Den dresskledde somalieren på Malta

Asylordningen er en sentral del av Europas humanitære arv. Er det mulig å håndtere denne arven på en klok og bærekraftig måte midt i dagens storstilte tilstrømming? Mitt møte med en ung somalisk mann på Malta ga et innblikk i flere aspekter av problemstillingen. I november 2015 var jeg på arbeidsreise i Malta. Her traff […]

Asylordningen er en sentral del av Europas humanitære arv. Er det mulig å håndtere denne arven på en klok og bærekraftig måte midt i dagens storstilte tilstrømming? Mitt møte med en ung somalisk mann på Malta ga et innblikk i flere aspekter av problemstillingen.

I november 2015 var jeg på arbeidsreise i Malta. Her traff jeg Ahmed, en 27 år gammel somalier, som straks ble interessert da jeg nevnte at jeg var fra Norge. Det viste seg at Ahmed selv hadde bodde i Norge i 2011–2013.

Screen Shot 2016-05-11 at 14.30.31I 2011 var han en del av en gruppe somaliere som skulle prøve å ta seg med båt fra Libyas kyst til Europa. Planen var å seile til Italia, men båten havnet i maltesisk farvann i stedet. Maltesiske konferansefolk jeg snakket med, bekreftet overfor meg at båtmigranter ofte havner tilfeldig på Malta, og først tror at de har nådd det europeiske fastlandet.

Ahmed hadde først intet begrep om forskjellen mellom Malta og Italia. Grensevaktene som plukket dem opp ved stranden, fortalte at de var på Malta, og plasserte dem straks i den beryktede interneringsleiren Halfar. «Forholdene i Halfar-fengselet var elendige, og flere gjorde opprør. Etter tre måneder der inne fikk jeg opphold, og ble sluppet ut,» fortalte Ahmed.

Malta har fått mye internasjonal kritikk for sin interneringspraksis, men har forsvart seg med henvisning til sikkerhetsbekymringer. Myndighetene har hevdet at de ikke kan la folk gå fritt rundt i samfunnet uten å vite hvem de er.

Da Ahmed endelig kom ut i frihet, ville han bare videre. Erfaringen fra oppholdet i interneringsleiren hadde gjort ham skeptisk. Oppholdstillatelsen og migrasjonspasset han fikk, ga ham endelig muligheten til å forlate øya og reise fritt innad i Schengen, så han tok turen til Norge.

Ut fra historien han fortalte meg, viste det seg at det var UDIs Dublin-enhet, under min ledelse, som hadde ansvaret for hans sak og som bidro til at han likevel måtte reise tilbake til Malta.

Da jeg fortalte ham dette, tok samtalen en ny vending, og ble plutselig langt mer interessant for oss begge. «Så du er fra UDI?» spurte Ahmed. «Nei, men jeg jobbet med Dublin-saker i UDI da du var i Norge,» forklarte jeg. «Jeg forstår at du bare måtte gjøre jobben din, men kan du hjelpe meg med å komme tilbake?» spurte Ahmed.

I UDI var han bare én sak blant mange. I motsetning til de andre enhetene som vurderte asylhistoriene, konsentrerte Dublin-enheten seg bare om enkelte opplysninger, som for eksempel: Hvor var søkeren registrert først, hva slags status hadde han der, og var det mulig å overføre ham dit? Navn, nasjonalitet og asylhistorie var ofte ikke relevant. Vi kunne diskutere rundt en sak uten å huske nasjonaliteten, siden det mest relevante var hvilket land i Europa saken var linket til. Når jeg behandlet sakene, pleide jeg å åpne bildet på skjermen fra Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF) for å se ansiktet bak saken.

Nå fikk jeg derimot møtte hele mennesket bak saken, og fikk høre historien hans – hvordan Ahmed selv hadde opplevd prosessen, og hvordan vår beslutning hadde påvirket livet hans.

Fordi han hadde fått «subsidiær beskyttelse» på Malta i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og ikke flyktningstatus i henhold til Flyktningkonvensjonen, var ikke fingeravtrykkene hans registrert i den europeiske databasen Eurodac. Dermed kunne ikke Norge sende ham tilbake til Malta i henhold til Dublin-regelverket. Dette er komplisert juss, og jeg skal ikke forsøke å forklare, men poenget var at Norge og Malta var uenige om tolkningen av Dublin-regelverket når det gjaldt Ahmed og asylsøkere i samme situasjon. Malta nektet å ta imot somaliere som hadde reist videre til for eksempel Sverige og Norge. Men den juridiske uenigheten med Malta gjorde at vi ikke kunne gjennomføre returene rent fysisk. På flyplassen ville maltesisk politi bare be norsk politi reise tilbake sammen med asylsøkeren. Løsningen ble å gi avslag og å forvente at søkeren selv reiste tilbake. Men Ahmed gjorde ikke dette med det samme.

Han dro først fra Trondheim til Oslo, der han i nesten ett år jobbet for en somalisk gründer på Grønland for bare 2000 kroner i måneden. «Halvparten av pengene gikk til å betale sengen jeg sov i. Men en dag ble jeg lei og reiste til Malta. Blant annet for å fornye oppholdstillatelsen min og ikke risikere at jeg ikke har tillatelse til å oppholde meg noe sted i Europa.»

Det var interessant for meg å høre at Ahmed forlot Norge «frivillig» likevel. Vi antok at de med oppholdstillatelse i andre EU-land før eller senere ville reise tilbake dit for ikke å risikere å miste alt og bli papirløse i EU. Det er tross alt ikke så lett å leve «under jorden» i Norge. Det finnes et lite marked for svart arbeid, men man får dårlig betalt, og det er dyrt å bo her til lands.

Jeg spurte Ahmed om tilværelsen på Malta. «Også på Malta er livet vanskelig. Jeg må jobbe hardt for å overleve.»

Mens Ahmed fortalte om livet på Malta, var det en ting jeg stusset over. Den unge og sympatiske somalieren var svært godt kledd, og så ikke akkurat ut som en som kom fra en fattig arbeidsklasse. Av erfaring med å snakke med asylsøkere vet jeg at det er best å konfrontere dem med forhold som tilsynelatende ikke henger helt sammen. Dette for å fjerne mest mulig tvil rundt historien deres, noe som kan være i alles interesse. Jeg spurte ham derfor med et glimt i øyet: «Du Ahmed, du forteller om hvor tøft du har det her på Malta, men du ser jo ut som en aksjemegler eller noe? Med dress og slips og greier. Er dette kleskoden for de fattigste på Malta, eller?»

Han smilte først og svarte deretter alvorlig: «Eh, la meg fortelle hvorfor. Før gikk jeg med vanlige klær, men jeg har ofte opplevd at bussen ikke stopper for meg, og at jeg blir sett ned på av maltesere. Nå når jeg er pent kledd, får jeg respekt. Bussen stopper, og jeg blir behandlet bra, ikke med nedlatenhet eller mistenksomhet som før, og ingen rare blikk. Maltesere er fine folk, ikke misforstå meg, men dressen og slipset gjør hverdagen litt lettere for en svart mann som meg.»

Det norske ordtaket om at man ikke skal skue hunden på hårene ga plutselig mening. Olav Thon ville sett ut som en stakkars fattigmann ved siden av denne unge herren. Historien bak valget av klærne gjorde sterkt inntrykk. Det var det som måtte til for Ahmed for å oppleve verdighet i hverdagen.

Ahmed er en av dem som har «forsvunnet fra norske asylmottak», som ingen i systemet vet hvor det er blitt av. På vei tilbake fra Malta reflektere jeg litt over saken hans. Saksbehandlere i UDI har stor makt over menneskeskjebner. Hvis UDI hadde bestemt å realitetsbehandle saken i Norge, ville Ahmed trolig fått opphold i Norge, og han ville antakelig hatt et bedre liv. Men var det galt av UDI å insistere på at han skulle tilbake til Malta selv om Malta nektet å ta ham imot? Vel, logikken bak avslaget er grei. En person som allerede har fått beskyttelse i Europa, skal ikke ha krav på å få sin søknad om beskyttelse behandlet på nytt i et annet land. Det er uheldig å bruke ressurser på samme saker flere ganger, ikke minst når det er såpass mange førstegangssaker å ta seg av.

Men det er en annen dimensjon her. Malta er et lite land og kan ikke ta imot så mange. Som en liten øy i Middelhavet mellom Afrika og Europa er de i en svært sårbar situasjon i disse folkevandringstider. Har ikke andre europeiske land et moralsk ansvar for å vise solidaritet med lille Malta, og ikke anvende Dublin-forordningen overfor landet?

Malta er et rolig og trygt samfunn der det hersker orden og harmoni. Mens Italia tok imot hele 170 000 båtmigranter i 2014, slapp Malta unna med bare 568. Det er lett å vise til landets forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner og EU-direktiver. Det er også lett å si at landet har en «moralsk plikt» til å hjelpe mennesker i nød – men hvor stor forskjell kan lille Malta gjøre i verden? Med sine 400 000 innbyggere har Malta bare drøye 60 prosent av Oslos folketall. FNs høykommissær for flyktninger, Antonio Guterres, ble under en TED-talk i desember 2015 spurt om det finnes en grense for hvor mange flyktninger europeiske land kan ta imot. Han sa at dette var «et spørsmål uten svar, for flyktninger har rett til beskyttelse. Og det er noe som heter internasjonal rett. Du kan ikke si jeg tar imot 10 000 og ‘that’s it’».

Nei, så enkelt er det ikke. Hva hvis det kommer 40 000 asylanter til Malta årlig? Det ville betydd at Maltas befolkning ble mer enn fordoblet på bare ti år. Og hva hvis det kom like mange som til Sverige i 2015, nemlig over 160 000? Malta ville fort kollapset som samfunn.

Det er ikke nok bare å vise til «internasjonal rett». Det er ikke jussen og rettighetene som løser Europas migrasjonsutfordringer. Det er det interne samarbeidet i Europa og EUs samarbeid med afrikanske land. Det er helhetstenkningen, og det er løsninger som balanserer mellom flere hensyn som er veien å gå. Og det er ikke bare Malta som er i en sårbar situasjon i disse folkevandringstider. Som EUs president Donald Tusk uttalte under et møte i Brussel 6. oktober 2015: «We can no longer allow solidarity to be equivalent to naivety, openness to be equivalent to helplessness, freedom to be equivalent to chaos.»


Taraku er generalsekretær i LIM-nettverket

---
DEL