Den digitale rikdommen gjør oss fattigere

NYE MEDIER: Jay David Bolter gir en grundig beskrivelse av dagens digitale kultur, der teknologien gjør det enkelt å opprette og forme digitale samfunn som brukerne fyller med ubetalt innhold.

Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 28.07.2019
The Digital Plenitude: The Decline of Elite Culture and the Rise of New Media
Forfatter: Jay David Bolter
MIT Press, USA

2. juni, Italias nasjonaldag, ble en statue av b-skuespiller og popikon fra reklamebransjen, Bud Spencer, avduket i havnebyen Livorno til applaus fra folkemengden. Spencer er ikke født der, men ble verdensberømt sammen med Terence Hill og en helt fra barndommen til Filippo Nogarin, ordfører i Livorno og medlem av Femstjerners-bevegelsen. Initiativet, som var fremmet gjennom Facebook, samlet inn 18 000 euro for å få laget en statue i naturlig størrelse som liknet på en leke fra Luna Park. Den nettbaserte kunstavisen Artribune meldte om dette i en artikkel der de også presenterte andre eksempler, som skulpturer av favoritthunder. Avisen så dette som tegn på at populistisk politikk har overtatt enda et område av samfunnslivet: den offentlige kunsten.

Jeg skriver fra Italia, men opplevelsen av en fullstendig triumf for populær- – om ikke populistisk – kultur er slett ikke lokal. The Digital Plenitude av Jay David Bolter påtar seg oppgaven med å forklare dette fenomenet sett fra et amerikansk perspektiv. I USA har den kulturelle antagonismen mellom det folkelige og det elitistiske vunnet over den tradisjonelle, klassebaserte antagonismen mellom fattig og rik. Det er Bolters tese når han i forordet hevder at den amerikanske arbeiderklassen, i motsetning til den europeiske, ikke reagerer negativt på det økonomiske skillet mellom seg selv og de «1 prosent rikeste». «I stedet er det slik at den amerikanske (hvite) arbeiderklassen både ser og harmes over den kløften i holdninger og status som skiller dem fra den utdannede eliten – særlig de som befinner seg i mediene eller akademia: de som arbeider med ord i sitt yrke eller kall.»

Konvergensens kultur

Bolter er også forfatteren av Remediation: Understanding New Media (sammen med Richard Grusin, MIT 2000), en av de mest innflytelsesrike tekstene om medienes praksis innenfor konvergenskulturen som er gjort mulig gjennom digital teknologi. Som ekspert og autoritet på samtidsmedier forklarer han at fragmenteringen av ulike hierarkier innenfor kunst er påpekt mange ganger, men vår kulturelle nåtid oppleves annerledes, siden «digital teknologi, inkludert sosiale medier, gjør endringene mye tydeligere» (s. 13). Han sporer sammenbruddet av det modernistiske paradigmet tilbake til framveksten av avantgarde-kunsten og forfekter at dagens sammenbrudd ikke betyr at modernismen egentlig er erstattet av et nytt paradigme (s. 19). «I stedet har vår mediekultur blitt additiv, i den forstand at den godtar nye former (…) som av og til samarbeider med eldre former (…) og av og til konkurrerer med dem» (s. 20).

Bolter etablerer en ny tolkningskontekder velkjente begreper om kunst og avantgarde, modernisme og postmodernisme får ny mening.

Dagens kultur har en form for digitalt mangfold som i likhet med internett ikke har noe definert sentrum, hevder Bolter. Digital teknologi har blitt utbredt på en måte som har muliggjort og formet ulike deltakersamfunn, uten at noen av dem er virkelig universelle (s. 83). For å forstå dagens kultur identifiserer Bolter noen få karakteristika som i form av dikotomier preger denne kulturens viktigste praksiser: katarsis og flyt, originalitet og remiks, organisk/spontan og prosedyrebasert/databasert, historie og simulering (s. 84). Prosessualisering, flyt, remiks og simulering er de viktigste karakteristikkene ved dagens store digitale samfunn, men motstykkene deres eksisterer også. I de følgende kapitlene beskriver Bolter elegant hvordan dikotomiene manifesterer seg i dagens digitale mangfold.

Nye meninger

Jeg liker at Bolter behandler kildene sine slik han hevder at dagens kultur virker, uten noe hierarki eller sentrum: Wikipedia og dokumentarfilmer gis samme relevans som bøker og juridiske dokumenter, og anonyme kommentatorer på YouTube blir ansett som like viktige som Christopher Lasch [kjent som forfatter av blant annet Den narsissistiske kulturen, 1979, red.anm.]. På denne måten etablerer han en ny tolkningskontekst der gamle begreper om kunst og avantgarde, modernisme og postmodernisme får ny mening. Han skaper til og med nye begreper, som «populærmodernisme» og «populærpostmodernisme».

Det jeg ikke liker, er at forfatteren tar lite hensyn til kontekst. Han understreker at vekten er lagt på amerikansk kultur, men også at flere bevegelser – dadaismen og futurismen – og forfatterne, fra Bertolt Brecht til Mihalyi Csikszentmihalyi, kom fra Europa. Han anerkjenner ikke at vekten ligger på kulturen til den nordlige halvkule, og at innsiktene kunne vært annerledes om den sørlige halvkule også hadde vært tatt i betraktning. Viktige elementer blir oversett – for eksempel sosiale medier som et vellykket forretningsforetak. Den entusiastiske erklæringen «[v]årt mediemangfold gir muligheter for hundrevis av millioner mennesker til å uttrykke seg og dele sine egne uttrykk med andre. Det virker […] som om denne rikdommen av muligheter mer enn kompenserer for tapet av et eneste kulturelt sentrum og en rekke universelle standarder» skjuler det faktum at hundrevis av millioner mennesker betaler for disse mulighetene med sine personlige data og med ubetalt arbeid. Når de uttrykker seg i sosiale medier, skaper de nemlig innhold for disse mediene uten å fåbetalt for det.

En bred forskningstradisjon utforsker dette aspektet, som prosumpsjonen – sammensmeltingen av produksjon og konsumpsjon på dagens nordlige halvkule – og det å tjene penger på brukergenerert innhold. Det er synd at dette er utelatt. Det kunne brakt nytt lys over det magiske skiftet som er i sin spede begynnelse, der amerikansk arbeiderklasse blir mer antagonistisk i forhold til akademikere enn mot den rikeste 1 prosent av befolkningen – selv om de sosiale vilkårene ofte er like usikre, se for eksempel Virginia Eubanks bok Automating Inequality (2018). Kan dette også være et trekk ved det digitale mangfoldet? Er det slik at mangfoldet gjør menneskene rikere ved å gi dem muligheten til å uttrykke seg, men samtidig fattigere ved å spionere på dem og få dem til å arbeide i fritiden – men også at tradisjonelle måter å oppnå verifisert kunnskap på erstattes og dermed gjør oss mer uvitende? The Digital Plenitude gir en omfattende beskrivelse av dagens digitale kultur, og mange lesere vil finne den relevant og ekstremt nyttig, mens de ubesvarte spørsmålene krever ytterligere forskning i framtiden.

Gratis prøve