Palestina som stat, blant annet Arbeiderpartiet, som på sitt landsmøte i midten av april kunngjorde at de ville åpne for en anerkjennelse av Palestina dersom de får regjeringsmakt. «Det internasjonale samfunnet må legge press på israelske myndigheter. Dette kan gjøres ved å anerkjenne Palestina som stat, og å minne Israel på hva det vil si å være et demokratisk samfunn. Fortsetter Israel med den stadig ekspanderende okkupasjonen, finnes det snart ikke noe sted å opprette noen palestinsk stat. Så det gjelder å gjøre noe nå,» avslutter Gur.


  Heinesen er journalist i Ny Tid. carima@nytid.no

---
DEL