Den egentlige virkelighetslitteraturen

Genuin og personlig diktsamling fra Eldrid Lunden.

Eldrid Lunden er ute med diktsamlingen det er kun et spørsmål om tid.
Kurt Sweeney
Novelist & book reviewer.

Eldrid Lunden, landets første professor i skrivekunst og mangeårig aktiv som daglig leder av Forfatterstudiet i Bø, kommer med sin første diktsamling på tretten år. Poesien hennes har fortsatt samme format som før: Kortfattede, noen ganger til og med ordfattige dikt, som likevel formidler mye til oss lesere, ikke fordi Lunden på liv og død skal utrykke så mye mellom linjene, men heller fordi hun mestrer det pregnante og signifikante. Hun henvender seg allerede i første dikt til en vi ganske fort forstår var mannen, ektefellen, livspartneren og livsledsageren. Han er borte, død, og samtidig til stede, nærværende, et ansikt som kommer og går i tankene og bevisstheten. Dette er skrevet både nøkternt og med det vi kunne kalle den gode og helt nødvendige patosen, usentimentalt og oppriktig, ikke minst fordi Lunden leder denne private dimensjonen inn i en mer generell observasjon rundt selve fenomenet kjærlighet, hun siterer Seneca den yngre, som i et brev til sønnen skriver at man etter sorgen over tapet må finne et nytt menneske å elske. Det kan virke som et nådeløst påbud, men er egentlig ment som en advarsel mot å forgude de døde.

Den behandler, observerer, anskueliggjør, aktualiserer og iblant også ironiserer over både det virkelige og det personlig-private.

Men Lunden gjør gjerne sprang fra et dikt til det neste, tematikk eller fokus forandrer seg, ofte inni diktet, og hun siterer villig fra andre forfattere, for eksempel Aksel Sandemose, som hun gjengir slik: Eit menneske kjem aldri a jour, vi har nok med å greie opp det vi alt har levd. Dette går helt på tvers av sitatet fra Seneca, og Lunden stiller egentlig to helt forskjellige typer følsomhet opp mot hverandre, den ene stoisk, den andre freudiansk. Man ser her at slike kontrasterende perspektiver på livet og ikke minst tiden er en viktig, ja, kanskje også en avgjørende betingelse for Lundens egen poesi, hun fremsetter ikke sitater for sitatets skyld, men for å vise leserne på en indirekte og finurlig måte at livet vi lever, er i en forstand umulig og i en annen forstand mulig å leve med. Formulert i kortformat: Langt de fleste har både en Seneca og en Sandemose i magen.

Påført uvirkelighet

Også selve tittelen på samlingen er et sitat, basert på Karen Blixen: Det er berre eit spørsmål om tid / når idealet vil bryte igjennom og kalle seg natur / Mennesket begynte å gå oppreist / og kvitta seg med halen sin / fordi det inderleg ynskte det slik. Dette kunne man kalle ideologiens evolusjon, en langsom, men sikker prosess som gradvis skiller menneskeheten fra naturen, kulturen fra den naturlige verden. Det er helt klart der vi befinner oss i dag: i den kollektive fornektelsen over å tilhøre livspremissene vi trenger for å overleve som art. Dette ene sitatet kunne også forvandle Lundens samling til et slags aktivistisk opprop for bedre miljø og sunnere klima, men i så fall er det et ekstremt lavmælt opprop, og i tillegg rimelig ironisk (fra Blixens side). Saken er at vi nekter å være en del av naturen, i historiens løp styrer vi vekk fra den, inn i sivilisasjonene, inn i forfallet, ville kanskje både Blixen og Lunden si. Eller mer presist: inn i den kollektive dumheten. Her bidrar Lunden med to sitater på samme side:

Vi mennesker trur vi kan påføre kvarandre

uverkelighet, sa Erich Fromm.

*

Vondskap er ikkje noko meir merkeleg enn

avgrensa intelligens, sa Seneca den yngre.

Når det gjelder Fromms påstand, er det høyst sannsynlig at antisemitten Hitler faktisk klarte det med Tysklands befolkning: Løgnene om jødene ble til folkereligion og dødelig-dogmatisk kvasivitenskap. Senecas påstand bare bekrefter dette, ondskap og dumskap gikk hånd i hånd under nazismen, hundretusener av oppegående, høyt utdannende tyskere lot seg lokke og forføre av regimets middelmådige, banale fiksjoner om en subversiv rase midt blant dem. Det mest slående her er at Senecas eldgamle klokskap også gjelder i dag, og det gir Lundens samling en sterk og tydelig antropologisk tendens. Hun siterer Henry David Thoreau, som sier at mennesket er Nature looking into nature. Her kan man tenke på en del dikt Lunden har skrevet om rådyr som vandrer rundt huset hennes. Det er få rådyr i denne samlingen, men de spiller en rolle i den større, globale sammenhengen som henger over samtiden (og samtidslitteraturen). I dag, over 150 år senere, måtte Thoreau definert mennesket som Consumer looking into nature. Det har skjedd alvorlige forandringer med oss, kanskje først og fremst i forholdet til naturen, den forsvinner lenger og lenger vekk, blir mer og mer eksotisk, og flere og flere blar villig opp for å se og oppleve den på nært hold, på Svalbard eller langt inni Amazonas, som for å fylle opp en lengsel etter villmarkens sang.

En egen sjanger

Det kanskje mest merkverdige med denne samlingen på litt over sytti sider er at den på tross av så mange sitater virker genuin og personlig. Det er Lundens poetiske prosjekt vi her bevitner, det er kanskje også fordi sitatene angår oss, enten direkte eller indirekte, men det oppdager man kanskje bare etter hvert. Og samtidig gir hun sin egen avdøde partner stor plass: To av samlingens seks avdelinger henvender seg direkte til ham, de er hennes minne over ham, over livet de levde og delte med hverandre. På mange måter er samlinger som dette den egentlige virkelighetslitteraturen, fordi den behandler, observerer, anskueliggjør, aktualiserer og iblant også ironiserer over både det virkelige og det personlig-private. Samtidig er den kjemisk renset for enhver form for pinlig narsissisme, den er som Lundens tidligere samlinger saksorientert, kanskje først og fremst mot menneskenaturen, kulturen og sivilisasjonen, det som styrer og preger oss kontinuerlig. Det er nærmest som om hun har opparbeidet seg sin egen sjanger, en stillferdig, men samtidig sterk sådan. Og mye av styrken ligger i å bruke velvalgte og relevante innskudd fra andre forfattere, det vitner om en sjenerøsitet som er temmelig sjelden i disse sjølprojiserende tider blant norske litterater. Her og nå krever man egentlig bare én ting fra Lunden: La det ikke gå tretten år til neste gang!

Kommentarer