Den bitre arven etter kolonitidens vold

«Me Too»-bevegelsen fortsetter å bane sin vei gjennom den vestlige verden, men slagordene har ingen gjenklang blant afrikanske kvinner.
Avatar
Valdés er forfatter, antropolog og aktivist.
Email: agora158@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

Jeg blir plukket opp av Faulka på flyplassen i Cape Town. Hun er medlem av Women in Black – et verdensomspennende nettverk av kvinner som har viet sine liv til kampen for fred og rettferdighet. Vi drar umiddelbart til Castle of Good Hope, hvor slaver fra hele kontinentet ble samlet før de ble fraktet videre til resten av verden – den hvite verden. Faulka går i hijab og kjører oss rundt i en leiebil. Hun forklarer meg at konferansen som organiseres av Women in Black, finner sted på slottet – i dag en av byens fremste turistattraksjoner – og valget av møtelokaler er ingen tilfeldighet. Hun og de andre initiativtakerne til konferansen ønsker at vi som utlendinger skal føle på smerten og fornedrelsen som skriker fra veggene. Flere hundre år med slavehandel har preget byen og etterlatt en bitter arv. Møtet starter faktisk med en healing-seremoni hvor noen kvinnelige sjamaner fra ulike etniske grupper ber åndene om tilgivelse og oppfordrer oss til å føle oss forbundet med våre forfedre.

Cape Town offisielt rammet av tørke

Slottet – som ble bygget av Det nederlandske ostindiske kompani – ble et symbol på et av de første kapitalistiske selskapene i verden, hvor nederlendere, skandinaver og tyskere gikk sammen om å kontrollere slave- og krydderhandelen i skarp konkurranse med spanjoler, portugisere, engelskmenn og franskmenn.

Flere hundre år med slavehandel har preget byen og etterlatt en bitter arv. 

Faulka – som er muslim – foreleser i lingvistikk på universitetet i den sør-afrikanske byen Stellenbosch. Hun har klare blå øyne i et brunt ansikt. Hun forteller leende: «Det gjør meg til en typisk borger av Cape Town, for vi er alle en blanding her. Jeg hadde en irsk bestefar som giftet seg med min indonesiske bestemor. Fra ham fikk jeg de blå øynene mine.»

Akkurat dette er Cape Town, [ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13,14″ ihc_mb_template=”1″ ]en smeltedigel for mange innvandrergrupper. Akkurat nå er byen offisielt rammet av tørke, og på hvert eneste offentlige toalett blir vi bedt om å vaske oss med desinfeksjonsmidler i stedet for vann.

Skeptiske til Israel 

De rike, forteller Fauka, får vannet sitt direkte fra Taffelberget. De henter vannet fra fjellet ved hjelp av maskiner. Men de fattige har ikke slikt utstyr, og det er de som lever uten tilgang til rent vann.

50 liter per dag og per person blir distribuert ved 200 forskjellige rasjoneringsstasjoner rundt om i byen. Staten har bedt om internasjonal hjelp, og israelske selskaper som er vant til å jobbe med avsalting av sjøvann, har tilbudt sine tjenester. Men Sør-Afrika er skeptisk til å samarbeide med Israel, et land som samarbeidet tett med apartheid-regimet. Sistnevnte mottok israelske våpen og militærteknologi verdt milliarder.

Sør-Afrika har faktisk en meget sterk BDS-bevegelse (Boycott, Divestment, Sanctions), som jobber for å ende den internasjonale støtten til Israels undertrykkelse av palestinerne og forsøker å presse Israel til å følge internasjonal lov. BDS er for øyeblikket nominert som kandidat til Nobels fredspris.

Støtte for Palestina

Cape Town er en smeltedigel, en hybrid, og en by som karakteriseres av sin motstandsånd. Under apartheid ble hundrevis av studenter og ANC-aktivister drept her. Dette er en av grunnene til at Women in Black besluttet å arrangere sin 17. internasjonale kongress i Cape Town. Bevegelsen er ung. For tretti år siden bestemte en gruppe israelske og palestinske kvinner seg for å kjempe mot okkupasjonen av de palestinske områdene.

Okkupasjon satte Israels rett til å være en nasjon i tvil, og var ifølge kvinnene en hån mot jødedommens tro og lære. Blant kvinnene var Hava Keller, som overlevde holocaust og brukte resten av sitt liv til å forsvare unge palestinske kvinner i israelsk fangenskap. Hun besøkte dem, organiserte advokathjelp og støttet familiene deres økonomisk.

Women in Black har blant annet blitt inspirert av Argentinas «Madres de la Plaza de Mayo», og demonstrerer som dem svartkledde og i stillhet. De valgte en ikke-voldelig motstandsform og begynte å trykke postere på både hebraisk og arabisk og holdt våkenetter utenfor regjeringsbygg i Haifa og Tel Aviv. Forbipasserende overøste dem med sinte ord og kalte dem for forrædere. I tillegg ble de bombardert med steiner og råtten frukt. Kvinnenes eksempel spredte seg til resten av verden.

De hvite deltakerne fikk hjelp fra ambassadene sine, mens de selv satt innesperret i bur uten tilgang til advokater eller tolker.

Me Too: for den hvite kvinnelige middelklassen

Å bekjempe vold mot jenter og kvinner er en av Women in Blacks hovedformål. I løpet av konferansen i Cape Town ble flere workshops arrangert for å diskutere Me Too-bevegelsen. Utforming av og støtte til lover som forsvarer kvinners rettigheter, ble inkludert i konferansens sluttresolusjon. Det å høre vitnesbyrd fra kvinner fra Kongo og Rwanda var svært gripende.

Det er ikke lett å finne likhetstrekkene mellom Me Too-bevegelsen og Women in Black. Me Too-bevegelsen startet i USA og spredte seg til Europa, men er ikke sterkt representert i Afrika. De sør-afrikanske deltakerne på konferansen sa at de oppfattet Me Too-problematikken som mer relevant for den hvite kvinnelige middelklassen. I Afrika blir hundretusener av kvinner voldtatt i ulike kriger, og ingen blir holdt ansvarlige. I Afrika blir kvinner sett på som en del av krigsbyttet.

Rebecca Johnson, som er aktiv i Ican – organisasjonen som vant Nobels fredspris i 2017 – fortalte oss hvor viktig det var å stille FNs fredsbevarende styrker til ansvar. Ettersom de har immunitet mot straffeforfølgelse, har mange av dem ustraffet kunne utføre voldtekter og kjøpe sex med mindreårige.

Raseskillet fortsatt gjeldende

De sør-afrikanske deltakerne var således skeptiske. «Hva har dere gjort, hvite kvinner og menn, for å bekjempe slaveriet? Mye av velstanden deres har blitt skapt av våre forfedre. Hvordan skal dere betale det tilbake? De er ikke nok med vakre ord, og det er deres våpen vi kjøper for å utkjempe våre idiotiske kriger. Om FN har vi hørt i lang tid, men det skjer aldri noe. Me Too-bevegelsen føles utilstrekkelig for oss.»

En deltaker fra Jemen forteller oss at hun var på en flåte til Gaza som hadde et rent kvinnelig mannskap. Blant mannskapet var flere kvinnelige vinnere av nobelprisen. Hun og en parlamentariker fra Malaysia ble adskilt fra de andre deltakerne da israelske soldater bordet skipet og anholdt dem.

De hvite deltakerne fikk hjelp fra ambassadene sine, mens de selv satt innesperret i bur uten tilgang til advokater eller tolker. Hun følte at kameratene deres sviktet dem. «Hvite amerikanske middelklassekvinner synes også å påberope seg retten til å definere innholdet i feminismen og dens strategier. De lytter ikke til oss og føler at deres egne resonnementer er de eneste gyldige,» sa hun videre.

I Afrika blir kvinner sett på som en del av krigsbyttet. 

Tjenere for hvite herrer

Vi blir tatt imot av noen aktivister i District Six – et kvartal som ble berømt da alle svarte og fargede innbyggere ble kastet ut for å gi plass til et helt hvitt nabolag. Mennesker som hadde levd der i flere generasjoner, ble forflyttet til ingenmannsland. Etter avskaffelsen av apartheid har de fått lov til å søke om å vende tilbake. «Da vi var unge, lekte alle med alle – muslimer, svarte, kristne; ingen var forskjellige. Vi organiserte fester og deltok i hverandres religiøse seremonier. Men senere ble vi flyktninger i vårt eget land. Vi jobbet som tjenere for våre hvite herrer, og de fratok oss alle vår verdighet.» «Dere klager over flyktningene som kommer i store antall til Europa, men dette er et resultat av deres kolonikriger og deres salg av våpen til våre stater.»

Ingen rettferdige kriger

En kvinne som var spesielt opprørt, var Fatumee Ugbur – en representant for Vest-Sahara. «Vi er de glemte flyktningene. Vi har bodd i telt i ingenmannsland i flere generasjoner mens dere drar til Marokko som turister. Marokko har klart å få verden til å glemme. Vi er like okkuperte som palestinerne og det er Israel som har bygget vår mur – skammens mur – som er en av de største i verden. Vi oppfordrer dere til å boikotte både Israel og Marokko. Vi må gjøre slutt på kolonimaktenes vold.»

Women in Black skal avholde sin neste kongress i Armenia. Opplevelsene fra Cape Town er mange. Det handler om ikke-vold, om motstand mot all undertrykking og om solidaritet med flyktninger og de forfulgte. Dette burde være bevegelsens plattform. Bekjempelse av våpen utgjør også deler av bevegelsens grunnstamme, da det ikke finnes noen rettferdige kriger.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer