Den dresskledde somalieren på Malta

Asylordningen er en sentral del av Europas humanitære arv. Er det mulig å håndtere denne arven på en klok og bærekraftig måte midt i dagens storstilte tilstrømming? Mitt møte med en ung somalisk mann på Malta ga et innblikk i flere aspekter av problemstillingen. I november 2015 var jeg på arbeidsreise i Malta. Her traff […]

Asylordningen er en sentral del av Europas humanitære arv. Er det mulig å håndtere denne arven på en klok og bærekraftig måte midt i dagens storstilte tilstrømming? Mitt møte med en ung somalisk mann på Malta ga et innblikk i flere aspekter av problemstillingen.

I november 2015 var jeg på arbeidsreise i Malta. Her traff jeg Ahmed, en 27 år gammel somalier, som straks ble interessert da jeg nevnte at jeg var fra Norge. Det viste seg at Ahmed selv hadde bodde i Norge i 2011–2013.

Screen Shot 2016-05-11 at 14.30.31I 2011 var han en del av en gruppe somaliere som skulle prøve å ta seg med båt fra Libyas kyst til Europa. Planen var å seile til Italia, men båten havnet i maltesisk farvann i stedet. Maltesiske konferansefolk jeg snakket med, bekreftet overfor meg at båtmigranter ofte havner tilfeldig på Malta, og først tror at de har nådd det europeiske fastlandet.

Ahmed hadde først intet begrep om forskjellen mellom Malta og Italia. Grensevaktene som plukket dem opp ved stranden, fortalte at de var på Malta, og plasserte dem straks i den beryktede interneringsleiren Halfar. «Forholdene i Halfar-fengselet var elendige, og flere gjorde opprør. Etter tre måneder der inne fikk jeg opphold, og ble sluppet ut,» fortalte Ahmed.

Malta har fått mye internasjonal kritikk for sin interneringspraksis, men har forsvart seg med henvisning til sikkerhetsbekymringer. Myndighetene har hevdet at de ikke kan la folk gå fritt rundt i samfunnet uten å vite hvem de er.

Da Ahmed endelig kom ut i frihet, ville han bare videre. Erfaringen fra oppholdet i interneringsleiren hadde gjort ham skeptisk. Oppholdstillatelsen og migrasjonspasset han fikk, ga ham endelig muligheten til å forlate øya og reise fritt innad i Schengen, så han tok turen til Norge.

Ut fra historien han fortalte meg, viste det seg at det var UDIs Dublin-enhet, under min ledelse, som hadde ansvaret for hans sak og som bidro til at han likevel måtte reise tilbake til Malta.

Da jeg fortalte ham dette, tok samtalen en ny vending, og ble plutselig langt mer interessant for oss begge. «Så du er fra UDI?» spurte Ahmed. «Nei, men jeg jobbet med Dublin-saker i UDI da du var i Norge,» forklarte jeg. «Jeg forstår at du bare måtte gjøre jobben din, men kan du hjelpe meg med å komme tilbake?» spurte Ahmed.

I UDI var han bare én sak blant mange. I motsetning til de andre enhetene som vurderte asylhistoriene, konsentrerte Dublin-enheten seg bare om enkelte opplysninger, som for eksempel: Hvor var søkeren registrert først, hva slags status hadde han der, og var det mulig å overføre ham dit? Navn, nasjonalitet og asylhistorie var ofte ikke relevant. Vi kunne diskutere rundt en sak uten å huske nasjonaliteten, siden det mest relevante var hvilket land i Europa saken var linket til. Når jeg behandlet sakene, pleide jeg å åpne bildet på skjermen fra Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF) for å se ansiktet bak saken.

Nå fikk jeg derimot møtte hele mennesket bak saken, og fikk høre historien hans – hvordan Ahmed selv hadde opplevd prosessen, og hvordan vår beslutning hadde påvirket livet hans.

Fordi han hadde fått «subsidiær beskyttelse» på Malta i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og ikke flyktningstatus i henhold til Flyktningkonvensjonen, var ikke fingeravtrykkene hans registrert i den europeiske databasen Eurodac. Dermed kunne ikke Norge sende ham tilbake til Malta i henhold til Dublin-regelverket. Dette er komplisert juss, og jeg skal ikke forsøke å forklare, men poenget var at Norge og Malta var uenige om tolkningen av Dublin-regelverket når det gjaldt Ahmed og asylsøkere i samme situasjon. Malta nektet å ta imot somaliere som hadde reist videre til for eksempel Sverige og Norge. Men den juridiske uenigheten med Malta gjorde at vi ikke kunne gjennomføre returene rent fysisk. På flyplassen ville maltesisk politi bare be norsk politi reise tilbake sammen med asylsøkeren. Løsningen ble å gi avslag og å forvente at søkeren selv reiste tilbake. Men Ahmed gjorde ikke dette med det samme.

Han dro først fra Trondheim til Oslo, der han i nesten ett år jobbet for en somalisk gründer på Grønland for bare 2000 kroner i måneden. «Halvparten av pengene gikk til å betale sengen jeg sov i. Men en dag ble jeg lei og reiste til Malta. Blant annet for å fornye oppholdstillatelsen min og ikke risikere at jeg ikke har tillatelse til å oppholde meg noe sted i Europa.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here