Den delte byen

Klasseforskjellene er slående i vakre Rio de Janeiro. En by som har blitt beæret med – eller kanskje hjemsøkt av – to store sportsarrangementer på to år: VM i fotball 2014, og det forestående sommer-OL i august 2016. 

Alle foto: Anne Kjersti Bjørn
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Millionbyen Rio de Janeiro har en klart definert «vestkant». Her finner man blant annet Copacabana og Ipanema, kjent for sine vakre strender. Det merkelige og egenartede ved byen er imidlertid at det ligger favelaer – fattigkvarterer – nærmest i bakgården til områdenes dyre og strengt bevoktede luksushøyhus.
Første gang Einar Braathen og jeg besøkte Rio i 1983, traff vi Benedita da Silva i en av favelaene på Copacabana. Hun var leder lokalt for Brasils nye fremtidshåp, arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT).Vi hadde storslått utsikt foran oss, og våre venner kunne ikke for sitt bare liv forstå at noen ville betale millioner for en leilighet der nede, når de kunne bo her på fjellsiden nærmest gratis! I 1983 var Brasil fortsatt et militærdiktatur. Benedita ble senere den første fargede kvinnen som på rekke og rad inntok posisjoner som senator, guvernør og statsråd i et demokratisert Brasil. Hun ble sosialminister i den første regjeringen til Luiz Inácio Lula i 2003.
Nå ser PTs lange regjeringsperiode ut til å nærme seg slutten. President Dilma Rousseff er upopulær i alle leire. For det første grunnet den største korrupsjonsavsløringen i landets historie, knyttet til statsoljeselskapet Petrobras. Rousseff er ikke innblandet, men hun tildeles det politiske ansvaret. For det andre fordi landet opplever økonomisk nedgang. Rousseffs regjering gjennomfører brutale nedskjæringer på statsbudsjettet.
Vi har bodd i byen i flere måneder av gangen, for eksempel i 2014 for å lage filmen Gult kort til Fifa. Da var det tett med demonstrasjoner mot fotball-VM. Man protesterte mot korrupsjon, bruk av penger på fotballarenaer og utbedringer i de rike bydelene fremfor satsning på bedre utdannelse, transport og helse for folk flest.
I slutten av 2015 kom vi hit igjen for å jobbe med vår neste dokumentarfilm, som skal handle om de olympiske idealene. Nærmere bestemt vil vi undersøke forholdet mellom de olympiske idealene og virkeligheten for vertsbyene.

FullSizeRender 2Vi var en hel liten delegasjon som installerte oss på Copacabana: forsker, forfatter og produsent Einar Braathen, fotograf Audun Selsjord Bratlie, snowboardkjører Isak Ulstein og meg, som er filmregissør. Isak er hovedpersonen i filmen vår fordi han representerer Norge i snowboard i Ungdoms-OL, som arrangeres i Lillehammer i disse dager. Planen vår er å sammenligne Ungdoms-OL i Lillehammer med sommer-OL i Rio de Janeiro.
Baron Pierre de Coubertin drev i sin tid frem de moderne olympiske lekene basert på høye idealer, nedfelt blant annet i Det olympiske charter. Gleden ved prestasjon, anstrengelse og fredelig kappestrid skal blandes med dannelse og respekt for felles, fundamentale etiske prinsipper. Internasjonale idrettskonkurranser skal hindre stridigheter mellom nasjonene og skape fred. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.»
Disse moderne tankene er motsatt idealene fra antikkens Hellas: Da handlet de olympiske lekene om å vinne eller forsvinne. Vinnerne fikk alt – ære og rikdom – mens taperne ble vanæret.

Men mon om de moderne idealene fortsatt stemmer? Er det ikke i våre dager vinnerne som får alt, og taperne som forsvinner? Fortellingen fra OL-vertsbyene handler om korrupsjon og omkostninger for fordrevne mennesker. Rio er ikke noe unntak fra denne fortellingen. Det er nå seks måneder til OL skal arrangeres i Rio de Janeiro (5.–21. august 2016). Hele byen står på hodet, og trafikken er enda verre enn tidligere fordi det er anleggsarbeid over alt. Hus rives, veier bygges. En egen busstrasé direkte fra flyplassen til OL-parken i den nye bydelen Barra de Tijuca er nesten ferdig og allerede tatt i bruk.
Etter seks dager i Rio spør vi Isak hva han mener om den forestående sommerolympiaden. Han svarer: «Brasil har satset på veldig flotte idrettsanlegg. Jeg er imponert, og det er kult med OL. Men prisen er høy når så veldig mange må lide for det. Egentlig trenger vel Brasil å satse mer på skole og slikt, så det er nok ikke bare positivt å ha OL i Rio.»
Når Isak forteller dette til kamera, har han kjørt motorsykkel i favelaen Rocinha, og sett den fantastiske (og hemmelige) utsikten fra toppen av favelaen. Han har opplevd hvordan det er å kunne puste fritt på Copacabana eller Ipanema med frisk sjøluft, lange, hvite, åpne strender og for det meste hvite, pent kledde mennesker som promenerer langs brede fortau. Dette er en nesten berusende følelse når man kommer fra en bråkete favela som Rocinha. Her lever minst 100 000 mennesker på et relativt lite område. Rocinha-bydelen er malerisk der den slynger seg oppover åssiden, og det er lett å forstå opprinnelsen av ordet som betegner disse kvarterene: «Favela» er en slyngplante som vokser i det nordøstlige Brasil. Men det er utrolig bråkete i tette smug der tyvkoblede strømledninger henger synlig, lavt og farlig mellom husene.
Det som likevel gjorde mest inntrykk på oss, var elendigheten vi var vitne til rett ved den gigantiske OL-parken. Først mistet vi munn og mæle over hvor gigantiske anleggene er, før vi ble tårevåte i møte med ruinene til den lille landsbyen Vila Autódromo.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here