Den egentlige virkelighetslitteraturen

Genuin og personlig diktsamling fra Eldrid Lunden.

Eldrid Lunden er ute med diktsamlingen det er kun et spørsmål om tid.

Eldrid Lunden, landets første professor i skrivekunst og mangeårig aktiv som daglig leder av Forfatterstudiet i Bø, kommer med sin første diktsamling på tretten år. Poesien hennes har fortsatt samme format som før: Kortfattede, noen ganger til og med ordfattige dikt, som likevel formidler mye til oss lesere, ikke fordi Lunden på liv og død skal utrykke så mye mellom linjene, men heller fordi hun mestrer det pregnante og signifikante. Hun henvender seg allerede i første dikt til en vi ganske fort forstår var mannen, ektefellen, livspartneren og livsledsageren. Han er borte, død, og samtidig til stede, nærværende, et ansikt som kommer og går i tankene og bevisstheten. Dette er skrevet både nøkternt og med det vi kunne kalle den gode og helt nødvendige patosen, usentimentalt og oppriktig, ikke minst fordi Lunden leder denne private dimensjonen inn i en mer generell observasjon rundt selve fenomenet kjærlighet, hun siterer Seneca den yngre, som i et brev til sønnen skriver at man etter sorgen over tapet må finne et nytt menneske å elske. Det kan virke som et nådeløst påbud, men er egentlig ment som en advarsel mot å forgude de døde.

Den behandler, observerer, anskueliggjør, aktualiserer og iblant også ironiserer over både det virkelige og det personlig-private.

Men Lunden gjør gjerne sprang fra et dikt til det neste, tematikk eller fokus forandrer seg, ofte inni diktet, og hun siterer villig fra andre forfattere, for eksempel Aksel Sandemose, som hun gjengir slik: Eit menneske kjem aldri a jour, vi har nok med å greie opp det vi alt har levd. Dette går helt på tvers av sitatet fra Seneca, og Lunden stiller egentlig to helt forskjellige typer følsomhet opp mot hverandre, den ene stoisk, den andre freudiansk. Man ser her at slike kontrasterende perspektiver på livet og ikke minst tiden er en viktig, ja, kanskje også en avgjørende betingelse for Lundens egen poesi, hun fremsetter ikke sitater for sitatets skyld, men for å vise leserne på en indirekte og finurlig måte at livet vi lever, er i en forstand umulig og i en annen forstand mulig å leve med. Formulert i kortformat: Langt de fleste har både en Seneca og en Sandemose i magen.

Påført uvirkelighet

Også selve tittelen på samlingen er et sitat, basert på Karen Blixen: Det er berre eit spørsmål om tid / når idealet vil bryte igjennom og kalle seg natur / Mennesket begynte å gå oppreist / og kvitta seg med halen sin / fordi det inderleg ynskte det slik. Dette kunne man kalle ideologiens evolusjon, en langsom, men sikker prosess som gradvis skiller menneskeheten fra naturen, kulturen fra den naturlige verden. Det er helt klart der vi befinner oss i dag: i den kollektive fornektelsen over å tilhøre livspremissene vi trenger for å overleve som art. Dette ene sitatet kunne også forvandle Lundens samling til et slags aktivistisk opprop for bedre miljø og sunnere klima, men i så fall er det et ekstremt lavmælt opprop, og i tillegg rimelig ironisk (fra Blixens side). Saken er at vi nekter å være en del av naturen, i historiens løp styrer vi vekk fra den, inn i sivilisasjonene, inn i forfallet, ville kanskje både Blixen og Lunden si. Eller mer presist: inn i den kollektive dumheten. Her bidrar Lunden med to sitater på samme side:

Vi mennesker trur vi kan påføre kvarandre

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.