Den delte byen

Klasseforskjellene er slående i vakre Rio de Janeiro. En by som har blitt beæret med – eller kanskje hjemsøkt av – to store sportsarrangementer på to år: VM i fotball 2014, og det forestående sommer-OL i august 2016. 

Alle foto: Anne Kjersti Bjørn
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Millionbyen Rio de Janeiro har en klart definert «vestkant». Her finner man blant annet Copacabana og Ipanema, kjent for sine vakre strender. Det merkelige og egenartede ved byen er imidlertid at det ligger favelaer – fattigkvarterer – nærmest i bakgården til områdenes dyre og strengt bevoktede luksushøyhus.
Første gang Einar Braathen og jeg besøkte Rio i 1983, traff vi Benedita da Silva i en av favelaene på Copacabana. Hun var leder lokalt for Brasils nye fremtidshåp, arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT).Vi hadde storslått utsikt foran oss, og våre venner kunne ikke for sitt bare liv forstå at noen ville betale millioner for en leilighet der nede, når de kunne bo her på fjellsiden nærmest gratis! I 1983 var Brasil fortsatt et militærdiktatur. Benedita ble senere den første fargede kvinnen som på rekke og rad inntok posisjoner som senator, guvernør og statsråd i et demokratisert Brasil. Hun ble sosialminister i den første regjeringen til Luiz Inácio Lula i 2003.
Nå ser PTs lange regjeringsperiode ut til å nærme seg slutten. President Dilma Rousseff er upopulær i alle leire. For det første grunnet den største korrupsjonsavsløringen i landets historie, knyttet til statsoljeselskapet Petrobras. Rousseff er ikke innblandet, men hun tildeles det politiske ansvaret. For det andre fordi landet opplever økonomisk nedgang. Rousseffs regjering gjennomfører brutale nedskjæringer på statsbudsjettet.
Vi har bodd i byen i flere måneder av gangen, for eksempel i 2014 for å lage filmen Gult kort til Fifa. Da var det tett med demonstrasjoner mot fotball-VM. Man protesterte mot korrupsjon, bruk av penger på fotballarenaer og utbedringer i de rike bydelene fremfor satsning på bedre utdannelse, transport og helse for folk flest.
I slutten av 2015 kom vi hit igjen for å jobbe med vår neste dokumentarfilm, som skal handle om de olympiske idealene. Nærmere bestemt vil vi undersøke forholdet mellom de olympiske idealene og virkeligheten for vertsbyene.

FullSizeRender 2Vi var en hel liten delegasjon som installerte oss på Copacabana: forsker, forfatter og produsent Einar Braathen, fotograf Audun Selsjord Bratlie, snowboardkjører Isak Ulstein og meg, som er filmregissør. Isak er hovedpersonen i filmen vår fordi han representerer Norge i snowboard i Ungdoms-OL, som arrangeres i Lillehammer i disse dager. Planen vår er å sammenligne Ungdoms-OL i Lillehammer med sommer-OL i Rio de Janeiro.
Baron Pierre de Coubertin drev i sin tid frem de moderne olympiske lekene basert på høye idealer, nedfelt blant annet i Det olympiske charter. Gleden ved prestasjon, anstrengelse og fredelig kappestrid skal blandes med dannelse og respekt for felles, fundamentale etiske prinsipper. Internasjonale idrettskonkurranser skal hindre stridigheter mellom nasjonene og skape fred. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.»
Disse moderne tankene er motsatt idealene fra antikkens Hellas: Da handlet de olympiske lekene om å vinne eller forsvinne. Vinnerne fikk alt – ære og rikdom – mens taperne ble vanæret.

Men mon om de moderne idealene fortsatt stemmer? Er det ikke i våre dager vinnerne som får alt, og taperne som forsvinner? Fortellingen fra OL-vertsbyene handler om korrupsjon og omkostninger for fordrevne mennesker. Rio er ikke noe unntak fra denne fortellingen. Det er nå seks måneder til OL skal arrangeres i Rio de Janeiro (5.–21. august 2016). Hele byen står på hodet, og trafikken er enda verre enn tidligere fordi det er anleggsarbeid over alt. Hus rives, veier bygges. En egen busstrasé direkte fra flyplassen til OL-parken i den nye bydelen Barra de Tijuca er nesten ferdig og allerede tatt i bruk.
Etter seks dager i Rio spør vi Isak hva han mener om den forestående sommerolympiaden. Han svarer: «Brasil har satset på veldig flotte idrettsanlegg. Jeg er imponert, og det er kult med OL. Men prisen er høy når så veldig mange må lide for det. Egentlig trenger vel Brasil å satse mer på skole og slikt, så det er nok ikke bare positivt å ha OL i Rio.»
Når Isak forteller dette til kamera, har han kjørt motorsykkel i favelaen Rocinha, og sett den fantastiske (og hemmelige) utsikten fra toppen av favelaen. Han har opplevd hvordan det er å kunne puste fritt på Copacabana eller Ipanema med frisk sjøluft, lange, hvite, åpne strender og for det meste hvite, pent kledde mennesker som promenerer langs brede fortau. Dette er en nesten berusende følelse når man kommer fra en bråkete favela som Rocinha. Her lever minst 100 000 mennesker på et relativt lite område. Rocinha-bydelen er malerisk der den slynger seg oppover åssiden, og det er lett å forstå opprinnelsen av ordet som betegner disse kvarterene: «Favela» er en slyngplante som vokser i det nordøstlige Brasil. Men det er utrolig bråkete i tette smug der tyvkoblede strømledninger henger synlig, lavt og farlig mellom husene.
Det som likevel gjorde mest inntrykk på oss, var elendigheten vi var vitne til rett ved den gigantiske OL-parken. Først mistet vi munn og mæle over hvor gigantiske anleggene er, før vi ble tårevåte i møte med ruinene til den lille landsbyen Vila Autódromo.
Vila Autódromos ligger i strandsonen ved siden av OL-parken, rett ved en stor innsjø. De første husene her ble bygd av fiskere. For nesten 50 år siden ble en racerbane bygd her, og anleggsarbeidere slo seg ned blant fiskerne. Frem til i fjor lå det idylliske småhus ved innsjøen. Innbyggerne i Vila Autódromo har kjempet innbitt for å få beholde husene og miljøet de har bygget selv. De har lovlige skjøter til hus og eiendom. Derfor har det ikke vært like lett å forflytte dem som beboere andre steder. I vår forrige film Gult kort til Fifa presenterte vi noen områder der beboerne ble kastet på gaten uten noen form for kompensasjon.
Det spesielle med Vila Autódromo er at husene er bygd på noen indrefileter av noen tomter – tomter som store entreprenører har siklet etter i 20 år. Men det er først med OL de har lyktes. En av årsakene er at finansieringen av OL-parken og OL-anleggene er et spleiselag mellom offentlige og private investorer. Private entreprenører bygger anleggene mot at de får tomtene gratis etterpå. Meningen er å rive det meste av idrettsanleggene, for deretter å oppføre høybygg med luksusleiligheter. Utbyggerne vil tjene milliarder av kroner.

IMG_4327OL-anleggene er så å si ferdige, men de største entreprenørene samt enkelte politikere sitter for tiden i fengsel på grunn av den nevnte korrupsjonsskandalen med Petrobras. Entreprenørselskapene trues med konkurs. En stund rådde det derfor usikkerhet om hvorvidt anleggene ville bli ferdig. Kommunen har trådd ekstra til, og det viser seg at anleggene blir ferdig. Idylliske Vila Autódromo blir historie, kanskje med noen små enkeltstående hus igjen.

Vi møter Fabricio på 12 år, som står og gråter i ruinene av familiens hus. Det ble revet bare noen timer før vi kom.

Mange har ikke kunnet si nei til forholdsvis høye erstatningssummer og erstatningsboliger et godt stykke fra sentrum. Nå står kanskje 40 av opprinnelig  600 hus igjen.
Vi møter Fabricio på 12 år, som står og gråter i ruinene av familiens hus. Det ble revet bare noen timer før vi kom. «Alt er borte,» gråter Fabricio, «alle klærne mine, og storebroren min skulle ut og reise i morgen, men papirene hans ligger under steinene. Mor hadde nettopp kjøpt nytt kjøleskap. Politiet har tatt det. Alt på grunn av det der.» Han peker mot det digre mediebygget i OL-parken, som kaster lange skygger over Vila Autódromos. «Jeg liker ikke de rike!», gråter han.
Vi besøkte også marinens hovedbase der byens eneste profesjonelle lag i damefotball trener. Brasil har vært et militærdiktatur. At det militære kontrollerer idretten, syntes Isak var rart. Men tilbudet betyr en vei ut av fattigdommen for de som får muligheten til å bli proffspiller.
Isak møtte også Geovanah Schuchman Ribeiro, målvakt for Karanba. De ble venner til tross for språkbarrieren. Karanba drives av tidligere Lyn-spiller Tommy A. Nilsen i en av Rios fattigste bydeler. I tillegg til å få opplæring i fotball, får barna engelskundervisning og leksehjelp. Som 25-åring fikk Tommy en kneskade som endte hans karriere som proff fotballspiller. Han dro til Brasil på ferie, forelsket seg i kulturen og folket, og traff sin nåværende kone. Men han er skeptisk til brasilianernes kortsiktige tenkning rundt velferd og planlegging av de store sportsarrangementene. Noen få berikes, og folk flest blir fattigere og får dårligere offentlige tilbud. Han tar med seg sine norske verdier og gjør det han kan for barn og unge i en av Rios fattigste og mest kriminelle forsteder. Han har stor tro på at Geovanah kan bli proff en dag.

Huset til Fabricio i Vila Autódromo er jevnet med jordenFor å få et nyansert bilde oppsøkte vi OL-arrangørene, og fikk deres versjon av fordelene med OL. De kunne fortelle at byen vil få et helt nytt transportsystem, en rekke toppmoderne idrettsanlegg, nye boligområder og et nytt vekstsenter rundt OL-parken. Vi stilte samme spørsmål til kritikerne, og fikk deres versjon: Kun byens middelklasseområder får bedre transporttilbud. Over 50 000 familier er blitt fordrevet fra husværene sine grunnet diverse byggeprosjekter, som ikke hadde blitt godtatt hvis en ikke hadde OL som begrunnelse. Boligprisene i sentrumsnære strøk har steget, slik at de fattige presses til å bo langt ute i periferien.
Så hva er det som får meg til å reise til Rio gang på gang, og ikke bare for å kritiske dokumentarer? Jeg forstår Tommy. Også jeg har blitt forelsket i kulturen og de vennlige menneskene. «Man kan bli drept i Rio de Janeiro,» fortalte en av mine kjære brasilianske venner, «men man blir det med et smil». Og det er deilig å være et sted der man rett og slett har øyekontakt med folk som gjengjelder smil.


---
DEL