Solanas’ dokumentarfilm om soyamafiaen, som ble presentert ved Berlinalen 2018, starter med bilder av illegal snauhogst i et område i Salta-provinsen i det nordlige Argentina. Dette er urskog, og dermed er den fredet, men tusenvis av hektar med over hundre år gammel skog blir felt i løpet av bare noen uker, i hovedsak for å gi plass til dyrking av soyabønner.
Solanas deler filmen sin inn i ti kapitler; det gir klarhet og rytmisk eleganse. Ved å bruke to kameraer – et som filmer omgivelsene, og et som filmer det han gjør, møter og samtaler – skaper han en naturlig gjennomsiktighet; ingen ting på settet blir skjult for publikum.
Masseforgiftning
Filmen hopper rett inn i sentrum av katastrofen: Solanas møter wichiene, urbefolkningen som er de opprinnelige eierne av jorden. Noen av dem bor nå bak gjerder, andre måtte flytte til nærliggende landsbyer for å unnslippe fly-raidene som bombarderte området med plantegift. Den viktigste matkilden deres er ødelagt. Stilt overfor sult og sykdommer forårsaket av sprøytingen er de dømt til å forsvinne. Barna deres har aldri sett en lærer eller blitt undersøkt av en lege. Uten tilgang til drikkevann og andre essensielle nødvendigheter er det usikkert om de vil overleve. Deres bønn om hjelp fra den argentinske regjeringen og de nye landeierne er ikke besvart.
Hjelpeløshet er også den dominerende følelsen hos en lærer som bryter sammen i tårer foran kameraet til Solanas. Hun hadde sett flyene som kom tilbake med jevne mellomrom og sprøytet sin dødelige last over soyamarkene rett ved siden av skolen – av og til rett over den. I landsbyene som er omgitt av soyaplantasjer, er hele befolkningen i økende grad rammet av luftveis- og blodsykdommer, inkludert kreft. En betydelig endring i helsen til nyfødte er påvist de siste ti årene, med dødfødsler og deformerte spedbarn, noe som henger nøye sammen med den økende bruken av plantegift, slik barnelegen Ávila Vázquez og hans team har vært vitner til.
Millioner av hektar til soyaproduksjon legger beslag på den mest fruktbare jorden.
Argentina har mistet sin sjel, bemerket en ekspert på økologisk landbruk. Millioner av hektar til soyaproduksjon legger beslag på den mest fruktbare jorden. Konsekvensene er ikke bare ødelagte økosystemer og mindre biomangfold, men også avfolking av de gjeldende områdene.
I løpet av 1990-årene forsvant hele 200 000 gårdsbruk og 700 000 jobber – tallene inkluderer også urbefolkningsbønder – i Argentina: Forlatte landsbyer, skoler og gårder preger landskapet. Dyr, insekter, sommerfugler; ikke engang fugler kan lenger overleve her. Birøkterkulturen er fullstendig utryddet.
Monsanto (nå kjøpt opp av Bayer), i samarbeid med BASF, er hovedansvarlig for disse katastrofene.
Big business
I 1970 oppdaget en av Monsantos forskere, John Franz, at glyfosat hemmer et livsviktig enzym i planter og dermed er svært effektivt som ugressmiddel. Monsanto utviklet plantevernmiddelet Roundup, hvor glyfosat er det aktive virkestoffet, og jobbet samtidig med å genmodifisere soyafrø – Roundup Ready Soybeans – som kunne overleve sprøyting med glyfosat – og fikk patent på dette. Da Monsantos patent utløp i 2015, utviklet de en ny soyatype som de delte ut gratis, med hensikt om å utkonkurrere den tidligere patenterte frøtypen.
100 000 småprodusenter mistet livsgrunnlaget sitt til fordel for banker, finansgrupper og store landeiere.
Argentinas regjering grep ikke inn i denne prosessen. Tvert imot; de tillot distribusjon av de nye soyafrøene til nabolandene Bolivia og Paraguay. Den ukontrollerte veksten i soyaproduksjonen resulterte i fallende priser og skapte krise i industrien. Ytterligere 100 000 småprodusenter mistet livsgrunnlaget sitt til fordel for banker, finansgrupper og store landeiere.
Solanas peker på alliansen mellom regjeringen og agroindustrien, dominert av Monsanto. Selskapets sponsing av lokale tv-kanaler og radiostasjoner kjøpte taushet. Ofrene var allerede skremt av frykten for å miste jobbene sine og turte ikke synge ut. Stilt overfor alliansen mellom mektige landeiere, rettssystemet og politiet er det ingen mulighet for forandring – ikke engang flukt.
Forurensningen av grønnsaker med plantevernmidler og toksiner er ikke begrenset til de områdene som er sprøytet: Plantevernmidler er funnet i Arktis og finnes i dag i blodet til de fleste mennesker. Gift som er tatt opp i en plante gjennom røttene, kan ikke bare vaskes vekk. Resultatet er et voksende antall krefttilfeller, et fenomen som meldte seg på midten av det 20. århundre, da den økte bruken av kjemikalier begynte å forurense mat, arbeidsplasser og vannforsyning.
Solanas’ film minnes de forgiftede og døende, de ubeskyttede arbeiderne og lastebilsjåførene som mister sine liv for industriens profitt.
Vitenskapelige og medisinske studier om sammenhengen mellom giftstoffer som er brukt i landbruket og økningen av sykdomstilfeller – som Parkinson, Alzheimer og kreft – blir systematisk fortiet av regjeringen, lokale politiske myndigheter, universitetsadministrasjonene – og til og med mediene. I dag er universiteter økonomisk avhengige av oppdrag fra næringslivet; dette kan påvirke konklusjonene i vitenskapelige undersøkelser, for ikke å si stoppe pågående forskning helt.
Solanas’ film minnes de forgiftede og døende, de ubeskyttede arbeiderne og lastebilsjåførene som mister sine liv for industriens profitt – et fortiet faktum i seg selv.
Tiltak
Selvfølgelig gjøres det motstand. 200 studenter og flere lærere fra det medisinske fakultetet ved universitetet i Rosario foretok en undersøkelse av helsen til befolkningen i byer som var utsatt for sprøyting med plantevernmidler. Omtrent 100 000 personer ble kontaktet og undersøkt. Lederen for undersøkelsen, Damián Verzeñassi, forteller at da gruppen hans under rettssaken mot Monsanto i Haag skulle legge frem funnene sine, hadde universitetsadministrasjonen stengt dørene til kontorene deres, der alt utstyret til gruppen var lagret, med lenker.
Et streif av håp: Byggingen av et nytt, stort produksjonsanlegg for Monsantos agrokjemiske produkter ble gitt opp som et direkte resultat av den kraftige motstanden fra befolkningen.
Et stort problem er mangelen på kontroll av matkvalitet. Noen tiltak er ineffektive og absurde fordi resultatene bare er tilgjengelige etter at maten er fortært – kontroll av mat på produksjonsstedet er ikke påkrevd i Argentina. Å stille spørsmål ved effektiviteten av kontrollene som blir utført på matvarer til eksport, ville krevd enda en dokumentarfilm.
- Les også: Våpen, narko og soya om regnskogen i Paraguay.
Økologisk initiativ
Men A Journey to the Fumigated Towns lar ikke publikum bli sittende fast i et «ingen utvei»-perspektiv. Solanas besøker Horizonte Sur, et initiativ viet økologisk landbruk. «Den organiske hagen» er et politisk forslag: En familie med en liten jordflekk kan produsere mesteparten av maten de trenger, ved hjelp av egne ressurser og med respekt for økologiske sykluser, der én fase sørger for den neste. Dessuten, hevder tidligere leder av det argentinske bondelaget, Pedro Peretti, er det økonomisk sett ikke noe som slår blandingsbruk, ettersom det er billigere enn å kjøpe plantevernmidler og annet utstyr til sprøyting.
Et annet agroøkologisk initiativ, Paititi, satser på biomangfold, uten noe importert såkorn eller oljefrø. Her blir ikke ugress ødelagt. I den organiske produksjonen deres unngås bruk av landbrukskjemikalier, kunstgjødsel og insektmidler. Enda et prosjekt er Naturaleza Viva, et kooperativ med rundt 700 medlemmer som produserer organisk mat. Prosjektet fokuserer på bruk av agroøkologisk og selvforsynende energi og produserer selv de nødvendige råvarene.
Et betydelig steg i retning av å hjelpe Salta ville være å erklære områdene rundt byen som semi-rurale, slik at de kan produsere mat til bysamfunnet. Dessverre – så avhengige som alle sosiale, politiske og styrende sirkler er av soyaindustrien – er selv slike små steg utenfor rekkevidde.
- Les også: Alt av verdi (The Borneo Case) om rasering av regnskog i Borneo.
